Tymosjenkos andre periode som statsminister varte fra desember 2007 til mars 2010. Perioden var preget av maktkamp med president Jusjtsjenko.
Tymosjenko hadde stilt til valget i mars 2006 etter at høyesterett i november 2005 annullerte korrupsjonsanklagene mot henne og hennes familie. Partiet Blokk Julia (som blant annet omfattet sosialdemokratene) kom på andreplass med drøyt 22 prosent av stemmene og 129 mandater, mot knapt 14 prosent og 81 mandater for president Jusjtsjenkos parti Vårt Ukraina. Valgets overlegne vinner ble likevel tidligere statsminister Viktor Janukovytsj' Regionparti, som fikk 32 prosent av stemmene og 189 mandater. Etter valget ble det i flere måneder gjort forsøk på å etablere et regjeringssamarbeid mellom Tymosjenkos og Jusjtsjenkos tilhengere, men uten resultat.
Men ved parlamentsvalgene i september 2007 fikk Julija Tymosjenkos blokk over 30 prosent av stemmene, og hun dannet deretter en koalisjonsregjering der også Jusjtsjenkos parti Vårt Ukraina deltok. Regjeringen måtte ha flere avstemninger i nasjonalforsamlingen før den endelig ble godkjent og utnevnt 18. desember 2007. Den ukrainske nasjonalforsamlingen var imidlertid fortsatt splittet i sin orientering mot øst og vest.
Tymosjenko var statsminister under den ukrainsk-russiske gasskrisen i 2008–2009. Den dreide seg om prisene Ukraina skulle betale for gassen. Russland ønsket å heve prisene mer i retning av verdensmarkedspriser og ikke lenger tilby langt lavere priser, slik samarbeidsvillige tidligere sovjetrepublikker ble tilbudt. Den russisk-ukrainske gasskrisen angikk også andre land i Europa som fikk sine gassforsyninger fra Russland i rørledninger som gikk over ukrainsk territorium. Striden endte med en avtale som innebar at Ukraina måtte betale mer for gassen enn tidligere.
Blant de mange tilfellene av embetsmisbruk Tymosjenko har blitt dømt for seinere, står gassavtalen med Russland sentralt. Her mente retten i 2011 at avtalen hun inngikk, skadet Ukraina økonomisk. Tilhengerne av Tymosjenko mente denne dommen var politisk motivert og begrunnet i den sittende presidentens ønske om å rydde en konkurrent av veien. I 2013 kom Den europeiske menneskerettighetsdomstolen til en lignende konklusjon og omtalte dommen som «politisk og vilkårlig».
I 2009 tok hun et initiativ overfor Viktor Janukovytsj om å danne en brei koalisjon. Dette skjedde på bakgrunn av finanskrisen, men også av sterk indre splid på regjeringssiden. Initiativet mislyktes.
Ved presidentvalget i 2010 var Tymosjenko og Viktor Janukovytsj motkandidater i andre valgomgang 7. februar, og her tapte hun med en margin på 3,5 prosentpoeng. Hun nektet å anerkjenne valgresultatet, og måtte gå av som statsminister etter et mistillitsforslag i parlamentet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.