av de kristne gitt tilnavnet Apostata, den frafalne, 331–363, romersk keiser (fra 361) og forfatter, sønn av Konstantin den stores bror Julius Constantius. Julian fikk allsidig utdannelse og hadde litterære interesser. Av sin fetter, keiser Constantius, ble han 355 sendt som medkeiser til Gallia, som han forsvarte godt mot germanerne, bl.a. i slaget ved Argentorate 357. Constantius ble mistenksom overfor ham og ville ta fra ham en del av hans hær, men troppene tvang ham til opprør mot keiseren. Før det kom til kamp, døde imidlertid keiseren, og Julian ble anerkjent som enehersker.
I sin korte regjeringstid forsøkte Julian, som selv hadde en nyplatonsk tro på Solguden, å trenge tilbake kristendommen og fornye den gamle religion etter kristent mønster. Geistligheten mistet sin privilegerte stilling og kirken en del av sitt gods; de kristne ble tilsidesatt. Julian var en dyktig feltherre og administrator, men hans religiøse fremstøt hadde liten virkning. Han falt under et felttog mot perserne, ifølge legenden med ordene «Du har seiret, galileer».
Julians skrifter er delvis bevart. De omfatter embetsbrev, private brev og epigrammer og en rekke «taler»: lovtaler, et trøsteskrift, betraktninger om filosofi, religion og politikk m.m., som alle vitner om stor fortrolighet med klassisk kultur. Til hans tapte verker hører bl.a. tre bøker «mot galileerne» (de kristne). – Han er hovedperson i Henrik Ibsens Kejser og galilæer. – Julians verker er utgitt bl.a. av W. C. Wright (3 bd., 1913–23 og senere opplag, med engelsk oversettelse).