finsk politiker, Finlands president 1946–56. Juridisk doktorgrad 1901, adm. direktør for Finlands største forretningsbank, Kansallis-Osake-Pankki, 1914–34. Han representerte 1907–13 det gammelfinske parti i det autonome Finlands landdag, og var finansminister 1908–09. Ved avslutningen av borgerkrigen mai 1918 ble han statsminister etter P. E. Svinhufvud, og fortsatte dennes sterkt tyskvennlige politikk, men måtte tre tilbake ved Tysklands sammenbrudd i november samme år.
I de første mellomkrigsårene påtok Paasikivi seg en rekke offentlige oppdrag, bl.a. som formann for den delegasjon som fikk i stand freden med Sovjetunionen 1920. Han var formann i det konservative Samlingspartiet 1934–36. I oktober 1939 ledet han den finske delegasjonen som forhandlet med Stalin og Molotov foran utbruddet av den finsk-sovjetiske vinterkrigen, og ved fredsforhandlingene i Moskva mars 1940 stod han igjen i spissen for den finske delegasjonen. Straks fredsavtalen var undertegnet, ble Paasikivi utnevnt til finsk sendemann i Sovjetunionen, men da den finske regjering i strid med hans råd sluttet seg stadig nærmere til det nazistiske Tyskland, søkte han avskjed mai 1941. Da Mannerheim etter våpenstillstanden 1944 ble president, dannet Paasikivi en nasjonal samlingsregjering. Den ble sittende til mars 1946, da riksdagen valgte Paasikivi til Mannerheims etterfølger som statssjef. Ved det ordinære presidentvalget 1950 ble hans mandat fornyet.
Som statsminister og statssjef gjennomførte Paasikivi en ny utenrikspolitisk kurs, bygd på et tillitsfullt samarbeid med Sovjetunionen (se Paasikivi-linjen). Det grunnleggende skritt var inngåelsen av VSB-avtalen1948, som Paasikivi øvde en sterkt modererende innflytelse på.