Judas Priest

Judas Priest ble dannet i 1970 da vokalisten Al Atkinson ble med i bandet Freight. Freight var et band som K.K. Downing (født 1951, gitar) og Ian Hill (født 1952, bass) hadde dannet i 1969 sammen med trommeslager John Ellis. Bandnavnet skiftet til Judas Priest, et navn som Atkinson hadde med seg fra et annet og kortlevd prosjekt i 1969.

Judas Priest var lenge et klubband. I den tidlige fasen ble bandet promotert som et «progressivt blues-band». Rett før bandets debutalbum sluttet Atkinson og daværende trommeslager Chris Campbell. Bandet rekrutterte vokalisten Rob Halford (født 1951) og trommeslager John Hinch (1947–2021) fra bandet Hiroshima, og ikke lenge etter kom et tilbud om platekontrakt fra Gull Records. Rett før innspillingen startet Glenn Tipton (1947) som gitarist ved siden av K.K. Downing.

Debutalbumet Rocka Rolla ble sluppet i 1974. Med unntak av trommeslager Hinch er besetningen på albumet klassisk: Halford på vokal, Ian Hill på bass og gitarparet K.K. Downing og Glenn Tipton. Mye av musikken er imidlertid skrevet av Atkinson og er blant annet derfor i liten grad representativ for stilen Judas Priest skulle bli kjent for.

I 1976 slapp bandet albumet Sad Wings of Destiny. Dette albumet blir ofte trukket frem som en av bandets sterkeste utgivelser, med klassikere som «Victim of Changes», «The Ripper», «Tyrant» og «Genocide». En tydeligere «metallisk» stil laget et merkbart skille til debutalbumet. En «metallisk» hard rock-stil ble videreutviklet over albumene som fulgte, nå på CBS Records.

I løpet av denne perioden utviklet ikke bare musikken seg, men også bandets fremtoning. Vokalist Rob Halford var tidlig ute med å skifte ut garderoben, og fra og med 1978 er han gjennomgående avbildet med lær og nagler. Resten av bandet fikk etter hvert samme stil. Tiåret ble avsluttet med det høyt aktede live-albumet Unleashed in the East (1979). På coveret av Unleashed in the East er alt på plass – skinn, nagler og en Harley-Davidson på scenen.

Perioden sett under ett viser at bandet hadde problemer med å finne rett person til trommejobben. Alan Moore hadde erstattet Hinch på Sad Wings of Destiny (1976). Simon Philips spiller på Sin After Sin (1977). Les Binks var trommeslager på Stained Class (1978), Killing Machine (1978) og Unleashed in the East (1979) før også han trakk seg ut.

Fra og med slutten av 1970-tallet var Judas Priest et av de virkelige store og etablerte heavy metal-bandene. På 1980-tallet befestet de denne posisjonen. Utgivelser som British Steel (1980), Screaming for Vengance (1982) og Defenders of the Faith (1984) er alle klassikere i bandets katalog. British Steel blir også ofte trukket frem som et merkealbum for sjangeren heavy metal. Låter som «Breaking the Law» og «Living After Midnight» er hits som fenget bredt, mens en låt som «Rapid Fire» representerer et tidlig eksempel på hardere, raskere og råere heavy metal-estetikk. Med Turbo (1986) eksperimenterte bandet med synth-gitarer og mer strømlinjeformet estetikk. Albumet er kontroversielt blant fansen, men Judas Priest nådde nye høyder salgsmessig på denne tiden – også med oppfølgeren Ram it Down (1988).

Heavy metal var en kontroversiell sjanger på 1980-tallet, og Judas Priest var et band som kom under lupen til PMRC (Parents Music Resource Center). I 1986 ble medlemmene saksøkt i USA for å ha drevet to unge gutter til selvmord med «skjulte beskjeder» i en av sangene sine. Rettssaken i 1990 satte bandets planer på vent, og Painkiller (1990) ble sluppet etter at frikjenningen var et faktum. Painkiller viser Judas Priest på sitt til da hardeste. Mye av dette kan tilskrives at bandet hadde rekruttert en ny trommeslager, Scott Travis (født 1961). Han erstattet Dave Holland (1948–2018) som hadde vært med helt siden 1980 og British Steel. Med en ung trommeslager som mestret nye teknikker og stiler, kunne Judas Priest legge seg på en stil som til tider lå tett opp til de yngre, fremadstormende thrash-bandene. Judas Priest fremstod nå som et revitalisert band, og overraskelsen var stor da Rob Halford valgte å forlate bandet i 1992.

Judas Priest kom noe i bakgrunnen uten Halford. Bandet gjenoppstod med vokalisten Tim «Ripper» Owens etter flere år i dvale og ga ut to ujevne album før Halford vendte tilbake i 2003. Bandets dalende popularitet ble med dette snudd, og samtlige album etter gjenforeningen har solgt bra. Redeemer of Souls fra 2014 er for eksempel bandets beste listeplassering i Norge.

Downing sluttet like før Judas Priest dro på verdensturné i 2011. Han ble erstattet av gitaristen Richie Faulkner (født 1980). I 2018 kunngjorde Tipton at han hadde blitt diagnostisert med Parkinsons sykdom, og at han ikke lengre kunne turnere med bandet. Produsent Andy Sneap ble bandets faste livegitarist ved siden av Faulkner.

Musikken Judas Priest er kjent for, er hva vi i dag ofte vil kalle tradisjonell heavy metal. Bandet regnes som stilskapere, men også tradisjonsbærere. Bandet har helt fra tidlig i karrieren en gjennomført rifforientert komposisjonsstil med tydelig rollefordeling som mange metal-band senere har adoptert: gitarene i sentrum med bass og trommer i en klar akkompagnerende rolle. Halfords virtuose vokalstil som også kan ligge svært høyt i register for en mannsstemme, er et varemerke for bandet som ble videreført av flere band senere. Judas Priest var også tidlig ute med bruk av dobbel stortromme på låter som Dissident Aggressor (1977) og Exciter (1978). Dette er en teknikk som ble veldig viktig for utviklingen av metal-trommer og særlig ekstrem-metal utover på 1980-tallet.

Tekstuniverset speiler musikkens intensitet. Generelt tenderer de mot det fantastiske, men også mer virkelighetsnære skildringer forekommer. Judas Priest var særlig på 1980-tallet i søkelyset blant annet for sine tekster, og bandmedlemmer har også vært åpne om at de har ønsket å provosere. Et kjent eksempel på dette er teksten til Eat Me Alive som ble trukket frem i senatshøringene i USA i forbindelse med PMRC og spørsmålene rundt nødvendigheten av sensur av enkelte populærkulturelle uttrykk og ytringer.