Juda Makkabeeren

Juda overtok ledelsen av kampen ved farens død i 166 fvt. Hvordan han fikk tilnavnet «makkabi» (hammer) er uklart. Han skal ha vært var en fremragende hærfører som benyttet seg av sin lokalkunnskap i planleggingen av sine kamper, som ofte ble innledet om natten.

Høsten 164 fvt. ble tempelet i Jerusalem befridd, og tempelet ble gjeninnviet den 25. dagen i måneden kislev. Dette er opprinnelsen til den jødiske festen hanukka. Jødene fikk tilbake sin religionsfrihet, men Juda og hans brødre fortsatte kampen for å befri undertrykte jødiske samfunn i både Ammon, Idumea, Galilea, og Ashdod. Han motsatte seg også interne jødiske krefter som støttet selevkidene.

Juda inngikk også en vennskapsavtale med romerne for å sikre jødenes stilling. Likevel gikk selevkidene til nye angrep. Juda falt i slaget ved Elasa 161 fvt. og ble etterfulgt av sin bror Jonathan. Hans slekt, makkabeerne, fortsatte å styre landet helt til romernes erobring av landet i år 63 fvt.

Judas fromhet, militære dyktighet og mot har gjort ham til en jødisk folkehelt som æres helt frem til i dag, ikke minst i forbindelse med hanukka-festen der barn gjenskaper situasjoner fra Judas heltedåder. Fortellingene om Juda Makkabeeren har også inspirert kunstnere opp gjennom tidene.

Fortellingene om kampene finnes både i 1 Makkabeerbok 3–9 og 2 Makkabeerbok 8–15 og hos den jødiske historieskriveren Josefus i hans store historieverk: «Jødenes gamle historie» (Antiquitates Judaicae) som utkom allerede i årene 93–94 evt.

• Josefus
• makkabeerne
• Makkabeerbøkene