født i Kroatia, jugoslavisk politiker; opprinnelig metallarbeider. 1910 sluttet han seg til det sosialdemokratiske parti; 1914 ble han mobilisert som menig i den østerriksk-ungarske hær, og 1915 sendt til fronten, såret og tatt til fange av russerne. Juli 1917 var han på frifot, deltok i demonstrasjoner, ble arrestert og sendt til Sibir. I Omsk sluttet han seg til de røde garder og kjempet på bolsjevikenes side i borgerkrigen i Russland. Han vendte hjem til Jugoslavia 1920, og var aktivt med i det kommunistiske parti i Zagreb. Partiet ble snart forbudt og han satt fengslet 1927 og 1928–34. Da han ble løslatt, ble han 1934 medlem av partiets sentralkomité og politbyrå. 1935–36 oppholdt han seg i Moskva, som medarbeider i Komintern. I forbindelse med store utrenskninger ble han desember 1937 generalsekretær i partiet. Under den tyske okkupasjon 1941–45 var han øverstkommanderende for partisanbevegelsen i Jugoslavia, og fra 1943 for den nasjonale frigjøringshær med rang som marskalk.
Desember 1943 ble Tito (et dekknavn han tok i denne tiden) formann i det «nasjonale frigjøringsråd», som ble anerkjent av både Storbritannia, USA og Sovjetunionen. Mars 1945 ble han stats- og forsvarsminister i en provisorisk regjering som avløste «frigjøringsrådet» og den jugoslaviske eksilregjeringen i London. Ved valgene til nasjonalforsamling i november 1945 sikret Titos «nasjonale front» seg et stort flertall (med uortodokse metoder); kong Peter 2 ble avsatt, Jugoslavia ble proklamert som føderativ folkerepublikk og Tito siden hyllet som fører. Juni 1948 anklaget Kominform Tito for nasjonalisme, stormannsgalskap, forræderi mot marxisme-leninismen og fiendskap mot Sovjetunionen, men Tito hevdet sin posisjon i partiet og staten. Ved en forfatningsendring 1953 ble han valgt til statspresident. Etter at kommunistpartiet samme år ble omorganisert i Jugoslavias forbund av kommunister (SKJ) ble Tito generalsekretær i sentralkomiteen, derpå fra 1966 formann for SKJ (begge funksjoner, i parti og stat, på livstid).
Titos utenrikspolitiske engasjement kom først og fremst til uttrykk gjennom hans bestrebelser for å unngå økt sovjetisk innflytelse på Balkan, men han arbeidet også aktivt for å etablere rammer for et samarbeid mellom alliansefrie stater som et alternativ til de tradisjonelle militærallianser. Sammen med Jawaharlal Nehru og Gamal Abd al-Nasser tok han 1961 initiativet til den første konferansen for alliansefrie stater i Beograd, og han ble i 1960- og 1970-årene den alliansefrie bevegelsens fremste leder.
For å bevare Jugoslavias enhet opprettet Tito et system med kollektivt presidentskap i rotasjon mellom de ulike republikkene, et system som ble tatt i bruk etter hans død. Men systemet kom snarere til å undergrave enheten enn å bevare den, og 11 år etter Titos død gikk Jugoslavia i oppløsning.