britisk maler, ved siden av Thomas Gainsborough den betydeligste i siste halvdel av 1700-tallet. Begynte sin utdannelse hos Thomas Hudson 1740–43, senere bl.a. studiereise til Italia. Etter 1752 oppholdt han seg vesentlig i London, var med på å grunnlegge Royal Academy og ble dets første president 1768–90. I 1789 begynte synet å svikte, og 1790 leverte han det siste av sine berømte Discourses (akademiforedrag) (bd. 1–7 utg. 1778, Complete Works 1824).
Reynolds mottok sterke inntrykk fra italiensk renessanse, Rafael, Tintoretto, Veronese og manierister som Reni og Domenichino, men beundret også Rembrandt, Rubens og van Dyck. Hans stil var i ungdommen meget naturtro, men utviklet seg i alderdommen til full malerisk frihet. Særlig i skildringen av kvinner og barn hever han sitt portrettmaleri til de store høyder; alltid i finstemt sammenheng med naturen som bakgrunn, gjerne intimt, men ikke sentimentalt.
Blant hans mest kjente arbeider er Nelly O'Brien (1760, Wallace Collection), Samuel Johnson (1772, National Gallery), Lady Siddons (1783, Dulwich Gallery) samt tallrike selvportretter. Med sin bakgrunn i et intellektuelt miljø og sin sosiale omgang bidrog Reynolds mer enn noen annen til å høyne kunstneryrkets status i Storbritannia. Han spilte en stor rolle som smaksdommer og reflekterer utviklingen fra barokken frem mot romantikken. Blant hans øvrige skrifter kan nevnes On the True Idea of Beauty i The Idler (1759–60).