Joseph Alois Schumpeter
schˈumpeter
Joseph Alois Schumpeter var en østerriksk og amerikansk økonom som bidro spesielt til fagfeltene vekstteori, institusjonell økonomi og økonomisk historie.
Han var fra 1911 professor i Graz, og var finansminister i Karl Renners sosialistiske regjering i Østerrike en kortere periode (1919). Professor i Bonn 1925–32 og fra 1932 ved Harvard University i USA.
I 1950 ble han den første president i International Economic Association, den internasjonale økonom-foreningen.
Hans viktigste skrifter behandlet økonomisk utvikling og vekst (Theory of Economic Development, 1912), kapitalistiske økonomiers utviklingssykler og konjunkturanalyse (Business Cycles, 1939), økonomiske og politiske systemer (Capitalism, Socialism and Democracy, 1942) og den økonomiske tenknings historie (History of Economic Analysis, 1954).
Sentralt i Schumpeters vekst- og konjunkturanalyse står innovasjoner drevet frem av entreprenører og entreprenørielle bedrifter i en økonomi. Denne formen for nyskapning er den egentlige drivkraften i den kapitalistiske økonomiske utviklingen, og økonomifaget må derfor – i følge Schumpeter – bygge sin analyse på et inngående studium av entreprenørers og bedrifters atferd.
Schumpeter mente at innovasjoner kommer i «klynger», fordi én grunnleggende oppfinnelse eller teknisk innsikt kan utnyttes på flere måter. Dette mente han er den underliggende årsaken til de lange økonomiske bølgene i økonomisk utvikling (se kondratjevbølger).
Schumpeters tidlige hovedverk var boken Theorie der wirtschaftlichen Entwicklung som utkom i 1912, og ble utgitt på engelsk i 1934.
I denne skilte Schumpeter mellom økonomiske tilpasninger som skjer innenfor et økonomisk sirkulasjonssystem i tilnærmet likevekt, og vekstimpulsene som kommer gjennom innovasjoner. De sistnevnte drives frem av entreprenører, som evner å etablere virksomhet som bryter med etablerte rutiner.
Innovasjoner innebærer transformasjoner som gir bedrifter konkurransefortrinn gjennom midlertidige monopolsituasjoner. Den innovative bedriften er for en tid alene om å tilby et helt nytt produkt, eller et produkt av en ny kvalitet, eller å tilby et kjent produkt til en vesentlig redusert pris.
Innovasjonsbasert vekst er hovedformen for vekst under kapitalismen og innebærer en tosidig prosess av kreativ destruksjon. I sitt verk Business Cycles (1939) argumenterte Schumpeter for at økonomisk vekst går i bølger. Svingninger i aktivitet er en følge av at innovasjoner har en tendens til å komme i klynger.
Schumpeter ble mot slutten av sitt liv overbevist om at industriell organisering og byråkratiske konserndannelser representerte en institusjonalisering også av entreprenørfunksjonen i den kapitalistiske økonomien.
Slik ble hans syn mer sammenfallende med Max Webers, som så den byråkratiske organiseringens effektivitet som så overlegen at den ville komme til å forme det moderne samfunnet på helt avgjørende måter.
Samtidig kan man se en parallell til Alfred North Whiteheads idé, formulert i boka Science and the Modern World, at det moderne samfunnets fremste oppfinnelse var «oppfinnelsen av metoden for å oppfinne».
Ved å integrere vitenskapelig forskning og teknologiutvikling kan økonomiske virksomheter skape utviklingssprang som tidligere bare kunne skapes av spesielle individer, av entreprenørene. Dette var ett av poengene i Schumpeters bok Capitalism, Socialism and Democracy som kom ut i 1942.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.