Historie
Spor av husdyrhold og åkerbruk i Norge har man helt fra yngre steinalder, ca. 2500 f.Kr., i form av benrester av storfe, sau, geit og hund, samt avtrykk av korn. På den tiden var klimaet så mildt at feet gikk ute hele året. I de siste tusenår før Kristus slo jordbruket gjennom for alvor her i landet. Jordbruksbosetning ble vanlig overalt langs kysten der klimaet lå til rette for det. Bosetningen var tettest enkelte steder langs vestlandskysten, som på Lista, Jæren og Karmøy. Det ble særlig ryddet åker på selvdrenerende jord, og avrundede rydningsrøyser er typisk for denne tiden. Skogen ble ryddet med brenning, og permanente åkerflekker ble holdt ved like med hakkebruk og trespade. Ardbruk er påvist flere steder tidlig i bronsealderen, og allerede fra yngre bronsealder må bruk av ard ha vært vanlig i hele Sør-Norge.
Driftsformen var på mange måter uendret fra vikingtiden til 1700- og 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet kom flere viktige impulser til omlegging i jordbruket. Nye vekster (f.eks. fôrnepe, potet), bedre kornsorter og senere også nye redskaper ble innført fra ca. 1790 og fremover på 1800-tallet. Helt frem mot 1800 var husdyrholdet sterkt dominert av storfeet, selv om saueholdet hadde økt mye fra 1750, og geiter var vanlige i noen bygder. Det var lite grise- og hønsehold. Husdyrbruket var basert på beitebruk. Det var viktig å utnytte fôret slik at det var mange husdyr om våren. Kjøttproduksjonen var basert på at dyrene skulle slaktes om høsten. Melkekyrne fikk kalv om våren, og de sultefôrede kyrne gav lite melk i innefôringsperioden. For å unngå at jorden ble utpint måtte bønder med store åkerareal disponere mye husdyrgjødsel, alternativt lå åkrene ubrukte hvert 3–5 år. Den enkelte gård var ikke noe lukket økonomisk system med fullstendig selvforsyning. Egne produkter ble solgt, og både nødvendighets- og luksusvarer ble kjøpt. Egenproduksjonen av korn dekket ikke behovet, og omkring 1750 ble det importert korn som også gikk til jordbruksbygdene.
Det store skiftet til handelsjordbruk kom først med overgangen til bruk av importert kraftfôr i 1890-årene og bruk av kunstgjødsel fra ca. 1915.
På 1800-tallet var jordbruket i fremgang, fordi folketallet økte og det var flere flittige hender. Men åkerbruket var også i sterk utvikling, mest på grunn av overgang til lukkede steingrøfter, men også fordi det ble innført vekstskifte mellom korn og poteter som førte til sterk avlingsøkning. Storfetallet økte med kanskje 50 % i årene 1835–55 og var noenlunde konstant på 950 000 vinterfødde dyr helt til 1900. Med bedre fôring økte årlig melkemengde per ku fra 980 kg i 1865 til 1500 kg i 1907. Videre økning ble ikke registrert før i 1920-årene. Økningen skyldtes i stigende grad resultatene av det avlsarbeidet som for alvor ble tatt opp ca. 1850. Opplysningsvirksomheten gjennom reiseagronomene (fra 1850), landbruksskolene (1825), landbrukshøgskolen (1859) og fagblad hadde sin virkning. Men den generelle økonomiske, befolkningsmessige og samferdselsmessige utviklingen var avgjørende.
I første halvdel av 1900-tallet ble det flere bruk på under 50 dekar jordbruksareal gjennom oppdeling og bureising, og det ble færre bruk med mer enn 200 dekar. Siden 1950-årene har imidlertid gjennomsnittlig bruksstørrelse økt, mens det er blitt færre bruk. I de økonomisk vanskelige mellomkrigsårene kom det reguleringsordninger som skulle hindre ødeleggende lavprisimport av fôr og matvarer. Slike var kornmonopol og regulering og prisutjevninng for melk og melkeprodukter, noe som bidrog til at landbrukssamvirket gjennomgikk en sterk utvikling fra ca. 1930.
Etter den annen verdenskrig er norsk jordbruk blitt så å si fullstendig mekanisert. Antall personer beskjeftiget i jordbruket er sterkt redusert; leid arbeidshjelp er blitt sjelden (bortsett fra landbruksvikar- og avløserordningene). Forbruket av kunstgjødsel og kraftfôr har økt sterkt; avlingen per arealenhet og produksjonen per dyreenhet har vist en tilsvarende økning, også som følge av plante- og dyreforedling. Spesialisering har avløst tidligere tiders allsidige jordbruksdrift.
Naturgitte forhold og næringsstruktur
Som jordbruksland er Norge sterkt preget av geografisk beliggenhet og naturforholdene. Det er forholdsvis små sammenhengende områder som egner seg for jordbruksproduksjon. Av hele landarealet er knapt 3 % jordbruksareal, 70 % er uproduktive områder og 20 % er produktiv skogsmark. Forholdene for jordbruksdrift varierer betydelig mellom landsdelene, ikke minst lengden på vekstsesongen. I mange dal-, fjord- og fjellbygder er det bratt og vanskelig terreng. Golfstrømmen gjør det mulig å drive jordbruk selv i de nordligste områdene.
Jordbruksarealet er om lag 10,4 mill. dekar (2004), dvs. ca. 2,3 dekar per innbygger. Vel 80 % av jordbruksarealet drives av eieren. 2,9 % av jordbruksarealet blir økologisk drevet. Norge er et utpreget småbruksland. Gjennomsnittlig bruksstørrelse er 186 dekar. Antall driftsenheter i jordbruket er gått sterkt tilbake etter den annen verdenskrig, en tilbakegang som har vært ekstra sterk siden slutten av 1990-årene. I 2004 var det 55 700 driftsenheter med over 5 dekar jordbruksareal. Det er en nedgang på 15 000 bruk siden 1999. Nedgangen er størst for bruk under 50 dekar, mens antallet bruk over 100 dekar øker. Dette skjer dels ved bortleie, dels ved salg av jordbruksjord fra eiendommer som fortsatt blir bebodd. Det er lite nydyrking.
Ca. 4 % av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt i jord- og skogbruk. Gjennomsnittsalderen på jordbrukerne var 49 år i 2004. Andelen brukere under 40 år har vist en synkende tendens. Avgjørende for om gårdsbruket overtas av yngre brukere eller blir nedlagt, er ofte mulighetene for sysselsetting utenfor gården. To av tre bønder er deltidsjordbrukere, dvs. at de har inntekter utenom landbruket. Det vanlige har vært å kombinere jordbruk med skogbruk eller fiske. Fra 1970-årene er det blitt stadig vanligere å kombinere gårdsdriften med lønnet arbeid eller annen næringsvirksomhet. Også i de beste strøk er deltidsjordbruk vanlig, fordi ensidig kornproduksjon ikke gir tilstrekkelig arbeid og inntekt til en familie.
Jordbruket, utenom skogbruket, bidrar med 0,7 % av bruttonasjonalproduktet (2003). Om lag 3/4 av inntektene i jordbruket kommer fra husdyrholdet (melk, kjøtt, egg, ull), 1/4 fra planteproduksjonen (korn, grønnsaker, poteter, stråfôr). Husdyrholdets dominerende stilling skyldes at store deler av det dyrkede arealet er å finne i områder der klima og terreng er lite egnet for annen produksjon. Det meste av jordbruksarealet blir derfor nyttet til gressproduksjon, for det meste høy- og surfôrvekster, som kan vokse også i høyereliggende strøk og langt mot nord. Korndyrkingen foregår vesentlig på flatbygdene på Østlandet, Jæren og i Trøndelag, som regnes som de beste jordbruksstrøkene. Vanligste kornsort er bygg, men det blir også dyrket en god del havre og hvete, og litt rug og oljefrø. Mesteparten av kornet blir brukt til dyrefôr, noe til matkorn avhengig av kvalitet og høstevær. I klimatisk gunstige år er Norge nær 80 % selvforsynt med hvete av bakekvalitet.
Organisering
Norske bønder har organisert seg både gjennom næringsorganisasjoner som skal arbeide for bøndenes økonomiske, sosiale og kulturelle interesser, og gjennom økonomiske organisasjoner med formål å kjøpe eller selge varer i bøndenes interesse (landbrukssamvirket). Norges Bondelag med 60 000 medlemmer representerer 32 000 gårdsbruk. Norsk Bonde- og Småbrukarlag har 8 000 medlemmer fordelt på 5000 bruk (2005). De to organisasjonene forhandler i fellesskap med regjeringen om bøndenes økonomiske utvikling. Resultatet er jordbruksavtalen. Den legges frem for Stortinget i en proposisjon enten det foreligger en overenskomst mellom partene eller ikke. Stortinget bevilger det beløpet som må til for å oppfylle betingelsene i proposisjonen og vedtar jordbruksoppgjøret for kommende år. Samtidig får regjeringen signaler om den videre landbrukspolitiske kursen.
Jordbruksoppgjøret virker bestemmende på råvareprisnivå og andre bestemmelser i markedet. Bøndene deltar selv i markedet gjennom landbrukssamvirket. Landbruks- og matdepartementet er ansvarlig for å utbetale støtte til kvalifiserte søkere etter vedtatte regler. Med hjemmel i omsetningsloven har landbrukssamvirket fått i oppdrag å sørge for et mest mulig stabilt og balansert marked for de mest sentrale jordbruksvarene som melk, kjøtt, grønnsaker, frukt, bær, poteter og egg. Arbeidet skjer etter oppdrag fra Omsetningsrådet, som etter dokumentert søknad kan finansiere tiltak for å redusere et overskudd. Pengene hentes fra fond bygd opp av en avgift som bøndene er pålagt å betale per kilo vare de leverer. Avgiftens størrelse reguleres av regjeringen etter anbefaling fra Omsetningsrådet. Desto mindre forventet overskudd av varer i markedet, desto lavere blir avgiften.
Landbrukspolitikken
I 1975 tilkjente Stortinget jordbruket retten til en inntekt på linje med en bestemt yrkesgruppe, industriarbeiderne. I 1993 fjernet Stortinget denne bestemmelsen igjen. Målene for landbrukspolitikken er gitt i stortingsproposisjon nr. 8 (1992–93) «Landbruk i utvikling». Den ble vedtatt av Stortinget, men ikke enstemmig. Det markerte et tidsskille, etter at det i etterkrigstiden hadde hersket bred politisk enighet om landbruket i Stortinget. Høsten 1999 la regjeringen frem stortingsmelding nr. 19 (1999–2000) «Om norsk landbruk og matproduksjon», som behandlet en ny landbrukspolitikk i et nytt årtusen. Den legger vekt på kompetanse, økt konkurranse og mindre regulering av jordbruket.
Fra å ha vært en næring underlagt streng importbeskyttelse og offentlig næringsstøtte, må jordbruket nå i økende grad leve under større nasjonal og internasjonal konkurranse. Det siste er regulert gjennom multinasjonale avtaler som WTO-avtalen og EØS-avtalen. Gjennom jordbruksavtalen skal staten i samarbeid med motparten, Norges Bondelag (NB) og Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS), legge rammer som gir bøndene mulighet for samme inntektsutvikling som øvrige grupper i samfunnet. Disse forhandlingene er hjemlet i hovedavtalen for jordbruket av 1950. Forhandlingsresultatet er en avtale om hvor stor den offentlige støtten til jordbruket skal være i en definert tolvmåneders periode, hvilke kriterier støtten skal fordeles etter, og hvor høye prisene ut fra grossist kan være regnet for den samme perioden som helhet.
Den enkelte bonde har selv ansvaret for å oppnå en slik inntektsutvikling gjennom effektivisering, kutt i kostnader og ny næringsvirksomhet basert på et større spekter av gårdens ressurser (bygdeutvikling). Det er bred politisk enighet om at offentlig støtte er nødvendig for å sikre et jordbruk i hele landet med mulighet for en inntektsutvikling som andre. Men det er uenighet om støttens omfang, tildelingsmåte, hvem som bør få støtte, og om noen ikke bør få, eller få den redusert. En økende andel fordeles etter kriterier som ikke påvirkes av produsert mengde. Støttebeløpet beregnes ut fra produksjonsnøytrale begreper som areal, antall dyr, beregnet behov for arbeidsinnsats eller miljømessige forhold. Siden 1990-årene er for eksempel støtte rettet spesielt mot økologisk jordbruk og vern av kulturlandskap og kulturminner blitt viktigere.
Effektivisering og skjerpet konkurranse i matindustri og hos leverandører av innsatsvarer til landbruket inngår også som del av landbrukspolitikken. Av den grunn er meierisamvirkets særstilling som eneste kjøper av råmelk fra norske melkeprodusenter, brutt. Nye meierier er etablert. Kjøttprodusentene møter konkurranse gjennom økt import av kjøtt, spesielt fra land i Afrika som FN har definert som de minst utviklede, såkalte MUL-land. For eksempel blir kjøtt fra Botswana og Namibia importert til svært lav toll. Statens tidligere monopol på import og omsetning av korn gjennom Statens kornforretning er opphevet. Den økte internasjonale konkurransen følger av Verdens handelsorganisasjons (WTO) arbeid for en friere verdenshandel for landbruksvarer gjennom reduksjon av tollsatser og nasjonal landbruksstøtte og fjerning av eksportsubsidier.
Ideen bak å øke konkurransen i landbruket er å redusere produksjonsutgiftene, skaffe forbrukerne billigere mat og samtidig gjøre bøndene bedre i stand til å tåle konkurranse fra utenlandske varer. Slik skal det være mulig å opprettholde et allsidig jordbruk over hele landet. Næringen er tillagt en viktig rolle i å oppfylle de politiske målene for spredt bosetting i Norge. Rollen som produsent av mat er selvsagt, men ikke så fremhevet som tidligere. Men jordbruket får ansvar for produksjon av andre goder, som f.eks. et pent kulturlandskap og en produksjon som er til minst mulig ulempe for naturmiljøet. Fra å søke å utligne forskjeller både i størrelse, produksjonsform og klimatiske forskjeller, dreier det seg nå om å prioritere jordbruk i distriktene og bønder som henter all eller det meste av sin inntekt fra jordbruket.
Forvaltning og lovgivning
Landbruks- og matdepartementet og Statens landbruksforvaltning har ansvaret for å gjennomføre den landbrukspolitikken Stortinget fastsetter, forvalte lovverket tilknyttet landbruket, utstede forskrifter med hjemmel i lovverket og utbetale tilskudd. På siden av denne strukturen finnes Mattilsynet som har ansvar for å føre kontroll med produksjonen og frembudet av matvarer. På fylkesnivå er landbruksetaten en egen avdeling ved fylkesmannens kontor, ledet av en landbruksdirektør med ansvar for jordbruk, skogbruk og landbrukstilknyttet bygdeutvikling. Kommunene har ansvaret for den kommunale landbruksetaten, og de står fritt til å organisere etaten og den politiske styringen.
Jordbruket er regulert gjennom en rekke generelle lover, f.eks. skattelovene, og særlover som regulerer større eller mindre deler av næringen. Blant de viktigste av disse er jordloven. Dens formål er å holde jordbruksjord i hevd. Odelsloven og konsesjonsloven er etablert dels for å holde i hevd tradisjonen med at gården følger familien, dels for å hindre at jordbrukseiendommer blir objekt for økonomisk spekulasjon. Det siste er gjort gjennom bestemmelser både om plikt til å bo på den landbrukseiendommen en person tilegner seg, og å drive den faglig forsvarlig slik jordloven krever. Denne bo- og driveplikten påhviler alle eiendommer større enn 100 dekar, hvorav minst 20 dekar er jordbruksareal. Både odelsloven og konsesjonsloven er gjenstand for diskusjon. Omsetningsloven gir anledning til å oppkreve avgifter for å regulere markedet for jordbruksråvarer.
Utdanning
Videregående opplæring i jordbruksfag tilbys i utdanningsprogrammet for naturbruk. Tilbudet er for en stor del å finne ved de tidligere fylkeskommunale landbruksskolene, som nå er innlemmet i det videregående opplæringssystemet. Det finnes også private skoler. Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) på Ås tilbyr høyere forskningsbasert utdanning innen hele spekteret av landbruksfag, dvs. biovitenskap, mat, miljø, natur- og ressursforvaltning, økonomi og landskapsarkitektur på bachelor-, master- og doktorgradsnivå. Enkelte statlige høyskoler tilbyr studier i landbruksfag. Det formelle myndighetsansvaret for landbruksutdanningen ligger hos Kunnskapsdepartementet.
Areal og avling
| Samlet jord- bruksareal | Hvete | Bygg | Havre | Poteter | Høy/engvekster | ||||||
| 1000 daa | 1000 daa | 1000 t | 1000 daa | 1000 t | 1000 daa | 1000 t | 1000 daa | 1000 t | 1000 daa | 1000 t | |
| 1900 | 9 880 | 50 | 9 | 395 | 77 | 970 | 167 | 365 | 558 | 7 555 | - |
| 1939 | 10 414 | 412 | 78 | 468 | 103 | 870 | 201 | 507 | 807 | 8 216 | 2 863 |
| 1959 | 10 107 | 93 | 20 | 1 409 | 304 | 647 | 118 | 552 | 1 071 | 6 629 | 2 753 |
| 1969 | 9 863 | 38 | 11 | 1 848 | 486 | 542 | 140 | 346 | 763 | 6 169 | 2 532 |
| 1979 | 9 535 | 187 | 67 | 2 000 | 651 | 1 011 | 383 | 214 | 435 | 5 388 | 2 722 |
| 1989 | 9 911 | 382 | 140 | 1 760 | 614 | 1 322 | 423 | 189 | 455 | 5 478 | 2 859 |
| 2004 | 10 379 | 847 | 420 | 1 461 | 626 | 849 | 369 | 141 | 395 | 6 448 | 2 785 |
Antall gårdsbruk med over 5 dekar jordbruksareal i drift
| Bruk i alt | 5–49 daa | 50–99 daa | 100–199 daa | Over 200 daa | |
| 1949 | 213 441 | 150 130 | 42 526 | 15 597 | 5188 |
| 1969 | 154 977 | 88 481 | 42 240 | 17 938 | 6318 |
| 1979 | 125 302 | 62 017 | 32 716 | 21 632 | 8937 |
| 1989 | 99 382 | 37 031 | 24 969 | 25 330 | 12 052 |
| 2004 | 55 697 | 7461 | 11 163 | 17 705 | 19 368 |
Antall husdyr (i 1000)
| Storfe | |||||||
| Hest | I alt | Ku | Avlssvin | Sau (over 1 år) | Melkegeit | Høns | |
| 1949 | 197 | 1 205 | 756 | 56 | - | - | 3 044 |
| 1959 | 116 | 1 099 | 594 | 62 | 834 | 75 | 2 668 |
| 1969 | 41 | 972 | 436 | 78 | 838 | 72 | 3 270 |
| 1979 | 21 | 969 | 372 | 86 | 863 | 58 | 3 828 |
| 1989 | 17 | 949 | 340 | 84 | 899 | 68 | 3 442 |
| 1999 | 27 | 1 033 | 350 | 100 | 955 | 52 | 3 181 |
| 2004 | 29 | 942 | 324 | 100 | 968 | 45 | 3 468 |
Jordbruk
| Norske forhold er også beskrevet bl.a. i artiklene jordbruksavtalen, landbrukssamvirket, reindrift, økologisk jordbruk |