Zambia har betydelige naturgitte forutsetninger for økonomisk utvikling, både innen landbruk og gruvedrift, inklusiv forholdsvis god tilgang på vann – for både irrigasjon og kraftproduksjon.
Zambia er i vesentlig grad et jordbrukssamfunn, men en sterk gruvesektor har bidratt til en relativt sett høy grad av industrialisering. Gruvedriften er fremfor alt basert på landets store kobberreserver, og gruvene i Kobberbeltet har gjennom flere tiår vært en viktig sysselsetter og bidragsyter til nasjonaløkonomien. Samtidig gjorde den utstrakte avhengighet av kobber som den ene, dominerende eksportartikkel, zambisk økonomi utsatt for prissvingninger i de internasjonale markedene. Prisnedgangen på kobber fra midten av 1970-årene medførte betydelige økonomiske problemer som forplantet seg til hele det zambiske samfunnet.
Troen på gruvedrift som en drivkraft for industrialisering, særlig i 1960- og 1970-årene, innebar at utviklingen av landbruket, som sysselsetter flertallet av befolkningen, til dels ble neglisjert. Dette igjen har bidratt til mangelfull sosial og økonomisk utvikling på landsbygda, og til utbredt fattigdom, selv om Zambia normalt er i stand til å produsere sitt eget matvareforbruk. Sviktende inntekter fra gruvesektoren fra slutten av 1970-årene bidro også til at denne sektoren forfalt, som følge av sviktende reinvesteringer. Zambia gikk inn i en dyp økonomisk krise som ble søkt løst blant annet gjennom økonomisk strukturtilpassing, etter påtrykk blant annet fra Verdensbanken og IMF, fra 1980-årene, og med ytterligere liberalisering – inkludert privatisering av statsforetak – i 1990-årene.
Økonomien er ytterligere svekket som følge av hiv/aids. Zambia er et av de landene som er hardest rammet av epidemien, som blant annet har ført til svekkelse av arbeidsstokken både i moderne sektor og i jordbruket, og som har bidratt til ytterligere press på helsevesenet så vel som på familier og lokalsamfunn.
Den økonomiske utviklingen siden selvstendigheten i 1964 har i betydelig grad blitt influert av regionale, politiske forhold, med krig i nabolandene Angola, Kongo, Mosambik, Namibia og Zimbabwe, samt kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Zambia sluttet seg til den internasjonale boikotten av det illegale regimet i Rhodesia i 1965, og unnlot (til 1978) å eksportere sin varer gjennom landet, til utskipingshavner i Sør-Afrika. I andre halvdel av 1970-årene førte krigen i Angola til at jernbaneforbindelsen til Lobito, og havnen der, ble brutt – og Zambia ble avhengig av forbindelsene østover, gjennom Tanzania. Zambia tok også imot et stort antall flyktninger fra nabolandene.
Zambia er et av de landene Norge har hatt lengst, kontinuerlig utviklingssamarbeid med på bilateralt, statlig nivå – med status som prioritert samarbeidsland fra 1967. Landet har gjennom mange år tilhørt de største enkeltmottakerne av norsk bistand, gjennom så vel direkte samarbeid som via multinasjonale organisasjoner. Støtte til veiutbygging, vannforsyning og jordbruksutvikling var tidlig sentrale samarbeidssektorer. Fra slutten av 1990-årene ble institusjonsutvikling dominerende, med støtte særlig til utvikling av styresett og utdanning, samt naturressursforvaltning og viltforvaltning. En rekke norske frivillige organisasjoner er engasjert i bistandsarbeid i Zambia.
Turisme er en næring i vekst, og Zambia forvalter, sammen med Zimbabwe, blant annet Victoriafallene, som sin fremste attraksjon.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.