tysk komponist, en av 1800-tallets største komponister med en stor produksjon hovedsakelig innenfor klassiske formskjemaer.
Liv
Brahms var født i Hamburg hvor han vokste opp i et fattigkvarter. Han viste tidlig musikalsk begavelse og måtte spille til dans og arrangere underholdningsmusikk for å tjene penger til familiens underhold. Han fikk undervisning i klaverspill, og fra 12-årsalderen i komposisjon av pianisten Eduard Marxen og debuterte som pianist 15 år gammel.
1853 drog han på turné sammen med den ungarske fiolinist Reményi og lærte Joachim, Liszt, Bülow, og Robert og Clara Schumann å kjenne. Schumann skrev en oppsiktsvekkende artikkel om «den unge ørn», hilste Brahms som en musikkens Messias og hjalp ham til å få trykt de første komposisjoner. Vennskapet med Schumann, og særlig vennskapet med og kjærligheten til Clara, fikk inngripende betydning for Brahms.
1857–59 var han ansatt som pianist og kapellmester ved hoffet i Detmold. 1860 skrev han under på en protest mot en proklamasjon av «nytyskerne» og ble resten av sitt liv med urette og mot sin egen vilje betraktet som en av lederne av motstanden mot wagnerianerne. Da han 1862 ble forbigått ved ansettelse av dirigent for det filharmoniske orkester i Hamburg, reiste han til Wien, hvor han hadde sin faste bopel de siste 25 år av sitt liv.
1863–64 var han dirigent for Sing-Akademie i Wien, 1872–74 for Gesellschaft der Musikfreunde, og fikk tilbud om flere stillinger, bl.a. som Thomaskantor, men foretrakk å leve som fri kunstner. Han foretok stadig konsertreiser, dirigerte egne verker og spilte bl.a. sine klaverkonserter. Om somrene oppholdt han seg gjerne i Sveits.
Verker og stil
Brahms' produksjon viser en organisk utvikling mot stadig større enkelhet og konsentrasjon. Han sluttet seg tidlig til den schumannske romantikk og Beethovens siste verker: «La andre gjøre hva de vil. Min mester er Beethoven.» I sine senere år studerte han flittig Bach og eldre tyske vokalkomponister. En stadig inspirasjonskilde for ham var den tyske folkemusikk. Han var til det ytterste selvkritisk og gjorde mange forsøk i de større former før han gav seg i kast med det verk han hadde satt seg som mål. Sin første symfoni fullførte han 43 år gammel. Brahms komponerte 23 strykekvartetter, men bare 3 av de er utgitt.
Formalt var han konservativ, særlig fremtredende i hans produksjon er sonate-, lied- og variasjonsformene. Harmonisk og modulatorisk gikk han ikke stort lenger enn wienerklassisismen. Det kontrapunktiske arbeid spiller en stor rolle, hans temabehandling var suverén, melodikken uttrykksfull. Han hadde en forkjærlighet for mørke farger, storparten av hans over 200 sanger, for det meste kjærlighetslyrikk, har f.eks. et elegisk og ofte patetisk preg.
Brahms, som er blitt karakterisert som den siste store klassiker, vant stor anerkjennelse av sin samtid. Bülows slagord, «de 3 store B'er: Bach, Beethoven og Brahms», har kanskje ikke gyldighet i dag, men han er fremdeles stadig å finne på konsertprogrammene over hele verden.
Verker
Orkesterverker
| Opusnr. | År | |
| Serenade i D-dur | 11 | 1857–60 |
| Serenade i A-dur | 16 | 1858-60 |
| Variasjoner over et tema av J. Haydn | 56a | 1873 |
| Symfoni nr. 1 i c-moll | 68 | 1855–76 |
| Symfoni nr. 2 i D-dur | 73 | 1877 |
| Akademisk festouverture | 80 | 1880 |
| Tragisk ouverture | 81 | 1880 |
| Symfoni nr. 3 i F-dur | 90 | 1883 |
| Symfoni nr. 4 i e-moll | 98 | 1884–85 |
Konserter
| Klaverkonsert nr. 1 i d-moll | 15 | 1854–59 |
| Fiolinkonsert i D-dur | 77 | 1878–79 |
| Klaverkonsert nr. 2 i B-dur | 83 | 1878–81 |
| Konsert for fiolin og cello i a-moll | 102 | 1887 |
Kammermusikk
| Klavertrio i H-dur | 8 | 1853–54, rev. 1889 |
| Klavertrio i C-dur | 87 | 1880–82 |
| Klavertrio i c-moll | 101 | 1886 |
| Horntrio i Ess-dur | 40 | 1865 |
| Klarinettrio i a-moll | 114 | 1891 |
| Klaverkvartett i g-moll | 25 | 1861 |
| Klaverkvartett i A-dur | 26 | 1861–62 |
| Klaverkvartett i c-moll | 60 | 1875 |
| Strykekvartetter i c-moll og a-moll | 51 | 1865–73 |
| Strykekvartett i B-dur | 67 | 1876 |
| Klaverkvintett i f-moll | 34 | 1861–64 |
| Strykekvintett i F-dur | 88 | 1882 |
| Strykekvintett i G-dur | 111 | 1890 |
| Klarinettkvintett i h-moll | 115 | 1891 |
| Strykesekstett i B-dur | 18 | 1858–60 |
| Strykesekstett i G-dur | 36 | 1864–65 |
| Fiolinsonate i G-dur | 78 | 1879 |
| Fiolinsonate i A-dur | 100 | 1886 |
| Fiolinsonate i d-moll | 108 | 1888 |
| Cellosonate i e-moll | 38 | 1865 |
| Cellosonate i F-dur | 99 | 1886 |
| 2 klarinettsonater, f-moll og Ess-dur | 120 | 1894 |
Klavermusikk
| Sonate i C-dur | 1 | 1853 |
| Sonate i fiss-moll | 2 | 1852 |
| Sonate i f-moll | 5 | 1853 |
| Variasjoner og fuge over et tema av Händel | 24 | 1861 |
| Variasjoner over et tema av Paganini | 35 | 1863 |
| Klaverstykker | 76 | 1878 |
| To rapsodier, h-moll og g-moll | 79 | 1879 |
| Fantasier | 116 | 1892 |
| Tre intermezzi | 117 | 1892 |
| Klaverstykker | 118 | 1892 |
| Klaverstykker | 119 | 1892 |
Orgelmusikk
| To preludier og fuger, a-moll og g-moll | 1856–57 | |
| Elleve koralforspill | 122 | 1896 |
Verker for kor og orkester
| Ein deutsches Requiem | 45 | 1860–68 |
| Rinaldo (kantate) | 50 | 1863–68 |
| Rapsodi for alt, mannskor og orkester | 53 | 1869 |
| Schicksalslied | 54 | 1871 |
| Triumphlied | 55 | 1871 |
| Nänie | 82 | 1881 |
| Gesang der Parzen | 89 | 1882 |
Sanger for solostemme(r)
| Liebeslieder (for vokalkvartett) | 52 | 1869 |
| Neue Liebeslieder (for vokalkvartett) | 65 | 1874 |
| Romanzen aus L. Tiecks Magelone | 33 | 1861–68 |
| Vier ernste Gesänge | 121 | 1896 |
| Totalt over 260 sanger med klaver |
Brahms laget også tre store samlinger med folkevisebearbeidelser.