Johann Wolfgang von Goethe

Johann Wolfgang von Goethe. Jordånden viser seg i Fausts studérkammer. Blyanttegning av Goethe, ca. 1811.

Goethe dikterer sin skriver. Maleri av Josef Schmeller, 1828.

Johann Wolfgang von Goethe malt av Josef Stieler, 1828.

Johann Wolfgang von Goethe, født i Frankfurt am Main, tysk forfatter. Goethes far var den første i en gammel håndverkerslekt som hadde akademisk utdannelse. Goethe vokste opp i et solid borgerlig miljø og fikk en klassisk oppdragelse, hvor studiet av latin, gresk og fransk, sammen med historie og naturvitenskap stod sentralt.

Den unge Goethe

I 1765 drog Goethe til Leipzig for å studere jus, men kunst og litteratur var allerede blitt hans sentrale interesse. I Leipzig skrev han sine første vers preget av rokokkotidens galante stil, og følte Leipzigs elegante livsform som en befrielse fra Frankfurts solide småborgerlighet. 1768 vendte han tilbake til fødebyen på grunn av sykdom. Under påvirkning av morens pietistiske venninne Susanne von Klettenberg leste han en rekke mystiske, teosofiske og kulturfilosofiske skrifter i sin rekonvalesenstid. Først våren 1770 kunne han gjenoppta sitt studium og reiste nå til Strassburg. Her opplevde han gotikkens ånd gjennom studiet av den berømte katedralen. Han traff Johann Gottfried von Herder som vakte hans interesse for folkevisen, for Homer, Pindar, Shakespeare. Ved Herders hjelp frigjorde han seg fullstendig fra rokokkopoesiens konvensjonelle og upersonlige stil og fant frem til det skapende jegs subjektive følelse som kilden for en ekte diktning. I denne tiden trådte geniet Goethe frem. Kjærligheten til prestedatteren Friederike Brion fra landsbyen Sesenheim utløste en rekke dikt som betydde en revolusjon i tysk litteratur. Diktenes rytmer og bilder er underlagt en spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstig koketteri bak seg (Mailied, Willkommen und Abschied).

1771 vendte Goethe tilbake til Frankfurt og begynte å praktisere som jurist. Han var på denne tiden besatt av skapertrang og følte seg beslektet med menneskehetens store genier (hymnene Mahomets Gesang, Prometheus, Ganymed). 1773 utkom dramaet om frihetshelten, den frankiske ridderen Götz von Berlichingen, som viser tydelig innflytelse fra Shakespeare. Verket gjorde et dypt inntrykk på tidens ungdom. Dets frihetspatos, den levende persontegning og fremfor alt heltens kamp mot øvrighetens skinnkultur bestyrket den unge generasjon i dens egen opposisjon mot samfunnsordningen. Dramaet utgjør et høydepunkt i Sturm und Drang-tidens diktning.

1772 oppholdt Goethe seg i Wetzlar og forelsket seg i Charlotte Buff, som var forlovet med hans venn J. Kestner. Etter noen måneder flyktet Goethe fra Wetzlar og sin ungdoms store kjærlighet. Brev- og dagbokromanen Die Leiden des jungen Werthers (1774, norsk overs. Den unge Werthers lidelser, 1915) ble befrielsesakten som gjorde ham verdensberømt. Werthers kjærlighetslengsel, hans ekstatiske opplevelse av natur og landliv, av barn og de enkle mennesker av folket, hans ulykkelige kjærlighet til Lotte, er typisk for genitidens subjektive livsorientering. Men verket inneholder også en skarp samfunnsanalyse. Werthers selvmord er ikke utelukkende et resultat av ulykkelig kjærlighet: som borgerlig individ går han til grunne innenfor et samfunnssystem som ikke kan gi hans følelsesrikdom og fantasi noen utfoldelsesmulighet. Han brytes ned av realitetenes verden og blir til slutt drevet inn i selvmordets tragedie. Med dette verket, skrevet i et følelsesmettet og lyrisk beveget språk, trådte den tyske diktning for første gang inn i verdenslitteraturen. Romanen hadde en voldsom gjennomslagskraft og ble oversatt til en rekke språk. I norsk oversettelse bl.a. av H. L. Bernhoft (1820), av I. von der Lippe Konow (1896), av Rolf Hiorth Schøyen (1915), av Finn Holvorsen (1944), av Nils Lie (1956) og av Lotte Holmboe (1973). I 2010 kom  Unge Werthers lidelser nok en gang på norsk, oversatt av Sverre Dahl, og basert på første versjon fra 1774.

Den klassiske perioden

Mellom 1773 og 1775 skrev Goethe den første Faust-versjonen, Urfaust, hvor Sturm und Drang-tidens frihetspatos og sosialkritikk (Gretchen-tragedien) er de bærende elementer. 1775 brøt han igjen opp fra Frankfurt, og tok imot en innbydelse fra hertug Karl August av Sachsen-Weimar om å komme til Weimar. Han var da 26 år gammel, og ble her til sin død. I Weimar ble han en ledende embetsmann. Han arbeidet med veibygging, gruvedrift, hær- og skolevesen og statsfinanser. Avgjørende betydning for hans videre utvikling som dikter fikk hans vennskap med Charlotte von Stein. Hun var 7 år eldre, gift med en respektert hoffmann og mor til 7 barn. Under hennes innflytelse fant Goethe frem til likevekt og harmoni. Weimar-lyrikken er en dempet diktning, preget av form og harmoni (An den Mond; diktet med åpningslinjen «Über allen Gipfeln ist Ruh»). Lyrikken fra Weimar-tiden omfatter mer enn den subjektive følelse. Personlige opplevelser blir innordnet menneskelivets tidløse symboler og finner et typisk og allmenngyldig uttrykk. Goethe erkjenner den jordiske begrensning, lærer selvbeherskelsens kunst og godtar de evige lover i tilværelsen (diktene Grenzen der Menschheit, Das Göttliche). Dramaet Iphigenie auf Tauris (prosa 1779, verseform 1787) viser tydelig Goethes moralske modning og harmonisk-klassiske livsideal. Det måtehold og den selvbeherskelse som Goethe fant hos Charlotte von Stein, er det sentrale i dette verket, som henter sitt stoff fra gresk mytologi.

Etter hvert føler Goethe rollen som statsmann og dikter som en konflikt – en situasjon han har analysert i dramaet Torquato Tasso (1790), som har den italienske hoffpoeten fra 1500-tallet som hovedperson. Selv valgte Goethe å flykte fra konflikten; det var bakgrunnen for hans reise til Italia 1786–88. Møtet med italiensk natur og klassisk kunst ble en «gjenfødelse», som han kalte det. Her fant han livets enkle urformer. Med statslivet i Weimar på avstand fikk hans diktning nå en ny sanselig dimensjon (Römische Elegien, 1795). Sine inntrykk og erfaringer i Italia har han senere skildret i Italienische Reise (1816–17, norsk overs. Italiensk reise, 1999).

Han vendte tilbake til Weimar fylt av den klassiske humanitetsidé. Tilbakekomsten førte ham inn i en ensom periode. Forholdet til fru von Stein var kjølnet. 1789 tok han Christiane Vulpius i sitt hus. Samme år fødte hun sønnen August, Goethes eneste barn. 1806 giftet han seg med henne. Etter hjemkomsten fra Italia var Goethe sterkt opptatt av naturvitenskapelige studier; han beskjeftiget seg med botanikk, zoologi, geologi og optikk. Hans fargelære (Zur Farbenlehre, 1810) er en hel kulturfilosofi som bl.a. retter seg mot Newtons mekaniske naturoppfatning. Diktet Die Metamorphose der Pflanzen (1799) er typisk for Goethes natur- og kunstoppfatning: bak mangfoldigheten av former ser han en urform som danner utgangspunktet for stadig nye, individuelle variasjoner.

Vennskapet med Schiller

I 1794 begynte en ny fase i Goethes liv. Vennskapet med Friedrich von Schiller, som varte til Schillers død i 1805, utløste en ny produktiv periode. Brevvekslingen mellom Schiller og Goethe er et av de mest verdifulle dokumenter fra denne tiden. Stadig oppmuntret Schiller sin venn til å fortsette arbeidet med Faust-stoffet. Vinteren 1797–98 ble balladediktningens tid. Goethe bidrog bl.a. med Die Braut von Korinth, Der Gott und die Bajadere, Der Zauberlehrling. Oppmuntret av Schiller arbeidet han samtidig videre på sin roman om Wilhelm Meister, som skildrer et ungt menneskes utviklingsvei innenfor det borgerlige samfunn. Wilhelm Meisters Lehrjahre (1795–96, norsk overs. Wilhelm Meisters læreår, 2003) har som sitt sentrale tema individets harmoniske utvikling i møtet med samfunnet, med livet. Dette verk fikk stor innflytelse på 1800-tallets romankunst. 1797 skrev Goethe det idylliske epos Hermann und Dorothea (norsk overs. 1903), hvor han gir et bilde av det tyske borgerskaps orden og fellesskapsfølelse som en motsetning til den oppløsning og det anarki som fulgte i kjølvannet av den franske revolusjon.

Den gamle goethe

Etter Schillers død 1805 ble Goethe på mange måter isolert. Han følte ikke noe fellesskap med den nye romantiske diktergenerasjon. 1809 påbegynte han sin selvbiografi Aus meinem Leben. Dichtung und Wahrheit (norsk overs. i utvalg Diktning og sannhet, 1954), hvor han ser sitt liv i sammenheng med utviklingen innenfor tysk kunst og litteratur. Fra 1821 var den unge Johann Peter Eckermann hans sekretær. Han utgav senere sine samtaler med Goethe og gir derved et innblikk i den gamle Goethes liv og tankeverden. Med romanen Die Wahlverwandtschaften (1809, norsk overs. Valgslektskapene, 1996) analyserer Goethe de nedbrytende krefter som ligger i menneskets lidenskaper og fremholder ekteskapets verdi som en moralsk ramme for menneskelivet.

I sin siste store roman Wilhelm Meisters Wanderjahre (1821–29; norsk overs. Wilhelm Meisters vandreår, 2006) utvider han perspektivet fra Wilhelm Meisters Lehrjahre. Det høyeste mål er ikke lenger personlighetens utfoldelse og utvikling, men det å gå opp i fellesskapet og inn i tjeneste for andre. Et høydepunkt i Goethes alderdomsverk er diktsamlingen West-östlicher Divan (1819). Inspirert av den persiske dikter Hâfez og utløst gjennom kjærligheten til Marianne von Willemer formidler Goethe her i en ny form og språkdrakt sin egen livsvisdom og kjærlighetslengsel og opplever sin egen eksistens som en del av en større livsprosess. I senere dikt som Prooemion, Urworte. Orphisch, Vermächtnis, skaper Goethe sine store symboler på all tilblivelse og forgjengelighet i livet. 1823 oppstår for siste gang en mektig kjærlighetslyrikk, Marienbader Elegie, hvor den 74-årige Goethes kjærlighet til den 17-årige Ulrike von Levetzow er fastholdt i udødelige dikt, preget av resignasjon og selvovervinnelse.

Inntil sin død arbeidet Goethe med sitt store verk om Faust. Første del utkom 1808, annen del etter hans død. Dette verket er høydepunktet i tysk litteratur og gir summen av Goethes livsanskuelse og tankeverden. Faust, egentlig en lærd fra 1500-tallet som solgte sin sjel til djevelen (Mephistopheles) for å vinne erkjennelse, blir hos Goethe symbolet på mennesket som søker den høyeste sannhet. Denne sannhetssøken og streben mot stadig høyere mål utgjør menneskets adelskap og rettferdiggjør alle feiltrinn og tilgir all skyld i livet. Denne streben var for Goethe selve livsidealet. Overfor det aktive, strebende mennesket har djevelen ingen makt; denne streben er den guddommelige gnist i Faust. Fordi Faust aldri falt til ro i livet, vinner Vårherre kampen med djevelen om Fausts sjel. Med hele sin åndskraft i behold fullførte den 83-årige Goethe sitt livsverk. Faust er oversatt til nynorsk av A. M. S. Arctander (begge deler, 1911 og 1921) og Åse-Marie Nesse (begge deler, 1993 og 1999). Verket er oversatt til riksmål av André Bjerke (begge deler 1966 og 1983).

Goethe er den tyske litteraturs største dikter, samtidig som han var en betydelig vitenskapsmann i sin tid. Han var i mange henseender en unik personlighet i den menneskelige kulturs historie. Han var som få andre universell; han hadde en altomfattende viten, en kunstnerisk skaperkraft og en utrolig evne til fornyelse og utvikling.

Goethes verker foreligger samlet i 143 bind i den såkalte Weimar-utgaven. Til 250-års jubileet for Goethes fødsel i 1999 forelå hans samlede verker i to nye utgaver: den ene utgaven utgitt i München i 33 bind (J. W. G. Sämtliche Werke nach Epochen seines Schaffens), den andre i Frankfurt am Main i 40 bind (J. W. G.Sämtliche Werke. Briefe, Tagebücher und Gespräche). En pocketutgave i 14 bind utkom i Hamburg. Et utvalg av Goethes lyrikk er gjendiktet til norsk ved André Bjerke (1961), og ved Åse-Marie Nesse (Mitt hjarta slo, 1999).

Anbefalt litteratur

Et utvalg verker