Faktaboks

Jo Benkow
Josef Elias Benkow
Uttale
bˈenkow
Født
15. august 1924, Trondheim
Død
18. mai 2013, Oslo
Virke
Politiker og forfatter
Familie

Foreldre: Fotografmester Ivan Benkow (1885–1955) og Annie Louise Florence (1895–1942).

Gift 1) 1952 med Bjørg Gerda Folkestad (29.7. 1930–2012), datter av kjøpmann Sigurd Otto Folkestad (1887–1945) og Gerda Nielsen (1893–1930), ekteskapet oppløst 1983; 2) 1985 med stortingsrepresentant Annelise Høegh (1948–2015), datter av generalsekretær Anders Høegh (1920–1989) og kontorist Tove Bothner-Bye (1927–2008).

Jo Benkow fotografert i 1985
Jo Benkow var den første jøden som ble innvalgt på Stortinget. Han var stortingsrepresentant fra 1965 til 1993, leder i Høyre fra 1980 til 1984 og stortingspresident fra 1985 til 1993.
Jo Benkow fotografert i 1985
Av /NTB.

Jo Benkow (1924–2013) var en norsk politiker, leder i Høyre og mangeårig stortingspolitiker og stortingspresident. Han var også den første jøden som ble innvalgt på Stortinget. Han markerte seg både i rikspolitikken og som forfatter og samfunnsdebattant som en engasjert talsmann for toleranse og humanitet, mot fordommer og diskriminering.

Fra 1965 og helt fram til 1993 var Benkow stortingsrepresentant for Høyre fra Akershus. Han var leder av justiskomiteen i perioden 1977–1980. Han var parlamentarisk leder i Høyres stortingsgruppe fra 1981 til 1985 og stortingspresident fra 1985 til 1993. Han var partiformann i Høyre fra 1980 til 1984.

Bakgrunn

Jo Benkows farfar, Chaim Eliah Benkowitz, var keiserlig russisk hoffotograf, bosatt i Grodno. Faren Ivan forlot Russland under jødeforfølgelsene (pogromene) i 1905. Benkows mor var født i Skottland av jødiske foreldre som hadde måttet emigrere fra Litauen.

Familien Benkow flyttet fra Trondheim til Stabekk i Bærum i 1930. Jo fulgte i farens fotspor som fotograf, gikk i lære hos ham og hos en onkel i Stockholm, tok eksamen ved Teknologisk Institut i København i 1949 og fikk norsk og dansk fagbrev.

Men utdannelsen var blitt avbrutt av andre verdenskrig. Høsten 1942 flyktet han til Sverige, der han tok studenteksamen i Uppsala i 1943, for siden å tjenestegjøre i det norske flyvåpen i Storbritannia og Canada. Også faren og en bror kom etter til Sverige. Kvinnene i familien var blitt tilbake i Norge, sannsynligvis i tro på at de var mindre utsatt. Høsten 1942 ble alle deportert og gasset i hjel i Auschwitz som en del av holocaust. Tragedien ble skjellsettende i Jo Benkows liv.

Politiker

Erling Norvik, Kåre Willoch og Jo Benkow
I mai 1980 ble Jo Benkow valgt til Høyres formann etter Erling Norvik (til venstre i bildet). Det var ikke alltid enkelt å skjøtte den rollen i skyggen av en sterk regjering, og det oppstod en del gnisninger mellom ham og statsminister Kåre Willoch (i midten). Det bidro sitt til at det kom en aksjon for å erstatte Benkow med Norvik som partiformann, og Benkow gikk av i 1984.
Erling Norvik, Kåre Willoch og Jo Benkow
Av /NTB.

I 1949 åpnet Benkow fotoatelier i Moss. Der begynte hans politiske virksomhet, gjennom Moss Unge Høyre, i nært vennskap med Svenn Stray. Tilbake i Bærum fra 1959 ble han innvalgt i kommunestyret (1959–1967), og fikk en rekke verv, blant annet som formann i skolestyret (1965–1969).

I partiet avanserte han fra formann i Østfold Unge Høyre (1951–1954) til formann i Akershus Høyre (1971–1975), medlem av partiets sentralstyre (fra 1971) og nestformann i Høyre (1974–1980).

Da hadde han for lengst begynt sin rikspolitiske karriere. I 1965 ble han innvalgt på Stortinget for Høyre i Akershus, og satt der i hele 28 år.

Stortingsrepresentant

Hans første plattform i stortingsarbeidet var Sosialkomiteen (1965–1977 og 1990–1993). Et sterkt sosialt engasjement preget hele hans stortingsinnsats. Han ble en energisk forsvarer av velferdsstaten på konservative premisser, ivret for større ressurser til sosiale formål, og spilte en viktig rolle ved innføringen av folketrygden (1966). Men også skolepolitikk hørte til hans interessefelter. I 1964 var han formann i Høyres utredningsutvalg om grunnskole og allmendannende skoler – et ledd i det brede utredningsprosjekt som Sjur Lindebrække satte i gang om «Utdannelsessamfunnet» – og gikk i bresjen for større vektlegging av yrkesopplæringen.

I årene 1977–1980 var han leder av Justiskomiteen, og satt på ny i den i årene 1983–1985. Det falt på ham å lede den pågående opposisjonen mot Odvar Nordli-regjeringens «kriminalmelding» (1978) – og begrave den i politisk samdrektighet om en mer moderat kriminalpolitisk linje.

Benkow ble også en frontfigur i den bitre striden om selvbestemt abort. I begynnelsen gikk han sterkt imot reformen, men kom siden i stigende tvil, og endte – som flere andre ledende høyrefolk – med å forsvare prinsippet om at den gravide kvinne måtte ha avgjørelsen. Han støttet Høyres vedtak (1980) om å stille representantene fritt i denne splittende saken.

Også i kampen for kvinners likestilling gikk han i bresjen, med en reformvilje som den gang ble oppfattet som radikal.

Leder i Høyre

I mai 1980 ble han valgt til Høyres formann etter Erling Norvik. Med sin energiske innsats og folkelige appell bidro han til den store høyreseieren ved valget i 1981. Samme høst ble han Høyres parlamentariske leder. Det var ikke alltid enkelt å skjøtte den rollen i skyggen av en sterk regjering, og det oppstod en del gnisninger mellom ham og statsminister Kåre Willoch. Det bidro sitt til at det kom en aksjon for å erstatte ham med Norvik som partiformann, så Benkow kunne vie seg helt til oppgavene i Stortinget. Da kandidaturet overraskende ble kjent, gikk Benkow av (1984) – og høstet anerkjennelse for sin verdige opptreden, selv om aksjonen sikkert avleiret bitterhet. I selvbiografiske skrifter har han fortalt åpent om det, og om sin sårbarhet i fremste politiske frontlinje.

Stortingspresident

Fotografi av Jo Benkow og Reiulf Steen
Stortingspresident Jo Benkow (til venstre) og visepresident Reiulf Steen (til høyre) på Slottsplassen i 1986. De to har vært hos kongen for å gi råd i regjeringsspørsmålet etter at regjeringen Willoch hadde levert avskjedssøknad.
Fotografi av Jo Benkow og Reiulf Steen
Av /NTB.
Lisens: Begrenset gjenbruk

I 1985 ble han enstemmig valgt til stortingspresident, og beholdt denne nøkkelposisjonen helt til 1993. Som president vant han allmenn respekt for ryddighet, upartiskhet og vennlighet. Han bidrog sterkt til å gi stortingsrepresentantene bedre arbeidsforhold, fikk løst det gamle problemet med transportforhold for stortingsbygningen (Stortingsgarasjen), og viste fasthet og mot overfor det populistiske presset han da møtte. Utad representerte han Stortinget med stor verdighet og veltalenhet.

Andre verv

Som politiker var Benkow en varm tilhenger av atlantisk og europeisk samarbeid, og markerte seg også som en entusiastisk nordist. I en årrekke var han medlem av den norske delegasjon til Nordisk råd, periodevis som formann for delegasjonen. Han var formann i Nordisk kulturfond fra 1980 til 1989 og president i Nordisk råd fra 1983 til 1984.

Hans engasjement ga ham også siden mange internasjonale verv, blant annet som medlem av L’Académie Universelle des Cultures fra 1991 og president for The International Helsinki Federation of Human Rights (1993–1998). I 1995–1996 var han, på initiativ fra vennen Elie Wiesel, gjesteprofessor i statsvitenskap ved Boston University, USA, der han også ble kreert til æresdoktor i 1995.

Betydning

Jo Benkow, fotografert under Høyres landsmøte i 2009

Jo Benkow vant allment ry som en vidsynt, romslig og debattglad politiker, med respekt og åpenhet også for motspillere. Hans lune, avslappede veltalenhet gjorde sterk virkning. Konstitusjonell formbevissthet og sosialt ansvar var de klareste trekk ved hans offentlige innsats.

Som ung mann forente han lojalitet mot sitt jødiske miljø med fjernhet overfor mosaisk religion. I modne år fikk den jødiske forankringen voksende betydning for ham, og som Norges første jøde i viktige rikspolitiske posisjoner bidro han mer enn noen annen til å skape forståelse og respekt for jødisk kultur og jøders bidrag til norsk samfunnsliv.

Forfatter

I 1985 fikk han også et gjennombrudd som folkekjær forfatter: Fra Synagogen til Løvebakken solgte i ca. 250 000 eksemplarer. Stor suksess høstet han også med sin bok om kong Olav 5., Olav – menneske og monark. Blant hans andre bøker må særlig nevnes Folkevalgt, en serie politikerportretter og refleksjoner om hans egne politiske erfaringer; og Det ellevte bud, et temperamentsfullt innlegg mot rasisme, for toleranse og humanitet. Han har også skrevet eller bidratt til flere bøker om kongehuset og nyere norsk historie.

Utgivelser

  • Fra Synagogen til Løvebakken, 1985 (vant Bokhandlerprisen)
  • Folkevalgt, 1988
  • Olav – menneske og monark, 1991
  • Det ellevte bud, 1994
  • Hundre år med konge og folk, 1998

Utmerkelser

Benkow ble tildelt Deltagermedaljen, finske og østerrikske dekorasjoner, og ble i 1998 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

Avbildninger

Kunstneriske portretter

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Langslet, Lars Roar: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Nordby, Trond: biografi i Storting og regjering 1945–1985, bind 1, 1985
  • Sejersted, Francis: Opposisjon og posisjon 1945–1981, bind 3 av Høyres historie, 1984

Faktaboks

Jo Benkow
Historisk befolkningsregister-ID
pc00000003676954

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg