Jevgenij Vodolazkin

Romanen Laurus kan karakteriseres som et helgenvita i romanform og utspiller seg i Russland på 1400-tallet. Boken handler om legen Arsenij, som er skyld i sin kjæreste Ustinas død i barnefødsel. Romanen forteller i fire deler om Arsenijs barndom og ungdom, der han lærer om legende urter av sin bestefar Khristofor; om hans forhold til den unge piken Ustina og hennes død – hvorpå Arsenij gjør opp med sitt tidligere liv og blir en jurodivyj, en hellig narr; om Arsenijs pilegrimsreise til det hellige land og vennskap med italieneren Ambroggio, før han avgir munkeløfte og først lever i kloster før han blir en skhimnik, det vil si antar en særlig form for streng askese.

Underveis skifter han navn flere ganger. Først tar han navnet Ustin, for å ære den avdøde Ustina. Som munk får han navnet Amvrosij (Ambrosius), før han som skhimnik tar navnet Lavr (Laurus). Mens hovedpersonen drives av et ønske om å gjøre opp for sin synd i ungdommen, lever Laurus store deler av sitt liv utenfor den etablerte kirke og ortodokse religion.

Boken er språklig interessant med overraskende stilblanding, fra middelalderarkaismer til moderne slang og russisk byråkratisk sjargong. Litteraturkritikeren Aleksej Balakin har hevdet at romanens hovedanliggende ikke er det klassiske russiske romantemaet skyld og forsoning (forbrytelse og straff), men menneskets forhold til tiden, og romanens egen språkføring kan ses som et subtilt uttrykk for dette.

Tiden og livet som filosofiske problemer er sentrale også i Vodolazkins tredje roman, Flygeren (Aviator), som kom ut i 2016. Boken ble nominert til flere store litteraturpriser. Romanen forteller i dagboksform om en ung mann ved navn Innokentij, som våkner opp på et sykehus i St. Petersburg i 1999 uten å minnes sitt tidligere liv. Etter hvert som minnene kommer langsomt og fragmentarisk frem, viser det seg at mannen ble født i år 1900 og endte sitt liv i GULag-leiren på Solovkiøyene. Der ble han offer for et medisinsk eksperiment med mål om å fryse ned mennesker for senere gjenoppliving. Innokentij blir vekket til live og blir dermed det første «vellykkede» eksperimentet. Hans lege ber ham skrive ned alt han tenker, husker og opplever, og gjennom denne dagboken – som i bokens andre del blir utvidet til å føres av tre personer: legen, Innokentij og hans kjæreste Nast’ja – får vi del i Innokentijs livshistorie parallelt med hans opplevelser av sin nye samtid.

Brisbane forteller om en ukrainsk-russisk konsertgitarist, Gleb Janovskij, oppvokst i Kyjiv og bosatt i Tyskland, som får Parkinsons sykdom og ikke lenger kan leve av musikken. I sin søken etter en ny mening i tilværelsen skriver han sin egen biografi ved hjelp av forfatteren og journalisten Nestor. I fortellingen veves flere tidsperspektiver sammen – barndommen i Kyjiv og samtiden i Tyskland, Ukraina og Russland – og gir grobunn for refleksjoner om tiden, livet og musikken.

I sin siste roman prøver Vodolazkin ut en ny sjanger: samtidssatiren. Rettferdiggjørelsen av øya forteller om et fiktivt rike, Øya, fra middelalderen og frem til i dag. Historien berettes i form av en krønike, der hvert kapittel angir hvem som er øverste hersker. Dette materialet suppleres av kommentarer til krøniketeksten av Porfirij og Ksenija, dobbeltherskerne som har levd i flere hundre år og ble avsatt ved en revolusjon.

Etter hvert går kommentarene over til å fortelle om Porfirijs og Ksenijas liv i samtiden, der de blir med en berømt regissør til Paris for å lage film om Øyas og sin egen historie. Boken er full av referanser til sentrale og lett gjenkjennelige hendelser i russisk historie og blir slik en satirisk fremstilling av historien som kretser omkring tema som makt, samfunnsstruktur, krig, overvåkning. Samtidig tematiserer boken, i likhet med Vodolazkins øvrige romaner, tidens natur. Romanen er skrevet i en aforistisk stil, men mange halvfilosofiske «sentenser».

Vodolazkins bøker er oversatt til en rekke europeiske språk.

• Russlands litteratur
• Russlands historie

• Ingunn Lunde, «En uhistorisk språkhistorie i romanform: Evgenij Vodolazkins Laurus», Vinduet 1/2016, ss. 68–79.