Jerusalem – religiøs betydning

I jødedommen

Ifølge tradisjonen var det kong David som i begynnelsen av 900-tallet f. Kr. gjorde Jerusalem til sin hovedstad, og hans sønn Salomo som lot bygge det første tempelet på Moriahøyden (Sionsberget), der Abraham ifølge bibelteksten skulle ofre sin sønn Isak. I det første tempelets tid (ca. 965–586 f.Kr.) ble Jerusalem etter hvert hovedsentrum for den offisielle kulten. Byen og tempelet ble ødelagt av babylonerne i 586 f.Kr. og en stor del av byens befolkning ble ført i eksil til Babylon. Etter eksilet (586–538) ble også det andre tempelet reist på samme sted. I det andre tempelets tid (ca. 515 f.Kr.–70 e.Kr.) foregikk all offentlig offerkult i Jerusalem. Tempelet ble senere restaurert, utvidet og utsmykket under Herodes, og brent av romerne i år 70 e.Kr.

Presteskapet bodde i tilknytning til tempelet. Tre ganger i året, på valfartsfestene Pesach, Shavuot og Sukkot, var hele folket forpliktet til å reise til Jerusalem med sine ofringer fra jordbruket. Også i dag er flere helligdager knyttet til Tempelet. Selv om de fleste jøder etter hvert bodde utenfor landet Israel, og i lange perioder ble nektet tilgang til byen Jerusalem, beholdt den sin status som jødenes hellige by. Den jødiske fortellertradisjonen, aggada, knytter mange fortellinger og forestillinger til byen. De tre daglige fastlagte bønnene bes med ansiktet vendt mot Jerusalem, og de fleste bønner inkluderer også ønsket om å få vende tilbake dit. Tempelplassens vestmur (Klagemuren) er i dag jødedommens helligste sted.

I den jødiske mystikken, kabbala, finner man forestillingen om at det hersker et himmelsk Jerusalem, tilsvarende det jordiske, med tempelet som axis mundi (jordaksen). De jødiske messiasforestillingene er uløselig knyttet til byen Jerusalem, det er en utbredt forestilling at på dommens dag vil domstolen settes opp på tempelhøyden. Fremdeles ønsker mange jøder fra diasporaen å bli begravet i Jerusalem.

I kristendommen

I islam