Jens Bjørneboe

Jens Bjørneboe. Foto fra siste halvdel av 1960-årene.

Gyldendal Norsk Forlag. begrenset

Jens Ingvald Bjørneboe, norsk forfatter og samfunnsdebattant. Bjørneboe var utdannet billedkunstner, men etter bokdebuten i 1951 viet han seg hovedsakelig til et mangfoldig virke i skrift. Bjørneboe begynte som lyriker, men ble så mest kjent som forfatter av polemiske essay og avisartikler, og av en serie tendensromaner som blant annet kritiserte moderne vitenskap, det offentlige skolevesenet, det norske rettsoppgjøret og fengselsvesenet. Siden konsentrerte han seg i flere år mest om dramatikk, og det siste tiåret av livet utga han skuespill, dikt og dokumentarisk og selvbiografisk pregede romaner, foruten en stor mengde artikler.

Bjørneboe debuterte med den kritikerroste samlingen Dikt i 1951. Sitt virkelige gjennombrudd som forfatter opplevde han imidlertid med skoleromanen Jonas (1955). Den skapte en av tiårets største litterære debatter, og ble deretter raskt gjort til skolepensum. I taler og artikler som «Tale til årets russ» (1956), «Svikeren» (1961), «Vi som elsket Amerika» (1966) og «Om formyndermennesket» (udatert; 1975), oppnådde han særlig i siste halvdel av 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet å gi stemme til en ny generasjon radikal norsk ungdom. Men allerede fra 1960-tallets begynnelse hadde han markert seg sterkt i en serie debatter om kriminalreform, og med sin pornografiske roman Uten en tråd (1966) utløste han en av samtidens største kulturdebatter. Bjørneboe og hans forlegger ble dømt for å ha utgitt pornografi, og boka ble forbudt i Norge. Med unntak av denne utgivelsen og oppfølgeren Uten en tråd II (1968) fikk Bjørneboe først virkelig kommersiell suksess med sin siste roman, Haiene (1974). I det siste tiåret av sitt liv ble han oversatt til en rekke språk, først og fremst som dramatiker. Bjørneboes produksjon er rik og variert, men hans litterære omdømme hviler i dag først og fremst på hans virke som essayist og på trilogien Bestialitetens historie (1966-73).

Det finnes knapt noe norsk forfatterskap som i ettertidens mottakelse er blitt gjort til gjenstand for så mange ulike og tilsynelatende uforenlige eierskap. Historisk sett kan Bjørneboes karriere i offentlighet og litteratur likevel oppdeles i to hovedfaser, før og etter hans brudd med antroposofien og hans radikalisering i overgangen fra 1950- til 1960-tall. Hans radikale fase, som varte fra begynnelsen av den såkalte «Fengselsdebatten» i 1959-60 – en debatt om kriminalomsorgen – og fram til hans død, har i stor grad formet ettertidens bilde av ham.

Biografi

Jens Ingvald Bjørneboe ble født inn i en skipsrederfamilie i Kristiansand S, som den yngste av tre søsken. Han vokste opp som medlem av byens høyeste sosiale lag. Slik han siden beskrev det, fikk han tidlig en opplevelse av utenforskap. Til dels må denne ha bunnet i hans klassebakgrunn, til dels barndommens lange sykeleier, hans påfallende mørke utseende, hans tidlige erfaringer med psykisk sykdom og hans biseksualitet. Alt i tenårene synes han å ha utviklet et alkoholproblem.

Ungdommens store krise kom da han i 1939 ble dømt til åtte måneders betinget fengsel for seksuell omgang med en jente som var under den seksuelle lavalder, med påfølgende utvisning fra Sørlandets Pensjonatskole i Flekkefjord. I 1940 tok han artium som privatist i Drammen, og i 1941 begynte han sin kunstutdanning ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Under de første krigsårene ble han introdusert for Rudolf Steiners lære, og engasjerte seg i Antroposofisk Selskap og Kristensamfundet. Han ble nært knyttet til flere av bevegelsens karismatiske lederskikkelser, og fant sin plass i et forpliktende fellesskap. Bjørneboe kom til å oppleve at antroposofien utgjorde svaret på tidas utfordringer. Da han senvinteren 1943 fikk nyss om at han ville bli innkalt til tysk arbeidstjeneste, valgte han å flykte til Sverige. Der fortsatte han sine kunststudier i Isaac Grünewalds atelier, og var aktiv i antroposofiske sammenhenger. I det antroposofiske miljøet i Stockholm møtte han også sin første kone, tysk-jødiske Lisel Funck-Cassel. De to giftet seg i Norge høsten 1945 og levde en omflakkende tilværelse de første etterkrigsårene, til dels på hvert sitt hold. Lisel Bjørneboe hadde en sterk innflytelse på sin ektemann fram til forholdet ble vanskeligere fra midten av 1950-tallet. Ekteskapet synes å ha vært platonisk, og de to ble separert i 1957 og skilt i 1961.

Mens han forsøkte å livnære seg som maler, begynte Bjørneboe å skrive. Hans første avisartikkel sto på trykk i 1948, og etter en rekke refusjoner fikk han tre år senere antatt sin første bok til utgivelse. Da hadde han imidlertid påtatt seg å bli lærer ved Rudolf Steinerskolen i Oslo. De neste seks årene ble preget av hans forsøk på å kombinere lærer- og forfattergjerningen.

Etter hvert ble denne kombinasjonen for mye for ham. Han fikk problemer med å skjøtte sitt skolearbeid på forsvarlig vis, samtidig som han igjen begynte å ty til alkoholen. Høsten 1957 sluttet Bjørneboe ved Steinerskolen, brøt med det antroposofiske fellesskapet han så lenge hadde tilhørt, og forlot Norge. I halvannet år reiste han omkring i Italia, Sveits og Frankrike. Ved tilbakekomsten til Norge på forsommeren 1959 møtte han Tone Tveteraas. De to giftet seg i 1961, og samme år fikk de den første av sine tre døtre. I årene 1962-66 bodde familien i Enebakk, før de flyttet til Billingstad i Asker. Fra sent 1960-tall av ble Bjørneboe stadig mer preget av sin alkoholisme og av psykiske lidelser han selv omtalte som manisk-depressive. Forholdet til Tone gikk gradvis i oppløsning.

Bjørneboe sto aldri offentlig fram som homo- eller biseksuell, men på slutten av livet levde han med flere unge menn. Det lengste av disse forholdene var til Gudmund Justås, som senere skrev nøkkelromanen Villskudd (1979). I april 1975 flyttet Bjørneboe til øya Veierland i Vestfold. Her tok han sitt eget liv et drøyt år senere.

Antroposofi, riksmålssak og verdikonservatisme

Antroposofiens betydning for Bjørneboes tenkning, åndelige liv og aktivitet fra tidlig 1940-tall til sent 1950-tall, var stor. Det gjelder hans diverse offentlige engasjementer, hans lærervirksomhet og hans litterære produksjon. Antroposofien påvirket ikke bare hans litterære motivvalg, men også det livs- og samfunnssyn som preger hans tekster i denne perioden. Også i senere verker hentet han atskillig fra det åndelige universet han så lenge hadde beskjeftiget seg intenst med, men da på mer fristilt vis.

Bjørneboe ble på 1950-tallet en av antroposofiens viktigste talsmenn i Norge. I pakt med sin overbevisning utla han imidlertid sjelden Steiners lære i offentligheten, med unntak av artiklene han skrev om steinerpedagogikken. På tampen av sin lærerkarriere, i forbindelse med en debatt om Darwins utviklingsteori (den såkalte «Grimberg-debatten» (1955-56)), valgte han likevel å stå tydeligere fram, i Dagbladet-artikkelen «Antroposofien. Reinkarnasjon og karma».

På 1950-tallet engasjerte Bjørneboe seg i en rekke kulturdebatter, ikke minst som riksmålsmann og som kritiker av moderne vitenskap, fremskrittstro og sosialdemokrati. Han var i perioder fast skribent for Aftenposten, samt for riksmålsorganene Ordet og Frisprog. I stor grad fremsto han i denne perioden som tradisjonalist og verdikonservativ. På slutten av 1950-tallet ble Bjørneboe ansett for å være klart plassert til høyre i det politiske landskapet. Men da han høsten 1957 forlot Norge, sin første kone, Steinerskolen og det tette antroposofiske fellesskapet han hadde tilhørt i snaue 15 år, innledet han en ny livsfase.

Venstreradikalisme og anarkisme

Etter et heller bittert brudd med den antroposofiske bevegelsen, om enn ikke nødvendigvis med sentrale deler av Steiners lære, søkte Bjørneboe seg snart inn i nye sammenhenger. Samtidig kom han til å gjennomgå en politisk radikalisering, og her ble «Fengselsdebatten» et viktig skille. Under soningen av en dom for promillekjøring fikk Bjørneboe høsten 1959 kontakt med fanger som fortalte ham om sine soningsforhold. Dette fikk ham til å skrive en større artikkelserie som skapte stor debatt og oppmerksomhet. Bjørneboes anliggende var ikke bare uverdige soningsforhold, men også loven om tvangsarbeid for alkoholikere, straff av unge lovbrytere og historien om en fange som hadde begått selvmord i fengslet. Hans tidligere avis, det konservative Aftenposten, nektet å sette artikkelserien på trykk, og Bjørneboe gikk derfor til det sosialliberale Dagbladet, en avis han på 1950-tallet ikke hadde hatt annet enn forakt til overs for. Fra nå av tok han avstand fra den konservative pressen, og meldte overgang til Dagbladet og Arbeiderbladet.

I 1960 knyttet han også forbindelser til Berliner-ensemblet (Bertolt Brechts teater i Øst-Berlin), og i første del av tiåret forsvarte han DDR. Siden ble han fast skribent for Sosialistisk Folkepartis organ Orientering, og fant snart også et hjem hos det nye, radikale forlaget Pax. I perioder ble han en sentral aktør i alle disse sammenhengene, men på sikt ble det også her vanskelig for ham å finne seg helt til rette. Hans sterke individorientering, borgerlighet og åndelige livssyn, kom til å skape spenninger.

På sent 1960-tall ble Bjørneboe, særlig etter Uten en tråd-saken, en enfant terrible i norsk kulturliv. Samtidig ble han omfavnet av noe nær en hel generasjon radikal ungdom, som en av få eldre som kunne fortjene betegnelsen «sekstiåtter».

Bjørneboes selvforståelse som outsider, kjetter, sviker og kriminell, ble ressurser for samfunnsengasjementet hans. Særlig på 1960- og 70-tall opponerte han temmelig konsekvent mot det etablerte, mot dem han oppfattet som makthavere, autoriteter og «formyndermennesker». Hans evne til å skape kontroverser, til å forenkle og polarisere, til å utfolde sitt polemiske talent, var både hans styrke og hans begrensning. Ikke alle engasjementene står seg like godt i ettertid, men det kan ikke være tvil om at Jens Bjørneboe over lang tid utgjorde en usedvanlig kraft i norsk samfunnsdebatt. Særlig synes hans engasjement for reformer innen justissektor og fengselsvesen å ha fått betydning.

Forfatterskap

I tillegg til de tre diktsamlingene Dikt (1951), Ariadne (1953) og Den store by (1958), der de fleste av diktene hadde tradisjonell form og tok utgangspunkt i klassiske og religiøse motiver, utga Bjørneboe på 1950-tallet romanene Før hanen galer (1952), som tematiserte de medisinske eksperimentene i nazistenes konsentrasjonsleire, og Jonas (1955). I Jonas skildres en ung dyslektikers møte med en brutal, konform og byråkratisk skole. Guttens redning blir den omsorgsfulle skikkelsen Jungmannen og «Den andre skolen», en skole som ligner påfallende på hans egen Steinerskole. Like mye som den er en hyllest til barndommen og barnets perspektiv, er romanen et angrep på etterkrigstidens sosialdemokratiske velferdsstat. Dette angrepet fortsatte Bjørneboe med enda sterkere midler i Under en hårdere himmel (1957), en roman om krigen, rettsoppgjøret og Arbeiderpartiets maktovertakelse. Få norske romaner er blitt utsatt for like unison fordømmelse. Under reiseårene borte fra Norge, i 1957-59, utga Bjørneboe så den frivole reiseskildringen Vinter i Bellapalma (1958), og etter hjemkomsten kom kunstnerromanen Blåmann (1959). I den siste skildres den kunstneriske outsiderposisjonen som en dyd av nødvendighet.

I 1960 utga Bjørneboe den sterkt dokumentariske fengselsromanen Den onde hyrde. Her trakk han på materialet han hadde fått tilgang til gjennom «Fengselsdebatten», og maktet å skape ny debatt om fenomenet politivold. Hans neste roman, Drømmen og hjulet (1964), var av et ganske annet slag, en biografisk roman om forfatteren Ragnhild Jølsen, hans mest poetiske prosaverk.

Allerede fra før oppholdet ved Berliner-ensemblet i 1960 hadde Bjørneboe siktet seg inn mot dramatikken, men den virkelige debuten kom først med skuespillversjonen av Den onde hyrde, Til lykke med dagen (1965). Senere markerte han seg som en Brecht-influert fornyer av norsk dramatikk med Fugleelskerne (1966) og Semmelweis (1968). Han fortsatte å skrive dramatikk også på 1970-tallet, selv om resultatene ikke var like kunstnerisk vellykkede, som i Amputasjon (i bokform i 1971), Tilfellet Torgersen (1973) og Dongery (1976).

På det radikale forlaget Pax ble Bjørneboe fra midten av 1960-tallet en viktig representant for billigbokrevolusjonen, den nye trenden med å utgi nye opplag av bøker i paperback og til markant billigere pris. Slik kom hans tidligere bøker ut i nye utgaver og store opplag, og han nådde nye lesere; mest oppsiktsvekkende var det kan hende at essaysamlingene Norge, mitt Norge (1968), Vi som elsket Amerika (1970) og Politi og anarki (1972), solgte i flere titusen eksemplarer.

I 1972 utga Gyldendal, Bjørneboes hovedforlag i siste del av karrieren, også Hertug Hans, et ungdomsverk han hadde fått refusert 25 år tidligere. Utover skuespillene og Uten en tråd-bøkene utga Bjørneboe i årene 1966-1973 sitt hovedverk, trilogien Bestialitetens historie. Første bind, Frihetens øyeblikk, ble i 1969 fulgt av Kruttårnet, og prosjektet ble avsluttet med Stillheten i 1973. I denne trilogien legger Bjørneboe seg tett på det selvbiografiske, samtidig som han, på detaljert vis, skildrer og katalogiserer en serie episoder fra den menneskelige ondskapens historie. Frihetens øyeblikk regnes som trilogiens kunstnerisk sterkeste. I 1974 kom så den sterkt allegoriske sjøromanen Haiene, som skulle vise seg å bli Bjørneboes siste større verk. Denne var planlagt som bokklubb-bok, og ble en både kritisk og kommersiell suksess.

Betydning

Særlig er Bjørneboe blitt stående som ungdommens forfatter. Men gjennom nærmere tretti års engasjement i offentligheten, bidro han også til å forme sin samtid. Sist i livet ble Bjørneboe et innbegrep på en bestemt forfatterrolle, en rolle som står i tydelig gjeld til romantikken. Slik han gjerne er blitt framstilt, ble han forfatteren som ofret seg for kunsten, for sitt brennende engasjement og sine lesere – og som derfor gikk under. Gjennom en kombinasjon av utagerende livsførsel og tilsynelatende nådeløs selvutlevering i ulike former for tekst, ble han både den kanskje mest dyrkede og mytologiserte norske forfatter i andre halvdel av det tjuende århundret.

Videre lesning

Utgivelser

Dikt

  • Dikt (1951)
  • Ariadne. Dikt (1953)
  • Den store by. Dikt (1958) Les hos Bokhylla.
  • Ti bud til en ung mann som vil frem i verden. Dikt (1963)
  • Aske, vind og jord. Sanger, viser og dikt (1968) Les hos Bokhylla.

Romaner

Noveller

Skuespill

Sakprosa

Litteratur om Jens Bjørneboe

Aarnes, Sigur Aa (1995)  "'Det ondes problem'" i Birkeland, Bjarte m.fl., red.: Nazismen og norsk litteratur, 2. utg., 1995, 365-87. Les hos Bokhylla. 1995 utgaven.

Aase, Laila (1996) Om Haiene av Jens Bjørneboe. Les hos Bokhylla.

Bjørneboe, Sven Kærup: Onkel Jens, 2001

Garton, Janet (1985) Jens Bjørneboe: prophet without honor, 1985

Kristiansen, Inge S (1989) Jens Bjørneboe og antroposofien

Lem, Steinar (1981) Bjørneboes menneskesyn i Frihetens øyeblikk

Martin, Joe (1996) Keeper of the protocols : the works of Jens Björneboe in the crosscurrents of Western literature

Otnes, Yngvild Risdal (1974) Bjørneboe. Les hos Bokhylla.

Otnes, Yngvild Risdal, red. (1977) Frihet! Sannhet!: temaer i J.B.s forfatterskap

Rem, Håvard, red. (1987) Samtaler med Jens Bjørneboe. Les hos Bokhylla.

Rem, Tore (2009) Sin egen herre : en biografi om Jens Bjørneboe, bind 1

Rem, Tore (2010) Født til frihet: En biografi om Jens Bjørneboe, bind 2

Skagen, Kaj (1984) Jens Bjørneboe om seg selv

Skagen, Kaj (1996) Metafysikk eller selvmord. Les hos Bokhylla.

Tharaldsen, Ottil (1977) Kvinnesyn og mannsrolle i fire romaner av Jens Bjørneboe. Les hos Bokhylla.

Vindland, Gudmund (1979) Villskudd : sangen til Jens. Les hos Bokhylla.

Wandrup, Fredrik: Jens Bjørneboe : mannen, myten og kunsten (1984) Les hos Bokhylla. 1995 utgaven.

Bibliografier

Gulbransen, Aud & Jadwiga Kvadsheim (1978) : Jens Bjørneboe : en bibliografi. Les hos Bokhylla

Terland, Ingrid (2002) Sørlandsforfattere [...] 261-73 (bibliografi)

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 10.12.2013.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Norges litteratur 1960-2000

Erik Bjerck Hagen Universitetet i Bergen

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.