dansk billedhugger, gift med E. Jerichau-Baumann. Elev ved Kunstakademiet 1831–37, det siste år under Hermann E. Freund, og lærte så under et opphold i Roma 1838–49 antikken og Bertel Thorvaldsen å kjenne. Dette ble bestemmende for stilen i ungdomsverker som frisen Alexanders bryllup med Roxane (1842–45, Christiansborg slott), og den store antikiserende gruppen Herkules og Hebe (1845). Et helt personlig arbeid er den dramatiske Panterjeger (1846) med den voldsomme, men harmonisk beherskede bevegelse og det inntrengende naturstudium.
Tiden i Roma avsluttes med gruppen Adam og Eva etter syndefallet (1847–49), og Jerichau vendte så hjem for å overta et professorat ved akademiet (direktør 1857–63). Også senere arbeider, som Badende piker (1862), Adam og Eva før syndefallet (1863) og en rekke byster og dyreskulpturer, viser ham som en av Danmarks betydeligste billedhuggere, likeledes de følsomt modellerte kvinnefigurer Liggende høstpike (1852), Sovende kjærlighet (1865) o.a. Hans monument over H. C. Ørsted ble avduket 1876.