Jemens historie

Jemen var kjent som et gammelt arabisk kulturrike allerede ca. 1200 før vår tidsregning; dagens Jemen-republikk ble til i mai 1990, da de to nabolandene (Nord-)Jemen og Sør-Jemen gikk sammen til én stat. Jemens beliggenhet ved innseilingen til Rødehavet har både i oldtid og nyere tid gitt landet en svært viktig strategisk posisjon. I antikken kontrollerte Jemen leveransene av viktige varer som krydder, røkelse og myrra, i nyere tid har stormaktene kivet om kontroll særlig med havnebyen Aden. På grunn av sin fruktbarhet og sitt velutviklede jordbruk så vel som sin handelsrikdom ble Jemen i klassisk tid kjent som Arabia Felix (det lykkelige Arabia), og landet var da et av verdens rikeste. To av de best kjente kongedømmene i området var mineernes rike (ca. 1100–ca. 600 f.Kr.) og Saba (ca. 950–ca. 115 f.Kr.). På 100-tallet før vår tidsregning tok himjarene makten. Fra 200-tallet e.Kr. var området under Aksum, i 525 ble Jemen erobret av etiopere, som i 575 ble fortrengt av de persiske sasanidene.

På 600-tallet gikk Jemen over til islam og kom under kalifatets overhøyhet. Fra 800-tallet ble landet styrt av lokale dynastier og imamer, til det i 1517 ble okkupert av osmanske styrker. Denne okkupasjonen varte formelt til det osmanske rikets fall i 1918. Den osmanske okkupasjonen av Jemen var ikke minst foranlediget av Portugals angrep på Aden i 1513 og frykten for portugisisk herredømme over islams hellige steder på den arabiske halvøy. En osmansk hersker ble innsatt i San'a og styrte i navnet størstedelen av det historiske Jemen, men hadde i realiteten liten kontroll over landet, som ble styrt av lokale herskere, hvorav en av de viktigste var sultanen av Lahaj. Det kom gjentatte ganger til opprør mot det tyrkiske styret, ikke minst fra Zaidi-klanen; det mest omfattende av disse ble ledet av imam Yahya i 1904, da ca. 100 000 osmanske soldater ble sendt til Jemen, uten å slå ned opprøret, som i 1911 endte etter en fredsinngåelse. En retning innen islam, zaidi, er fortsatt fremherskende i deler av Jemen.

Havnebyen Aden spilte allerede fra oldtiden en viktig rolle i handelen med India, men etter oppdagelsen av sjøveien til India ble denne betydningen redusert. Etter Napoleons invasjon av Egypt i 1798 ble havnebyen mer strategisk interessant for Storbritannia, som okkuperte øya Perim i 1799. I 1839 invaderte en styrke fra India Aden, som ble innlemmet i det britiske imperium, styrt fra Bombay (Mumbai); overtatt av generalguvernøren i India fra 1932. Sultanen av Aden undertegnet en fredsavtale med Storbritannia i 1857, etter at Aden var blitt frihavn i 1853. Adens betydning ble enda større etter åpningen av Suezkanalen i 1869, og britene undertegnet avtaler med en rekke lokale herskere som aksepterte britisk beskyttelse. Et osmansk forsøk på å erobre Aden i 1915 ble stanset, og i 1937 fikk byen status som britisk kronkoloni. De områder som utgjorde det senere Sør-Jemen ble kalt hhv. det østlige og det vestlige Aden-protektorat og bestod hver av en rekke sjeikdømmer og sultanater. Utviklingen i de to Jemen-statene var på mange måter ulik, men begge var preget av sterke sosiale og politiske motsetninger, både internt og mellom de to statene.

Nord-Jemen

Da de osmanske styrkene ble trukket ut av Jemen etter nederlaget i den første verdenskrig, sikret zaidi-imamen, i San'a, Yahya, seg kontroll over Jemen, og utfordret Storbritannias rett til å ha kontakt med stammene i protektoratet, som han også anså som sine undersåtter. Imamen aksepterte 1934 imidlertid grensedragningen foretatt mellom britene og tyrkerne, som la grunnen for den senere delingen mellom Jemen og Sør-Jemen. Yahya var nøytral under annen verdenskrig til tross for sitt tilsynelatende gode forhold til det fascistiske Italia. Han ble 1948 drept i et kupp, og hans sønn Ahmad overtok makten. Han styrte like autokratisk, men åpnet Jemen mot utenverdenen, og tok imot bistand bl.a. fra Kina og Sovjetunionen for å utvikle landet. Ahmad var skeptisk til Storbritannia, men mistenksomheten mot Nassers Egypt var større, og førte til tilnærming til britene. (Nord-)Jemen fremsatte nye krav på Aden, og det kom til militære sammenstøt 1953 og igjen i 1958. Samme år inngikk (Nord-)Jemen i en føderasjon med Forente arabiske republikk (unionen av Egypt og Syria), men denne ble oppløst igjen i 1961 uten å ha blitt virkeliggjort.

I 1955 og 1961 var det forsøk på å styrte imam Ahmad, som døde 1962. Det brøt da ut et offisersopprør, senere kjent som revolusjonen, og Ahmads etterfølger, Badr, ble styrtet. Opprøret var støttet av Egypt og ledet av oberst Abdullah al-Sallal og førte til opprettelsen av Den arabiske republikk Jemen. Revolusjonen førte til at monarkistene mobiliserte, støttet av Saudi-Arabia, i et forsøk på å ta tilbake makten. Ca. 70 000 egyptiske soldater kom militærregimet til unnsetning i den påfølgende borgerkrigen. Et observatørkorps fra FN (United Nations Yemen Observation Mission, UNYOM) ble 1963–64 satt inn for å overvåke grenseområdet til Saudi-Arabia; korpset hadde også norsk deltakelse. Etter nederlaget mot Israel i Seksdagerskrigen 1967, ble Egypt avhengig av støtte fra Saudi-Arabia, og trakk seg ut av Jemen. al-Sallal ble styrtet 1967, og et tremannsråd tok over makten, ledet av Qadi Abd ar-Rahman al-Iryani. Kamper mellom republikanere og rojalister fortsatte til 1969, da den saudiske kongen fant å kunne leve med den moderate al-Iryani, og snarere se ham som en alliert mot det kommunistiske Sør-Jemen. Krigen ble avsluttet 1970 etter å ha kostet ca. 200 000 menneskeliv. Samme år vendte kongefamilien tilbake til Jemen.

Al-Iryani trakk seg tilbake 1974, og ble erstattet av Ibrahim al-Hamadi, som reduserte avhengigheten av Saudi-Arabia og forbedret forholdet til Sør-Jemen. Han ble myrdet 1977, og Ahmad al-Ghashmi etterfulgte ham. 1978 ble også han myrdet, og Ali Abdullah Saleh overtok som statsoverhode. Samme år ble han utsatt for både drapsforsøk og kuppforsøk støttet av Sør-Jemen, og Nord-Jemen ble sterkt destabilisert. I 1979 ble landet angrepet av Sør-Jemen. USA sendte militære styrker til Nord-Jemen og forsynte landet med våpen. Kampene ble avsluttet med enighet om å forene de to statene.

Regimet i San'a ble også destabilisert av den venstreorienterte National Democratic Front (NDF), som ble slått etter en større offensiv 1982. Samtidig endte Sør-Jemen sin støtte til den nordjemenittiske væpnede opposisjonen, og en periode med politisk stabilitet tok til. Saleh grunnla et styrende parti, General People's Congress (GPC), det første i sitt slag i Nord-Jemen. Saleh ble valgt til president 1983, og 1988 avholdt landet valg på nasjonalforsamling.

Sør-Jemen

I motsetning til (Nord-)Jemen og protektoratet (Sør-)Jemen, var Aden-kolonien på slutten av 1950-årene en fremgangsrik havneby, med den største britiske militærbase utenfor Europa, med høy levestandard og utstrakt politisk frihet. Etter den andre verdenskrig vokste det frem en egyptisk-støttet nasjonalistbevegelse, National Liberation Front (NLF), som krevde selvstendighet og gikk inn for å skape en sosialistisk stat. Egyptisk propaganda var en medvirkende årsak til at britene 1959 fikk en del av småstatene til å gå sammen i Føderasjonen Sør-Arabia, som Aden sluttet seg til 1961. Denne ble ikke anerkjent, og var ingen uavhengig statsdannelse. 1963 startet NLF en væpnet motstandskamp mot det britiske styret. I Aden opererte en annen gruppe, Front for the Liberation of Occupied South Yemen (FLOSY). 1967 tok NLF kontrollen over Aden fra FLOSY etter en kort borgerkrig, og etablerte deretter kontroll over innlandet. 1966 startet Storbritannia avkoloniseringsprosessen, og etter forhandlinger evakuerte britene Aden 30. november 1967, og Sør-Jemen ble selvstendig. Landets første president ble Qahtan al-Shaabi fra NLF.

Den nye staten utviste britiske militære rådgivere og erstattet dem med sovjetiske; Sovjetunionen forsynte også Sør-Jemen med våpen. Etter indre motsetninger i NLF ble al-Shaabi avsatt i et kupp i 1969 og erstattet av et presidentråd, ledet av Salim Rubai Ali. Maktskiftet innebar en dreining til venstre, og i 1970 ble landets navn endret til Den demokratiske folkerepublikken Jemen. Politisk ustabilitet preget 1970-årene. En firedel av befolkningen flyktet fra landet, som var i konstant krise og ble holdt oppe gjennom sovjetisk bistand. Forholdet til Nord-Jemen var konfliktfylt, og det kom til kamper ved grensen i 1972. Etter væpnede sammenstøt mellom rivaliserende fraksjoner i Sør-Jemen, ble Ali avsatt 1978, med nye kamper som følge. Abd al-Fattah Ismail tok over som statsoverhode og omdannet NLF til et et marxist-leninistisk parti, Yemen Socialist Party (YSP). Ismail gikk av 1980 og ble etterfulgt av Ali Nasir Muhammad. De indre stridighetene fortsatte og endte i en kortvarig borgerkrig i 1986, som medførte at Muhammad gikk i eksil og Haidar Abu Bakr al-Attas overtok som statssjef. Muhammad og 35 av hans tilhengere ble dømt til døden in absentia. Fraksjonskampene skyldtes personmotsetninger så vel som ideologisk uoverensstemmelse, hvor skillet bl.a. gikk mellom en sterkt sovjetisk-vennlig fløy og en annen som var mer orientert mot Kina.

Samling og strid

Til tross for sterke motsetninger, kamper på grensen 1973 og 1979 og gjensidig innblanding i den annen stats indre anliggender, var begge land innstilt på en sammenslåing. Allerede 1972 inngikk de den første av flere avtaler om å slå seg sammen, hvilket imidlertid først skjedde i 1990. Ved siden av historiske og kulturelle forhold – med en sterk felles jemenittisk identitet og kunstige statsgrenser – var det særlig økonomiske vurderinger som lå bak beslutningen. Utviklingen i Sovjetunionen i slutten av 1980-årene førte til at Sør-Jemen ikke lenger kunne påregne økonomisk støtte derfra, noe som truet statens eksistens. En viktig faktor var også funn av olje og naturgass i begge stater omtrent samtidig – og dels i omstridte grenseområder. En hovedårsak til at en samling var vanskelig, var ideologiske motsetninger, og det forhold at statene ikke var likeverdige partnere, og en av dem ville bli dominerende.

Etter en lengre prosess vedtok parlamentene i begge land sammenslåingen 21. mai 1990; enstemmig i sør, mot noe motstand fra islamister i nord. Dagen etter møttes de to nasjonalforsamlinger til felles sesjon og valgte et presidentråd på fem mann. (Nord-)Jemen var i kraft av sin størrelse og økonomi den sterkeste part i den nye statsdannelsen, og Ali Abdullah Saleh ble den nye republikkens president; lederen for det sør-jemenittiske statsbærende parti, Ali Salem al-Baid, ble visepresident. San'a ble hovedstad, mens Aden skulle bli det nye økonomiske sentrum. De to forhenværende staters parlament ble slått sammen, og en liberal grunnlov ble vedtatt etter en folkeavstemning 1991.

Den nye grunnloven åpnet for fri partidannelse og en fri presse, og en rekke partier ble dannet. To partier – General People's Congress (GPC) fra nord og Yemen Socialist Party (YSP) fra sør – dannet regjering i påvente av valg. Det første parlamentsvalget ble holdt 1993, og var samtidig det første demokratiske, allmenne flerpartivalg på den arabiske halvøy. GPC ble størst og tok 123 mandater, Yemeni Islah Party (YIP) - al-Islah på arabisk - fikk 62 mandater og YSP 56. De tre partiene dannet så en koalisjonsregjering.

Utover i 1993 ble det klart at en politisk krise var under oppseiling, med tiltakende politisk vold og mistanke om at krefter i hhv. sør og nord holdt unna våpen. Det brøt etter hvert ut væpnede sammenstøt mellom rivaliserende militære enheter. Forsvaret var ennå ikke integrert, og GPC og YSP kontrollerte i praksis hhv. det nord- og sør-jemenittiske forsvaret. Våren 1994 eskalerte konflikten til full borgerkrig mellom de to gamle statene, som i mai førte til at den da avsatte visepresident al-Baid proklamerte Den demokratiske republikken Jemen i sør. Etter harde kamper og beleiring av Aden, ble de sør-jemenittiske styrkene slått, og opprørerne overgav seg 7. juli, hvoretter Jemen ble gjenforent. Krigen førte til store materielle skader, særlig i Aden, og betydelige økonomiske kostnader. Ledelsen i den seirende fraksjonen erklærte at den ville arbeide for nasjonal forsoning. I oktober ble Saleh gjenvalgt som president; en ny regjering ble etablert uten deltakelse fra YSP. Ved valget i 1997 vant GPC rent flertall i parlamentet; flere partier boikottet valget. Valget i 2001 ble utsatt til 2003, og GPC opprettholdt sitt klare flertall, fulgt av YIP. Ved presidentvalget 1999 ble Saleh på ny gjenvalgt.

Jemen er et tradisjonsbundet samfunn, hvor så vel politisk organisering som offentlig styring innenfor moderne strukturer har kort historie, og tradisjonelle maktstrukturer står sterkt, ikke minst på landsbygda. Lojaliteten går mer til stamme og klan enn til sentrale myndigheter, og kombinert med at det tradisjonelt er mye våpen i det jemenittiske samfunnet, har dette medført utfordringer mot stabiliteten i landet. I slutten av 1990-årene var det flere alvorlige sammenstøt mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker, samt kidnapping av utlendinger. En norsk diplomat på gjennomreise ble myrdet i Jemen 2000. Det er i Jemen, som i nabolandet Saudi-Arabia, også grobunn for radikal islamisme, og landet har vært åsted for flere terrorhandlinger. En radikal islamistisk gruppe, Islamic Army of Aden-Abyan, var aktiv mot slutten av 1990-årene. Flere av medlemmene hadde bakgrunn fra mujahedin i Afghanistan, og ble knyttet til al-Qaida. Det er anslått at ca. 4000 jemenitter deltok i jihad mot Sovjetunionen i Afghanistan, og at langt flere arabere med erfaring fra denne kampen søkte tilhold i Jemen – for der å delta i en ny hellig krig mot det sovjetiskstøttede regimet i Sør-Jemen.

På slutten av 1990-årene hadde flere utenlandske islamistiske grupper tilhold i Jemen, bl.a. de algeriske FIS og GIA, samt ekstreme egyptiske grupper. USA fryktet at Jemen skulle utvikle seg til en base for internasjonal terror. Frykten ble langt på vei bekreftet i oktober 2000, da det amerikanske marinefartøyet USS Cole ble utsatt for et sabotasjeangrep under opphold i Aden, og to år senere, da det franske tankskipet Limburg ble rammet av et tilsvarende angrep. al-Qaida ble beskyldt for å stå bak begge; Islamsk Jihad ble knyttet til aksjonen mot USS Cole. Den militante gruppen Abu Ali al-Harti-brigadene hevdet å stå bak aksjonene mot begge skipene, og ble ansett for å være al-Qaidas avdeling i Jemen. USA hevdet at flere ledende al-Qaida-medlemmer søkte tilhold i Jemen etter å ha blitt drevet ut av Afghanistan. Mange jemenitter har deltatt i kamp for al-Qaida i Afghanistand, rundt 90 av fangene i Guantanamo-basen, flere enn fra noe annet land, kom fra Jemn. I 2002 etablerte Jemen og USA et samarbeid i kampen mot terrorisme, hvor bl.a. amerikanske spesialstyrker har trent jemenittiske antiterror- og sikkerhetsstyrker. Samme år gjennomførte USA et rakettangrep med en ubemannet luftfarkost som opererte fra Djibouti, og som drepte seks mennesker mistenkt for å være tilknyttet al-Qaida. Blant disse var Qaed Salim Sanin al-Harithi, en av bin Ladens tidligere nærmeste medarbeidere, og som var knyttet til angrepet på USS Cole. I samarbeidet med USA i kampen mot terrorisme, har president Saleh måttet foreta en balansegang opp mot så vel tradisjonelle og konservative muslimske ledere som de mer militante og radikale. Etter at 23 antatte medlemmer av al-Qaeda rømte fra et fengsel i Jemen 2006, ble en ny fase i kampen mot grupperingen innledet. Blant de rømte var Nasir al-Wahashi, en tidl. sekretær for Osama bin Laden, som så gjenoppbygde al-Qaeda i Jemen.

Nord i Jemen brøt det 2004 ut et opprør som bevegelsen Ash-Shabab al-Múmin, ledet av den religiøse zaidi-lederen Hussein al-Houti, sto bak. Al-Houti, en sjia som ikke var knyttet til al-Qaida, var motstander av Jemens samarbeid med USA. al-Houti ble drept i et sammenstøt med regjeringsstyrkene i september, og myndighetene erklærte opprøret slått ned. Opposisjonen mot regjeringen fortsatte i nord, og gjorde seg utslag i flere runder med væpnet motstand fra 2005, og til ny krig høsten 2009 - etter at en våpenhvile var inngått 2008 etter mekling av Qatar. Den sk. houti-bevegelsen nordvest i Jemen, som betår av ulike grupperinger, kjemper vesentlig for å bevare den religiøse og kulturelle identiteten til zaidi-muslimene, og ikke å gjenerobre makten i landet, selv om regjeringen uttrykker frykt for dette. Zaidiene utgjør en gren innenfor sjia som føler seg truet av de sunni-dominerte sentralmyndighetene; sjiiaene utgjør ca en tredel av befolkningen i emen; president Ali Abdullah Saleh er selv zaidi. Til revolusjonen 1962 ble det daværende Nord-Jemen styrt som et zaidi-imamat, og motstanden på 2000-tallet har sitt utspring i de samme områder som imamen flyttet til i 1962, og hvorfra motstanden den gangen ble ført, vesentlig i Saana. Men monarkistene under revolusjonen ble støttet av Saudi-Arabia (og republikanerne av Egypt), gikk Saudi-Arabia 2009 inn med direkte militær støtte til regjeringen - mot houtiene. Den saudiske regjeringen hevdet at  intervensjonen, som skjedde bl.a. med flybombing og marineblokade, var foranlediget av angrep fra opprørerne inn på saudisk territorium. Det ble spekulert i at Iran støttet houti-bevegelsen med våpen og opplæring, slik landet støtter opprørere i Libanon og Palestina - angivelig for å svekke Saudi-Arabias posisjon i regionen. Slike forbindelser er ikke påvist; samtidig er det betydelig religiøs avstand mellom sjiiaene i Iran og Jemen. Saudi-Arabia frykter at sjiia-aktivisme i nabolandene skal spre seg til den sjiittiske minoriteten der. Jemen beskyldte også Eritrea for å ha samarbeidet med Iran om å støtte opprørerne. På tampen av 2009 signaliserte opprørerne vilje til å inngå en ny våpenhvile. Konflikten høsten 2009 førte til betydelige materielle ødeleggelser, og til at ca 150 000 mennesker flyktet fra sine hjem. Jemen tok imot et betydelig antall flyktninger fra Afrikas horn, anslagsvis 75 000. Samtidig fortsatte utvandringen av jøder fra Jemen pga. opplevd økt forfølgelse; det jødiske samfunnet i Jemen talte en gang ca 60 000, redusert til under 350.

Houti-bevegelsen er også søkt knyttet til al-Qaida, men også her er den religiøse avstanden stor. Regjeringen har begrenset kontroll over store deler av landet, der det flere steder i nord er stammer som ikke vil underkaste seg sentral styring, og hvor det er væpnet motstand. Ved flere tilfeller har opprørere også kidnappet utenlandske statsborgere, vesentlig for å kreve løsepenger, men noen er også blitt drept.

Mangelen på sentral kontroll samt en kultur for væpnet motstand er bl.a. av amerikanske myndigheter ansett som en fare for at al-Qaeda skal kunne etablere et baseområde i Jemen. al-Qaida antas å motta betydelig støtte fra ulike kilder i Saudi-Arabia, samtidig som gruppen av saudiske myndigheter anses som en vesentlig sikkerhetsrisiko. I januar 2009 slo al-Qaidas avdelinger i Jemen og Saudi-Arabia seg sammen til én organisasjon for området: al-Qaida på Den arabiske halvøy (AQAP). I desember 2009 rettet jemenittiske styrker, støttet av amerikansk etterretning, angrep mot hva myndighetene hevdet var en samling av soldater fra al-Qaeda i Abyan, sør i landet, deretter to nye aksjoner like før jul, og igjen i romjulen - etter at en nigeriansk terrorist antatt å tilhøre al-Qaida, trent i Jemen, sto bak en mislykket aksjon på et fly i USA. Etter dette erklærte Jemens myndigheter å ville "håndtere" al-Qaida i landet uten medvirkning fra utenlandske krefter. Primo januar 2010 kunngjorde USA å ville doble støtten til Jemens bestrebelser på å bekjempe terrorisme, og øverstkommanderende for USAs militære operasjoner i regionen, general David Petraeus møtte president Saleh i Sanaa. USA så vel som Storbritannia og Frankrike stengte midlertidig sine ambassader i Sanaa for å minske terrorfaren. Under en internasjonal konferanse om Jemen i London ultimo januar ble vestlige giverland og Jemens regjering enige om en plan for bekjempelse av terror, knyttet til økonomisk utvikling i landet. I august 2013 kunngjorde Jemens myndigheter å ha avverget et større sabotasjeangrep mot oljeinstallasjoner, planlagt av AQAP, samtidig som USA evakuerte sin ambassade i Sanaa.

Også i det tidl. Sør-Jemen, med utspring i Abyan-provinsen, hvor også al-Qieda har et baseområde, har det vokst frem opposisjon mot regjeringen i Sanaa, og mot sammenslåingen mellom de gamle statene 1990. Opprørerne anser den sørlige delen for å være marginalisert, og søker en fredelig løsrivelse, selv om de har tydd til væpnet aksjon; regjeringens kontroll over området er begrenset.

Demokratiopprør

Opposisjonen mot president Saleh og hans regime vokste på 2000-tallet, og i 2011 kom det, som i flere andre arabiske land under den såkalte arabiske våren, til omfattende demonstrasjoner med krav om demokratisering - og at presidenten måtte gå av. Opprøret spredte seg til store deler av landet, med omfattende deltakelse. Regimet svarte med voldsbruk, og de væpnede styrker ble splittet - med fare for ny borgerkrig. Saleh avviste krav om å gå av, og ble i juni hardt skadd etter et angrep mot presidentpalasset. Etter press fra innenlandsk opposisjon og stater i regionen gikk Saleh til slutt med på å trekke seg, og han gikk i februar 2012 av, etterfulgt av visepresident Abd al-Rab Mansur al-Hadi, som da var valgt uten motkandidat. Han fungerte også som statssjef da Saleh mottok medisinsk behandling i Saudi-Arabia etter attentatet.

Opprøret førte til skifte av president, men det gamle regimet fortsatte langt på vei, ved å utgjøre halvparten av den nye regjeringen. Selv om en ny borgerkrig ble avverget i den tilspissede situasjonen 2011-12, fortsatte andre konflikter i Jemen, herunder krav om løsrivelse i sør. I etterkant av opprøret er det derfor igangsatt en prosess, som startet med presidentvalget og -skiftet i 2012. President og regjering er gitt to år for blant annet å reformere militærappratet, reformere justissektoren og igangsetten en inkluderende nasjonal dialog med sikte på forsoning. Den siste ble, med støtte fra FN, igangsatt i mars 2013. Dialogprosessen skal lede fram til en ny grunnlov og forberede parlamentsvalg i 2014. En jemenittisk journalist og aktivist, Tawakkol Karman, ble i 2011 tildelt Nobels fredspris for sin lederrolle i demokratiopprøret.

Se også artikkelen Opprøret i Jemen 2011-12.

Utenrikspolitikk

Nord-Jemen og Sør-Jemen førte en ulik utenrikspolitikk, hvor Sør-Jemen særlig søkte støtte hos Sovjetunionen og i Østblokken, mens Nord-Jemen pleide gode forbindelser med Saudi-Arabia, og derigjennom med USA. På slutten av 1980-årene forbedret også Sør-Jemen sitt forhold både til Saudi-Arabia og Vesten. Det forente Jemen ble til etter Sovjetunionens oppløsning og videreførte de forbindelser begge stater hadde etablert så vel regionalt som globalt. Iraks invasjon av Kuwait høsten 1990 satte den nylig forente staten i en meget vanskelig situasjon, idet Irak var en viktig handelspartner og bistandsyter, mens Saudi-Arabia både var et sterkt naboland og Jemens største finansielle støttespiller, samt et viktig arbeidsmarked for jemenittiske arbeidere. Jemen kritiserte Iraks invasjon, men også tilstedeværelsen av amerikanske styrker i regionen. Jemen avstod fra å stemme i FNs sikkerhetsråd da sanksjoner mot Irak ble vedtatt. Fra desember 1990 hadde Jemen formannskapet i Sikkerhetsrådet og forsøkte å megle i konflikten, uten at det førte frem. Jemens forhold til Saudi-Arabia og andre golfstater ble svekket som følge av krigen, og bl.a. utvisning av over en halv million jemenittiske arbeidere fra Saudi-Arabia hadde betydelige negative konsekvenser for Jemens økonomi.

Da Sør-Jemen i 1994 brøt ut, ble den nye statsdannelsen øyeblikkelig anerkjent av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Myndighetene i nord beskyldte Saudi-Arabia for å ha oppmuntret til utbruddet, og mottok selv støtte fra Iran og Irak. Drøftinger for å løse en grensekonflikt med Saudi-Arabia ble gjenopptatt 1995, etter megling fra Syria. 2000 undertegnet Jemen og Saudi-Arabia en avtale som slo fast at grensekonflikten skulle løses. Året før kom det til væpnede sammenstøt mellom de to land over omstridte øyer i Rødehavet. Jemen og Saudi-Arabia styrket 2003 samarbeidet om å bevokte grensen, tre år etter at en grensetvist ble løst, men protesterte da saudierne året etter begynte å bygge et sikkerhetsgjerde på grensen. Overvåkningen retter seg særlig mot smugling av våpen til Saudi-Arabia. Forholdet til USA bedret seg etter den andre Golfkrigen, og Jemen sluttet seg raskt til den internasjonale kampen mot terror høsten 2001. Høsten 2009 gikk Saudi-Arabia inn med aktiv militær støtte til regjeringen i kampen mot houti-opprørerne i nord, mens Iran ble beskyldt for å støtte dem.

Forholdet til Oman har tradisjonelt ikke vært godt, men i slutten av 1980-årene kom det til en forsoning mellom nabolandene Sør-Jemen og Oman, som igjen banet veien for en avtale om grensedragning i 1992; i 1993 ble grensen mellom de to landene åpnet. Under frigjøringskrigen i Eritrea tok Jemen i 1980-årene imot flere tusen flyktninger derfra. I 1995 kom det til militære trefninger mellom Jemen og Eritrea; konflikten dreide seg om kontrollen over Hanish-øyene. Etter diplomatisk intervensjon fra FN og Frankrike, ble konflikten overlatt Den internasjonale domstolen i Haag, som 1998 gav Jemen kontroll over flertallet av øyene. 2009 beskyldte Jemen Eritrea for å støtte houti-opprørerne med våpen. 1996 blokkerte Kuwait Jemens forsøk på å bli tatt opp i den regionale samarbeidsorganisasjonen Gulf Cooperation Council (GCC), men landet fikk 2003 medlemskap innen noen av rådets virkefelt. 1997 ble Jemen medlem av Indian Ocean Rim Association for Regional Co-operation.

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 29.12.2013.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Jemens historie

Dag Leraand

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.