Ha-Levi praktiserte som lege i Toledo. I 1140 drog han til Egypt og ville fortsette til Palestina, da han døde. Han har et stort navn som filosof og dikter, og cirka 800 av hans dikt er bevart. Hans ungdomsballader om vin og kjærlighet ble avløst av religiøse dikt, som betegner et høydepunkt for jødisk religiøs diktning i middelalderen.
Ha-Levi skrev sine dikt på hebraisk, men benyttet mange arabiske kunstformer. I Schirej Zijon (Sionssanger, Sioniden) gir han uttrykk for stolthet over Israels utvelgelse, for smerten over Israels fornedring og sin lengsel til Sion («Mitt hjerte i Østen, jeg selv ved Vestens rand»). Hans religionsfilosofiske verk Kusari (arabisk al-Khazari) er formet som en dialog mellom khazarenes konge Bulan og en jødisk lærd. Det er en polemikk mot filosofien til fordel for religionen. Profeten står over menneskelig fornuft og nærmere Gud enn filosofen. Det er profetens oppgave å vise menneskene gjerninger som fører til opplevelse av Guds nærvær.
Poeten Jehuda ha-Levi figurerer i mange verker skrevet av jøder. Heinrich Heine skildrer ham i samlingen Romanzero (1851). Flere av Jehuda ha-Levis dikt er tatt opp i den jødiske liturgien; hans Ode til Sion hører til liturgien for 9. Av, fastedagen til minne om Jerusalems ødeleggelse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.