Jean-Philippe Toussaint

I sine første romaner forener Toussaint elementer fra Samuel Beckett og den franske nouveau roman med en teknikk som ofte er blitt kalt minimalistisk. Typisk for personene i disse bøkene er deres passivitet, og det som fortelles om dem er tilsynelatende vilkårlige og betydningsløse detaljer. I bøkene han har utgitt etter tusenårsskiftet er personskildringene mer detaljerte, men heller ikke her gis det noen skildringer av personenes utseende eller noen tradisjonell presentasjon av deres psykologiske særtrekk.

Når særlig de første bøkene hans er blitt så populære, skyldes det ikke minst en på samme tid stillferdig og surrealistisk humor. Også de senere bøkene har mange humoristiske trekk. Likevel synes en opplevelse av melankoli og en erkjennelse av livets meningsløshet å prege store deler av Toussaints forfatterskap,

Toussaints bøker er fylt med referanser til eldre litteratur og billedkunst. Disse referansene har ofte et parodisk preg. Litteraturen om Toussaints forfatterskap har etter hvert blitt omfattende, og man har ikke minst vært opptatt av de lånene han har foretatt fra den franske filosofen og vitenskapsmannen Blaise Pascal. Toussaint har ingen kristen tro slik som Pascal hadde, men hos begge forfatterne finner man bevisstheten om tilværelsens tomhet og frykten for døden.

I Norge har Toussaints forfatterskap særlig hatt betydning for bøkene til Erlend Loe og andre forfattere i samme generasjon.

Som ung skrev Toussaint et par teaterstykker som ikke er publisert. I 1985 oppnådde han stor suksess med sin første roman, La Salle de bain (norsk oversettelse På badet, 1987). Deretter fulgte Monsieur (1986, «Min herre») og L'Appareil-photo (1988; norsk oversettelse Fotoapparatet, 1990). Begge bøkene er rike på komiske detaljer, men de viser også menneskenes manglende evne til å kommunisere med hverandre.

Den neste boken, La Réticence (1991 «Fortielsen»), er en uutgrunnelig parodi på en kriminalroman. Handlingen foregår på Korsika, og hovedpersonen er en mann som opplever mange gåtefulle hendelser samtidig som han passer den lille sønnen sin. Selv om det viser seg at det ikke har skjedd noen alvorlig forbrytelse, skaper måten historien blir fortalt på, en særegen uhyggestemning.

I La Télévision (1997; norsk oversettelse TV-apparatet, 1998) er hovedpersonen en kunsthistoriker som skal skrive et essay om renessansemaleren Tizian og som vil skaffe seg arbeidsro ved å slutte å se på fjernsyn. Når han endelig får denne roen, gjør skrivesperren hans og savnet etter fjernsynet at han ikke får skrevet mer enn to ord. Denne romanen regnes som en av Toussaints mest underholdende bøker. Den er også en satire over mange trekk ved moderne livsstil, og samfunnssatiren kommer mer direkte til uttrykk her enn i de tidligere bøkene.

Etter århundreskiftet har Toussaint særlig gjort seg bemerket med fire romaner der erotiske konflikter og samlivsspørsmål står sentralt: Faire l'amour (2002, «Elske»), Fuir (2005, «Flykte»), som fikk Médicis-prisen, La Vérité sur Marie (2009, «Sannheten om Marie») og Nue (2013, «Naken»). De fire romanene ble utgitt samlet i 2017. Tittelen på denne boken er M.M.M.M. Tetralogien som de fire romanene utgjør, kalles undertiden Marie-syklusen etter den kvinnelige hovedpersonen, Marie-Madeleine de Montalte.

Maries etternavn har Toussaint hentet fra pseudonymet Blaise Pascal bruker i det polemiske verket Les Lettres provinciales. Hennes fulle navn viser til den bibelske skikkelsen Maria fra Magdala, en kvinne som ofte forbindes med syndig erotikk, men etter hvert står frem som en av Jesu aller mest trofaste følgere. Marie i romanene er en nyskapende kleskunstner og en dyktig og moderne forretningskvinne. Men hun er også en sammensatt skikkkelse, og skildringen av henne kan undertiden leses som en parodi på klisjer som ofte har preget kvinnebilder i litteraturen.

Marie-syklusen har en rikere handling enn de første bøkene til Toussaint, og de har mer detaljerte beskrivelser av sanseerfaringer og et mer poetisk språk. Forholdet mellom kvinne og mann beskrives her mer direkte og med større smerte, og skildringer av naturen har fått en viktigere plass. Men også i disse romanene er den absurde humoren til stede, ikke minst gjennom måten Toussaint utnytter ulike fortellerperspektiver på.

Etter Nue skulle det gå seks år før Toussaint utgav en ny roman. La Clé USB («USB-nøkkelen») kom ut i 2019 og har en handling som blant annet kretser om moderne spionasje. Dette er ikke spionasje på militære hemmeligheter slik som man for eksempel ser det i agentbøker og -filmer fra tiden etter andre verdenskrig. Her er spionasjen rettet mot hemmeligheter i tilknytning til digital kommunikasjon og datasikkerhet. Derfor har boken flere trekk til felles med en science fiction-roman. Men handlingen er ikke lagt til fremtiden eller til en verden som ikke finnes. Handlingen er knyttet til dagens situasjon, og til en type kriminalitet som ekspertene nå advarer oss mot, men som de fleste av oss ennå ikke forstår rekkevidden av.

Hovedpersonen i La Clé USB er en fremtidsforsker som er klar over begrensningene som gjelder for faget hans, men som likevel fristes til å gå lenger i sin kunnskapstørst enn han bør. Temaene Toussaint tar opp, virker mer aktuelle enn de gjør i mange andre av bøkene hans. Men kritikken har så langt vært noe delt. Ikke alle kritikere mener at han lykkes like godt med en roman om så samfunnsaktuelle spørsmål som han gjorde med de tidligere romanene sine.

Flere av Toussaints bøker skildrer reiser han har foretatt. Fordi hustruen hans kommer fra Korsika, har han oppholdt seg mye på denne øya, og både handlingen i La Réticence og i deler av bøkene om Marie foregår der. Etter tusenårsskiftet har også det fjerne Østen fått en viktig plass i forfatterskapet hans. I bøkene om Marie er det mange henvisninger til denne delen av verden. I Auto-portrait (à l'étranger) (2000, «Selvportrett (i fremmede land)») skildrer han sine egne reiser, og her står reisene til Japan særlig sentralt. Japan er for øvrig et land der interessen for bøkene hans har vært særlig sterk. Interessen hans for Kina er av nyere dato. I 2017 utgav han Made in China, der han skildrer samtalene med sin kinesiske oversetter om mentaliteten i landet og om menneskene som bor der.

I L'urgence et la patience (2012, «Bråhasten og tålmodigheten») beskriver Toussaint, i et lett tilgjengelig språk, sin måte å arbeide med litterære tekster, og han presenterer sitt syn på forfattere som har lært ham særlig mye, blant annet Samuel Beckett, Fjodor Dostojevskij og Marcel Proust. Ikke minst viser fremstillingen av Dostojevskijs forfatterskap at Toussaint er opptatt av religiøse problemer og av den kristne tradisjonen i europeisk litteratur selv om han selv er uten en religiøs tro.

Toussaint er interessert i idrett og særlig i fotball. Av bøkene hans om dette emnet kan man nevne Football (2015), der han skildrer en rekke viktige begivenheter fra fotballens historie de siste tiårene. Samtidig behandler også denne boken sentrale temaer i Toussaints forfatterskap: deriblant tiden og flyktigheten. En fotballkamp er en av de situasjonene der man kan oppleve at tiden, som alltid flykter, gir inntrykk av å stå stille i to gange førtifem minutter.

Toussaint er også fotograf, og han er blitt meget anerkjent som filmskaper og regissør. Han har blant annet skrevet manus til og regissert flere helaftens filmkomedier. La Sévillane (1992, «Sevillane» har fått tittel etter en spansk dans, men historien bygger på L'Appareil-Photo. La Patinoire (1999 «Skøytebanen») er i sin helhet spilt inn på en innendørs kunstløpsbane. Den handler om filmfolk som skal lage en romantisk komedie på isen og regnes som den mest poetiske av Toussaints filmer. Men den er også full av innslag som minner om gags i en stumfilmkomedie. I dette tilfellet kom filmen først og boken deretter. Boken om handlingen i La Patinoire og om hvordan filmen ble laget, ble utgitt så sent som i 2019.

I 2012 laget Toussaint en stor utstilling og installasjon ved Louvre–museet i Paris som fikk tittelen Livre, Louvre («Bok, Louvre»). Her ville han lede oppmerksomheten mot boken som fysisk gjenstand. Noe av det han ønsket å vise, var spenningen mellom lesningen, som er en prosess som utfolder seg i tid, og de litterære tekstene, som er uforanderlige eller i hvert fall de samme i vesentlig lengre tid enn et menneske kan erfare, I forbindelse med denne utstillingen utgav han også et essay med tittelen La Main et le regard (2012, «Hånden og blikket»),

Toussaint har mottatt mange litterære priser, også en pris (2015) for årets beste bok på fransk om sport. Fra 2014 er han medlem av Belgias litterære akademi. De fleste av Toussaints bøker, også de som ikke er oversatt til norsk, finnes i engelsk oversettelse

• Belgia – franskspråklig litteratur

• Greta Brodahl: Jean-Philippe Toussaint et le jeu textuel (Doktoravhandling, Universitetet i Bergen 2009).
• Sarah E Glasco: : Parody and palimpsest: Intertextuality, language and the ludic in the novels of Jean-Philippe Toussaint, Peter Lang, New York 2015.
• Greta Brodahl: A gender-stereotyped representatiom of Marie in Jean-PhilippsToussaint's tetralogy M. M. M. M. Neophjlologus 2020, nr. 104, s.469-483