fransk forfatter. I sine første bøker skildret han, ofte med makaber ironi, menneskets marerittaktige fremmedfølelse i en meningsløs, tingliggjort verden og deres mislykkede fluktforsøk fra denne tilværelsen. Dette preger romanene Le Procès-verbal (1963, norsk overs. Rapport om Adam, 1964), Le Déluge (1966, norsk overs. Syndfloden, 1967), La Guerre (1970), Les Géants (1973), novellesamlingen La Fièvre (1965) og essaysamlingen L'Extase matérielle (1967, norsk overs. Den materielle ekstase, 1968).
1970–74 bodde Le Clézio sammen med indianere i Panama, og hans senere bøker er sterkt preget av denne erfaringen. Mange av dem kan sees på som en hyllest til «primitive» samfunn og livsformer, og lyriske naturskildringer har en stadig viktigere plass. Ofte skildrer de «barnets virkelighet», og er til dels skrevet slik at også barn kan lese dem. Nevnes kan Mondo (1978), Désert (1980), Le Chercheur d'or (1985) og Onitsha (1991). Den omfangsrike romanen Révolutions (2003), som inneholder sterke elementer av selvbiografi, kan sies å oppsummere hovedtemaene i forfatterskapet. I L'Africain (2004) skildrer han sin far og sitt forhold til ham. Ballaciner (2007) er et essay om filmkunst. Romanen Ritournelle de la faim (2008) har også selvbiografiske trekk.
Le Clézio har også utgitt bøker for barn og umgdom og sakprosabøker om indiansk kultur, og sammen med sin kone har han skrevet en reiseskildring fra Nord-Afrika. To bind med hans noveller foreligger på norsk (1996 og 1997), dessuten romanen Poisson d'or (1997; norsk overs. Gullfisken, 2002). Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur for 2008.