Shikibu Murasaki

Shikibu Murasaki, maleri fra 1876.

Av .

Japan har en rik litteraturhistorie som strekker seg helt tilbake til 700-tallet. Fram til moderniseringen av det japanske samfunnet på slutten av 1800-tallet deles historien vanligvis inn i perioder som har fått navn etter de skiftende hovedstedene: Nara-perioden, Heian-perioden, Kamakura-perioden, Muromachi- og Azuchi–Momoyama-perioden og Edo-perioden.

Nara-perioden (710–794)

En forutsetning for japansk litteratur var innførselen av det kinesiske skriftspråket til de japanske øyene. Selv om fragmenter av brev, lovtekster og annet har overlevd fra århundrene før Nara-perioden, regnes krønikeverkene Kojiki (Beretning om gamle hendelser, 712 evtr.) og Nihongi eller Nihon shoki (Japans annaler, 720) som utgangspunktet for Japans litteraturhistorie. Begge er skrevet på kinesisk med sterkt japansk innslag. De begynner med kosmogoniske beretninger om gudenes oppkomst og fortsetter med historier om deres innbyrdes stridigheter og landnåm, og deretter keiserklanens bragder gjennom tidene.

Shintoistiske bønneskrifter, Norito, ble nedtegnet først på 900-tallet, men gjengir eldre språkformer. Samlingen Kaifuso (751) består av 120 kinesiske dikt skrevet av den japanske hoffadel. Fudoki er topografiske og kulturgeografiske beskrivelser av ulike provinser, hvorav fem er overlevert.

Det første bevarte verk på japansk er diktsamlingen Man'yōshū (Samlingen av titusen blader) fra midten av 700-tallet. Den er nedtegnet med kinesiske tegn som er brukt snart semantisk, snart fonetisk, i et komplisert system som kalles man'yōgana, og som skulle utvikle seg til dagens to stavelsesskrift hiragana og katakana. Man'yōshū inneholder ca. 4500 dikt av høyst forskjellige bidragsytere som dikterne Akahito, Okura og Yakamochi. Emnevalg og stil og diktenes lengde varierer, men de representerer en formfullendt og utsøkt poesi. Chōka ('langt dikt') og tanka ('kort dikt', også kalt waka, 'japansk dikt') er de to hovedtyper i samlingen. Tanka, som er uten rim og består av 31 stavelser i 5 linjer (5+7+5+7+7), kom til å dominere lyrikktradisjonen i Japan.

Heian-perioden (794–1185)

I begynnelsen av denne perioden utvikles stavelsesskriftene hiragana og katakana med utgangspunkt i man'yōgana. Disse skriftsystemene egnet seg langt bedre til å skrive japansk, og det en rik nasjonal litteratur begynte å blomstre i hoffmiljøet i Kyoto. Diktsamlingen Kokin wakashu (Samling av gamle og nye dikt, 905) er redigert av dikteren Ki no Tsurayuki etter ordre fra keiseren og inneholder 1100 tanka.

Av den nasjonale prosalitteraturen fra denne perioden må nevnes sjangere som monogatari (fortellinger), nikki (dagbøker), zuihitsu (essayer) og kagami ('speil'-litteraturen). Til den tidligste monogatari-litteraturen hører Taketori monogatari (Historien om bambussankeren), som bygger på et folkeeventyr, og Ise monogatari (Fortelling fra Ise), som er en samling anekdoter i tilknytning til enkelte dikt. Rundt 1010 skrev hoffdamen Murasaki Shikibu (978–1016) Genji monogatari (Fortellingen om prins Genji), som beskriver prins Genjis liv og erotiske erobringer ved hoffet, og gir et overdådig bilde av tidens estetiske smak og religiøse verdensanskuelse blant aristokratene.

Det var i hovedsak kvinnene som arbeidet med de enkle kana-tegnene, som også ble kalt «kvinneskrift», mens mennene oftest skrev på kinesisk. Et unntak er Tosa nikki (930-årene) av Tsurayuki, som regnes som svært velskreven kana-litteratur.

Blant essay-litteraturen fra denne perioden rager Makura no sōshi (Puteboken, fra ca. 1000) av hoffdamen Sei Shōnagon høyt. Den inneholder betraktninger over tidens skikk og bruk, og estetikk og er skrevet i en lett ironisk, elegant stil. Andre kjente dagbøker er Kagerō nikki (974), Izumi Shikibu nikki (1004), Murasaki Shikibu nikki (ca. 1010), som på en personlig måte kaster lys over kvinnenes situasjon slik de opplevde den.

Interessant er den historisk orienterte kagami-litteraturen; Ōkagami (Det store speilet, 1080-årene) er skrevet i form av en rekke rammefortellinger med dialoger og kommentarer til begivenheter fra omkring 850 til 1025. Ōkagami ble også mønsterdannende for flere senere verker i denne sjangeren, som Masukagami (Det klare speilet, 1376). Presten Genshins verk Ōjō yōshu (Hovedsaken for frelse, 985) er visjonær litteratur som i detalj beskriver paradisets herlighet og helvetets kvaler, og som kom til å bety mye for oppkomsten av sekten Jōdoshū (Det rene land-sekten). Ryōjin hishō (Sanger som får støve til å danse på bjelkene, 1169) er en populær folkediktsamling med buddhistiske undertoner.

Kamakura-perioden (1185–1333)

Mens Heian-periodens litteratur i stor grad omhandlet det elegante livet ved hoffet, førte Kamakura-tidens omveltninger til store endringer i litteraturens tone og temavalg. Ikke minst er dette de store eposenes tidsalder, representert ved verker som Hōgen monogatari og Heiji monogatari, Genpei seisuiki og Heike monogatari (fra midten av 1200-tallet). Særlig Heike monogatari er et gigantisk anlagt epos, fullt av dramatikk i beskrivelsen av den nye samurai klassens streben mot maktens tinde og deres innbyrdes blodige kamper. Under overflaten kan man imidlertid også ane den buddhistiske erkjennelsen av menneskelivets flyktighet og forgjengelighet. Stilen er også ny, preget av flere kinesiske fremmedord og ordgrupper på 5 og 7 stavelser, som gir en rytmisk kraft ved resitasjoner.

Presten Kamo no Chōmei (1153–1216) skrev essaysamlingen Hōjōki (Dagbok fra en hytte, ca. 1200), og presten Yoshida Kenkō (1283–1350) skrev Tsurezure gusa (Tanker i ledige stunder, ca. 1331), men deres essayer gjenspeiler i form og innhold den nye tidens krisebevissthet. Tanka-samlinger fra denne perioden er tallrike, men Shin kokinshu (Den nye kokinshu, 1205) står med sin raffinerte uttrykksform som den mest representative.

Muromachi-perioden og Azuchi–Momoyama-perioden (1333–1603)

I denne perioden oppstod en ny form for poesi som ble kalt renga (kjededikt). Flere diktere kom sammen og komponerte halve tanka-vers etter tur, slik at det oppstod en uendelig rekke av tanka-dikt med hver sin nye halvdel. Samlingene Tsukubashū (1356) og Minase sangin hyakugin (Hundre dikt av tre diktere ved Minase, 1488) viser den populære og humoristiske poetiske leken som renga utviklet seg til.

Etter at keiserhuset delte seg i to rivaliserende leirer, fulgte en periode med stor uro, og som svar på situasjonen forfattet Kitabatake Chikafusa (1292–1354) den rojalistiske, ideologiske avhandlingen Jinnō shōtōki (De guddommelige keiseres sannferdige genealogi, 1339), som skulle danne grunnlaget for keiserideologien. Ellers ble zen-buddhismen studert ved forskjellige templer i Kamakura og Kyoto, og den kom til å øve stor innflytelse innen de nye kunstartene som oppsto, først og fremst -teateret. Nō-mesteren Zeami Motokiyos (1363–1443) Kadensho (Boken om blomstens overføring) er en dyptpløyende dramaturgisk avhandling som belyser flere sider ved denne scenekunsten. Otogi zōshi er en samling folkeeventyr fra denne tiden som inneholder flere fortellinger som fremdeles er avholdt av japanske barn.

Edo-perioden (1603–1868)

i løpet av Azuchi-Momoyama-perioden ble det japanske samfunnet delt i klasser, og denne klassedelingen preget også Edo-perioden. Det var handelspatrisiatet og øvrige borgere i de voksende byene som etter hvert ble den kulturskapende klasse. Tiden fra slutten av 1600-tallet til begynnelsen av 1700-tallet kalles Genroku-perioden i Japans kulturhistorie. Her opplevde borgernes yndlingsteater kabuki og bunraku sin første blomstringstid. Chikamatsu Monzaemon (1653–1724) dramatiserte blant annet ferske nyheter og viste skarpsynt analyse av den skjebnebestemte konflikten mellom samfunnets normer og individets frihetstrang i det strengt lagdelte samfunnet. Innen den populære prosalitteraturen var det Ihara Saikaku (1642–1693) som nådde høyest i å beskrive borgernes livsbejaende tilværelse og skildre livet i forlystelsesstrøket Yoshiwara i Edo.

Matsuo Bashō (1644–1694) stammet fra krigerklassen, men valgte å leve som borger. Bashō fornyet tanka- og renga-tradisjonen radikalt og la grunnlaget for haiku-poesien. Et annet høydepunkt opplevde borgerne i Edo (Tokyo) fra siste halvdel av 1700-tallet og utover, særlig i prosalitteraturen. Her oppstod delvis vulgære, komiske bøker med rike illustrasjoner, og disse ble kjent som «gule» og «røde» bøker etter fargen på omslagene. En komisk føljetong, Tōkaidō hizakurige (På apostlenes hester langs Tōkaidō-veien), ble utgitt av Jippensha Ikku (1765–1831) i en periode på over 20 år. Ueda Akinari (1734–1809) er kjent som forfatter av den mystiske Ugetsu monogatari (Fortellingen om regn og måne), og Takizawa Bakin (1767–1848) for sin fantasifulle historiske roman Satomi Hakkenden (Beretningen om de åtte hundene fra Satomi).

Innen haiku-tradisjonen var det maleren Yosa no Buson (1716–1783) som fornyet tradisjonen fra Bashō med koloristisk friskhet ved siden av Kobayashi Issa (1763–1824), som dyrket en personlig stil. Mot slutten av Edo-perioden ble det vanlig å gi uttrykk for borgernes misnøye med anonyme dikt som ble skrevet på vegger i løpet av natten. Diktene hadde nøyaktig samme form som haiku, men her gjaldt det å ramme myndighetene, og denne bitende sarkastiske diktformen ble kalt senryū.

Meiji-perioden

Meiji-restaurasjonen i 1868 betydde en enorm berikelse for japansk litteratur, men førte også med seg store omveltninger og en dyptgående nyorientering i takt med teknologiske, politiske og sosioøkonomiske endringer. Som et ledd i opplysningsvirksomheten om Vesten ble europeiske forfattere som Jules Verne, Alexandre Dumas og William Shakespeare oversatt til japansk. Man ble påvirket av flere strømninger fra Vesten på en og samme tid.

Shōyō Tsubouchi (1859–1935) reagerte mot det konfusianske litteratursynet og forsøkte gjennom Romanens essens (1885) å definere litteraturens form og funksjon ved å innføre det vestlige realismebegrepet. Japansk diktning var på den tiden skrevet i en litterær stil som var sterkt kodifisert, med et stort innslag av kinesiske skrifttegn, og lå fjernt fra hverdagsspråket. For å sette Tsubouchis teori ut i praksis måtte japanske forfattere først utvikle et skriftspråk som lå nærmere opp til måten folk faktisk kommuniserte med hverandre på. Bevegelsen som forfektet en utvikling for å bringe skriftspråket nærmere talespråket, er kjent som genbun'itchi ('overensstemmelse mellom tale- og skriftspråket'). Tsubouchis elev, Shimei Futabatei (1864–1909), som også var påvirket av Ivan Turgenjev og Fjodor Dostojevskij, skrev romanen Ukigumo (Drivende skyer, 1881), som er ansett for å være en av de aller første romaner i den nye dagligdagse stilen.

Som en protest mot den raske vestliggjøringen forsøkte Kōyō Ozaki (1867–1903) og hans tilhengere imidlertid å gjenreise den tradisjonelle japanske skrivestilen og forene den med realismen. Flere andre forfattere, som for eksempel Rohan Kōda (1867–1947), fortsatte å skrive i tradisjonell stil. Ichiyō Higuchi (1872–1896), som regnes som Japans første kvinnelige forfatter i moderne tid, videreførte også den tradisjonelle stilen, inspirert av waka-diktningen, men var en tematisk moderne forfatter som rettet blikket mot kvinners og barns situasjon. Mot realismen stod også den tysk-orienterte Ōgai Mori (1862–1922), som gikk inn for den romantiske estetisisme. Forfattere som Kyōka Izumi (1873–1939), Roka Tokutomi (1868–1927) og andre gikk inn for en mer realistisk og kritisk samfunnsskildring.

Innen haiku-tradisjonen brøt Shiki Masaoka (1867–1902) med den fastlåste formalismen haiku-diktningen var havnet i, og forlangte realisme og objektivisme i haiku-diktningen. Shiki startet tidsskriftet Hototogisu (Gjøken) og fremmet den levende realistiske shaseibun-stilen (skissestil). Andre fremtredende medlemmer av Hototogisu-kretsen var Sōseki Natsume og poeten Kyoshi Takahama (1874–1959), som satte dype spor etter seg i den modernistiske haiku.

Innen tanka-tradisjonen stiftet ekteparet Tekkan Yosano (1873–1935) og Akiko Yosano (1878–1942) tidsskriftet Myōjō (Morgenstjernen). Akikos diktsamling Midaregami (Ukjemmet hår, 1901) hyller de menneskelige følelsers suverene rett. Det rike miljøet som vokste fram rundt Myōjō, ga også opphav til følelsesvare diktere som Takuboku Ishikawa (1885–1912) og Hakushū Kitahara (1885–1942).

Mange diktere følte haikuens konsentrerte uttrykksform som en tvangstrøye, og kretsen rundt tidsskriftet Bungakkai (Den litterære verden) skapte stilretningen shintaishi ('dikt i en ny form'), hvor man fortsatt skrev dikt på klassisk japansk, men uten å la seg binde av den klassiske poesien formkrav. Tōson Shimazaki (1872–1943) utgav samlingen Wakanashū (Vårgrønt, 1897), som bestod av lengre lyriske og episke dikt. Bin Uedas (1874–1916) oversettelse av europeisk lyrikk i den nye formen ble trykt i samlingen Kaichō-on (Ekko fra flodbølgen).

Tiden etter 1905

Takiji Kobayashi
Takiji Kobayashi
Av /Pictorial History of Modern Japan Vol.10, Sanseido..

Romanen var i tiden etter Tsubouchi og Futabatei blitt modernisert i retning av realismen og naturalismen. Etter den russisk–japanske krig ble litteraturen mer engasjert i samfunnsspørsmål, og påvirkningen fra fransk og russisk naturalisme ble spesielt merkbar. Henrik Ibsen og August Strindberg hadde også innflytelse i enkelte kretser, blant annet i feministiske bevegelser representert av tidsskriftet Seitō (Blåstrømpe) og Hiratsuka Raisho (1886–1971). Tōson forlot lyrikken og skrev den banebrytende naturalistiske romanen Hakai (Det brutte bud, 1906), der problemene omkring Japans pariakaste eta ble tatt opp.

I mellomtiden ble de japanske naturalistenes interesse for individet konsentrert mer om skildring av menneskenes følelser enn individets forhold til samfunnet og andre mennesker. Naturalismen ble etter hvert tolket ikke som metode for å studere mennesker på vitenskapelig avstand, men som en sannferdig gjengivelse av forfatterens egne erfaringer. Den oppnådde sitt endelige uttrykk i den såkalte shishōsetsu, eller jeg-litteraturen. Katai Tayamas (1871–1930) selvbiografiske roman Futon (Dynen, 1907), med eksplisitte erotiske fantasier, er ansett for å være en av de første eksemplene på shishōsetsu-litteraturen.

Reaksjonen mot den raskt dominerende naturalismen kan spores hos de etablerte forfatterne med Sōseki Natsume (1867–1916) i spissen. Som en av de desidert største moderne forfatterne i Japan levendegjør Sōseki smerten knyttet til den japanske moderniseringen, kampen mellom det gamle og det nye. Sōseki var en del av det litterære miljøet rundt tidsskriftet Hototogisu, hvor han debuterte med den satiriske romanen Vi er en katt i en alder av 38 år. Bredden i hans forfatterskap, fra de tidlige humoristiske og satiriske verkene og en haiku-lignende roman, til de mer vestlige realistiske romaner mot slutten av karrieren, demonstrerer hans vilje til å eksperimentere med forskjellige skriveteknikker av både japansk og vestlig opprinnelse. Hans mest kjente senere verker er trilogien Sanshirō, Sore kara (Deretter) og Mon (Porten, 1908–10) og det ufullendte verket Meian (Lys og mørke, 1916).

Påvirket av Sōseki, som søkte å gjenreise den etiske verdien i litteraturen, utgav flere forfattere tidsskriftet Shirakaba (Bjørken, 1910–1923). Mushanōkoji Saneatsu (1885–1973), som var sterkt påvirket av Lev Tolstoj, ledet gruppen og skrev romaner som Kōfukumono (Den lykkelige mann, 1919), som var et innlegg i en pågående debatt om dannelsen av et idealistisk kollektiv. Dette ble stiftet av Shirakaba-kretsens medlemmer i 1918 for å bevise at et bedre samfunn var mulig uten sosialistisk revolusjon. Et annet viktig medlem av kretsen var Naoya Shiga (1883–1971), som perfeksjonerte den intenst personlige shishōsetsu-stilen. Med sin selvsikre stil lyktes Shiga i å frigjøre shishōsetsu-litteraturen fra naturalismens pessimistiske determinisme. Blant hans mest kjente tekster innenfor sjangeren er kortromanen Wakai (Forsoningen, 1917) og romanen (An'ya kōro Mørk natts ferd, 1921). Takeo Arishima (1878–1923) regnes også som medlem av den humanistiske Shirakaba-skolen.

Nyromantikken var en annen viktig strømning under merkbar estetisk påvirkning fra Europa. Kafū Nagai (1879–1959) skrev vemodsfylte, nostalgiske fortellinger fra det svinnende Edo, som for eksempel Sumidagawa (Sumida-elven, 1909). Jun'ichirō Tanizaki (1886–1965) søkte skjønnhet og estetiske verdier i eksotisk erotisisme ved å hente inspirasjon fra både vestlig modernitet og tradisjonell japansk estetikk. Chijin no ai (En tåpes kjærlighet, 1925) illustrerer det førstnevnte, mens hovedverket Søstrene Makioka, novellen "En tatoverer" (1910) og hans oversettelse til moderne japansk av klassikeren Fortellingen om prins Genji er eksempler på det siste.

Anti-naturalistisk var også Ryūnosuke Akutagawa (1892–1927), som skrev historiske noveller som "Rashōmon" (1915) med sikker psykologisk iakttagelse og stilsans. Tidsskriftene Tanemaku hito (Såmannen, 1921–23) og Bungei sensen (Den litterære front, 1924–32) hørte til en forening av proletarforfattere. Takiji Kobayashi (1903–33), forfatteren av Krabbeskipet (1929, norsk oversettelse 2010), som ble arrestert og myrdet av politiet, og Sunao Tokunaga (1899–1958), med sin Gata uten sol (1929, norske oversettelser 1932 og 1976), hørte til denne kretsen.

Kan Kikuchi (1888–1948) hevdet at det ikke fantes noen sosiale klasser i kunsten, og skrev en rekke populære og melodramatiske verker som oppnådde rask kommersiell suksess. Han lanserte litteraturtidsskriftet Bungei shunjū (Litterære årstider, 1923–), som etter hvert fikk et større opplag enn noe tidligere tidsskrift. Han opprettet Ryūnosuke Akutagawas litterære pris (1935), en av de mest prestisjefylte litterære prisene i dagens Japan, til minne om hans venn som begikk selvmord i 1927.

Riichi Yokomitsu (1898–1947) og Yasunari Kawabata (1899–1972) kalte seg «nysensualister» og stod i et spent forhold både til venstreradikale kretser og naturalistiske «tradisjonalister» i sin søken etter nye uttrykksformer. Kawabata debuterte med Izu no odoriko (Danserinnen fra Izu, 1926). Inspirert av den europeiske avantgardelitteraturen eksperimenterte han med overraskende bilder og plutselige overganger. Osamu Dazai (1909–1948) innførte en ny stil i jeg-romanen. I siste halvdel av 1930-årene ble litteraturen preget av nasjonalistenes fremgang i form av stadig hardere sensurordninger. I 1942 ble forfatterne beordret til å melde seg inn i en statskontrollert, patriotisk forening.

Tiden etter 1945

Yukio Mishima

Yukio Mishima. Foto fra 1970.

Av /NTB Scanpix ※.

Etter den andre verdenskrig fortsatte de eldre etablerte forfatterne som Tanizaki og Kawabata å skrive, men mer tidsbevisst enn før. Tanizakis mest kjente verker fra årene etter krigen er Søstrene Makioka (1948), Kagi (Nøkkelen, 1956) og Fūten rōjin nikki (En gammel galnings dagbok, 1962). Kawabata skrev Yukiguni (Snøens rike, 1948), Senbazuru (Tusen traner, 1952), Yama no oto (Lyden av fjellet, 1952), Nemureru bijo (Sovende skjønnheter, 1961) og Kyoto (1962. Norsk oversettelse 1969). Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1968. Osamu Dazai utgav sitt mest leste verk Ningen shikkaku (Uskikket til menneske, 1948). Sammen med blant andre Ango Sakaguchi (1906–55) utgjorde han kjernen i buraiha-kretsen som var kjent for sin opprørske og dekadente stil i liv så vel som i forfatterskap.

Krigens brutaliserende virkelighet ble stadig tatt opp av ulike forfattere, som for eksempel i Nobi (Slettebrann, 1951) av Shōhei Ooka (1909–198), Shinkū chitai (Tomrom, 1952) av Noma Hiroshi (1915–1991) og Hikarigoke (Lysende mose, 1954) av Taijun Takeda (1912–1976). Fumio Niwas (1904–2005) Bodaiju (Buddha-treet, 1965) dreier seg om en søken etter et fast holdepunkt i livet. Yasushi Inoue (1907–91) debuterte med Ryōjū (Jaktgeværet, 1950), men han ble bedre kjent for sine historiske romaner.

Ettervirkningen av atombombene i Hiroshima og Nagasaki ble tatt opp i den såkalte atombombelitteraturen. I første omgang dreide det seg om umiddelbare øyevitneskildringer i litterær form, slik man kan se i Tamiki Haras noveller "Sommerblomster" (1947), men atombombingen forble et viktig litterært motiv i tiårene som fulgte, og senere verk som Masuji Ibuses Svart regn (1966) og Kyōko Hayashis Matsuri no ba (Festivalplassen, 1975) viser en høyere grad av litterær bearbeiding av erfaringsmaterialet.

Shichirō Fukazawa (1914–87) ble internasjonalt kjent med Narayamabushi-kō (Betraktninger over Narayama-sangen, 1956), der de gamle i et fattig bygdesamfunn blir satt ut for å dø. Shūsaku Endō (1923–96) var katolikk og tok opp spørsmålet om den tause gud i Taushet (1966, norsk oversettelse 1971 og 2019) med utgangspunkt i forfølgelsen av japanske kristne på 1700-tallet. Junnosuke Yoshiyuki (1924–94) kaster lys over det dypeste lag av menneskets underbevissthet med slående symbolspråk i romanen Anshitsu (Mørkerom, 1970). Kōbō Abe (1924–93) skildrer det moderne menneskets forhold til den uvirkelige virkelighet der fremmedgjøring og tap av identitet er sentrale temaer. Hans mest kjente verker er Kvinnen i sanden (1962, norsk utg. 1986), den Kafka-lignende Hakootoko (Eskemannen, 1973) og Tanin no kao (Ansiktet til en annen, 1964).

Blant mange kvinnelige forfattere er Yuriko Miyamoto (1899–1951), Taiko Hirabayashi (1905–1972), Fumiko Hayashi (1903–1951) og Ineko Sata (1904–98). Sawako Ariyoshi (1931–1984) er en meget lest forfatter som tok opp de eldres problemer i Kōkotsu no hito (Den salige mann, 1972). Fumiko Enchi (1905–86) og Chiyo Uno (1897–1996) representerer etablerte kvinnelige forfattere som var aktive lenge. De er kjent for sine følsomme beskrivelser av kvinners psykologi og seksualitet. Blant de best kjente verkene til Uno er Ohan (1957) og Aru hitori no onna no hanashi (En viss kvinnes historie, 1971). Blant Enchis verker kan nevnes Onnazaka (Kvinnebakken, 1957) og Onnamen (Maske, 1958). Hennes oversettelse til moderne japansk av den klassiske Fortellingen om prins Genji er også kjent.

Yukio Mishima (1925–70) innehadde en sentral plass blant mannlige etterkrigsforfattere med sin brennende stil i grenseområdet mellom etikk og estetikk. Hans oppsiktsvekkende selvmord utført i rituell samurai-stil bidro til å gjøre navnet hans kjent over hele verden. Politisk plasserte han seg lengst til høyre og appellerte om en grunnlovsendring som ville gjøre det mulig for Japan å ruste opp militært. Mest kjente blant hans tallrike verker er En maskes bekjennelser (1949, norsk oversettelse 1986), Den gylne paviljongs tempel (1956, norsk utgave 1963) og tetralogien Fruktbarhetens hav (1967–1971). Shintarō Ishihara (f. 1932), som ble kjent med romanen Taiyō no kisetsu (Solens årstid, 1965) om den nye rotløse ungdommen, arbeider også som aktiv politiker på høyre fløy.

Samtidslitteraturen

Kenzaburo Oe

Kenzaburo Oe

Av /NTB Scanpix ※.

Haruki Murakami

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Kenzaburo Ōe (født 1935) og Makoto Oda (1932–2007) er samfunnsbevisste forfattere på venstresiden. Ōe er en svært produktiv forfatter med mange bemerkelsesverdige romaner, noveller og essayer om sosiale og politiske så vel som litterære emner. Oversatt til norsk er Min egen sak (1964), Tid for fotball (1967), M/T og fortellingen om skogens under (1986) og Lær oss å vokse fra vår galskap: tre noveller (1998). Ōe ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1994. Trilogien Moeagaru midori no ki (Det flammende grønne treet) utkom med siste bind i 1995, og er blitt etterfulgt av en rekke romaner med selvbiografiske innslag, blant annet Torikaego/Chenjiringu (Bytting/Changeling, 2002) og Nihyakunen no kodomo (Barn av 200 år, 2003).

Hisashi Inoue (1934–2010) arbeidet seg frem til en humørfylt, satirisk stil, som i Don Matsugorō no seikatsu (Don Matsugoros liv, 1975). Hiroyuki Itsuki (født 1932) er en populær forfatter, særlig av ungdomsromaner, ofte med en hang til det utvendig spenningfylte, som i den selvbiografiske Ungdommens port (1969–1972). Akiyuki Nozaka (1930–2015) lyktes i å gi en lun og distansert skildring av mennesker på bunnen av det seksualiserte og kommersialiserte samfunn i Erogotoshi-tachi (Pornografene, 1963). Kenji Nakagami (1946–1992), som var påvirket av Ōe i begynnelsen, ble kjent for sine selvbiografiske romaner som blant annet omhandlet hans bakgrunn fra den utstøtte sosiale gruppen burakumin,som er etterkommere etter Edo-periodens pariakaste.

Blant kjente nålevende kvinnelige forfattere kan nevnes Minako Ōba (1930–2007), Taeko Kōno (1926–2015), Setsuko Tsumura (født 1928), Yūko Tsushima (1947–2016) og den modernistiske, opprørske Yumiko Kurahashi (1935–2005). Yasutaka Tsutsui (født 1934), som debuterte med et science fiction-stykke, ble kjent for sin parodiske stil med bestselgeren Bungakubu Tadano kyōju (Den uvesentlige professor Tadano ved instituttet for litteratur, 1990).

Mange nyere forfattere har tiltrukket seg internasjonal oppmerksomhet for sin nye skrivestil, blant andre Ryū Murakami (født 1952), som i Kagirinaku tōmei ni chikai burū (Nesten gjennomsiktig blått, 1976) gav en likefrem beskrivelse av narkotikabruk og utagerende seksuell oppførsel blant ungdommer. Haruki Murakami (født 1949) er blitt kjent for sin amerikaniserte, postmodernistiske stil og har etablert seg som Japans kanskje mest kjente forfatter internasjonalt. Hans bestselger Norwegian Wood solgte i over to millioner eksemplarer og overrasket de etablerte litteraturkritikerne.

Banana Yoshimoto (f. 1964) er en annen kvinnelig forfatter som har gjort suksess i utlandet. Machi Tawara (født 1962) debuterte friskt med sin «waka»-diktning på moderne vis, Salad Jubileum (1987), som kom på engelsk i 1995. Nevnes bør også Yōko Tawada (født 1960), som skriver på japansk og tysk og har vunnet flere priser i begge land, blant annet for Inu mukoiri (Brudgommen var en hund, 1992).

I kjølvannet av den økonomiske resesjonen på 1990- og 2000-tallet har man sett framveksten av litteratur som på ulike måter retter søkelyset mot arbeidsliv og økonomisk usikkerhet. Fenomenet ble understreket da Takiji Kobayashis klassiske proletarroman Krabbeskipet fra 1929 uventet ble en bestselger i 2008, og Sayaka Murata vakte i 2016 oppsikt med Døgnåpent, som omhandler livet for en timeansatt medarbeider ved en døgnkiosk.

Det store jordskjelvet og den påfølgende tsunamien som rammet Nordøst-Japan i 2011, etterfulgt av ulykken ved atomkraftverket i Fukushima, har også satt sitt preg på litteraturen. Forfattere som Yōko Tawada og Man'ichi Yoshimura (født 1961) har begge tatt utgangspunkt i atomkatastrofen i sine dystopiske framtidsromaner Sendebudet (2014) og Borādo byō (Pullert-syndromet, 2014).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg