Janka Kupala

Kupala ble født inn i den katolske lavadelen på landsbygda i Minsk fylke. Han vokste i en periode med gryende belarusisk nasjonalisme og ble selv en viktig premissleverandør for utviklingen av belarusisk kultur og identitet. Han bodde i både Vilnius, St. Petersburg og Moskva, hvor han giftet seg med Uladzislawna Stankevitsj i 1916. De to slo seg ned i Minsk, i det som etter hvert ble den belarusiske sovjetrepublikken.

Kupalas arbeid var i stor grad knyttet til utviklingen av belarusisk litteratur i den nye sovjetrepublikken, men han fant seg ikke til rette med den sovjetiske ideologien og ble beskyldt for å være for nasjonalistisk. Da andre verdenskrig kom i 1941, evakuerte han østover til Moskva og deretter Tatarstan. I 1942 ble han kalt tilbake til Moskva, hvor han døde under uavklarte omstendigheter etter en fallulykke.

Forfatterskapet til Kupala var nært knyttet til den framvoksende belarusiske nasjonen. Fra sin start som forfatter i 1904 skildret han sitt hjemlands bønder og deres frihetslengsel i dikt og lyrisk-episke poemer (Den evige sang, 1908, Drømmen på gravhaugen, 1910), sterkt inspirert av belarusisk folkediktning.

Diktet Hvem kommer der? (A khto tam idze, 1905–1907) har blitt stående som et symbol på den belarusiske kampen for selvstendighet, men også verdighet. I det korte diktet viser Kolas de lidelsene det belarusiske folket har gjennomgått for finne sin plass blant verdens nasjoner.

De dramatiske verkene til Kupala har fått stor betydning for hans ettermæle, og det viktigste teateret i Minsk er oppkalt etter ham. Han er særlig kjent for de satiriske komediene Pawlinka (1912) og De lokale (Tutejsjyja, 1922), mens dramaet Spredt rede (Raskidanae gnjazdo, 1913) må sies å være hans hovedverk. Her skriver han fram den belarusiske kulturens egenart og de dilemmaene representanter for ulike samfunnslag står overfor i overgangen til en ny tid.

Etter revolusjonen i 1917 tok han opp temaer som industrialisering og kollektivisering, men hadde vanskelig for å tilpasse seg Stalin-tidens ensretting av litteraturen og gikk for en stor del over til oversettervirksomhet. Noe av det beste han skrev i denne perioden er Dikt om fedrelandet (1942) fra krigstiden.

Kupala har blitt stående som poet og dramatiker. I dag knyttes navnet hans særlig til den belarusiske nasjonalteateret, den viktigste scenen for belarusiskspråklig teater i dag. Diktet Hvem kommer der? blir hyppig sitert blant belarusere som kjemper for et demokratisk Belarus på 2000-tallet.

• Belarus' litteratur
• teater i Belarus