Jan Mayen

Jan Mayen med nærliggende havbunn er av vulkansk opprinnelse. Øya ligger på nordenden av Den midtatlantiske ryggen hvor den norske Bouvetøya utgjør det sørligste landområdet. Hele Jan Mayen-komplekset hever seg fra en havbunn på nesten 3000 meters dybde opp til Haakon 7.s topp på kraterranden av vulkanen Beerenberg 2272 meter over havet. Berggrunnen ligner berggrunnen på store deler av Island.

Øya består av tre hoveddeler; Sør-Jan, Midt-Jan og Nord-Jan. Den nordligste del består av Beerenberg. Krateret er 1,4 kilometer bredt, 200–300 meter dypt og er fylt av is. Beerenberg er dekket av en omfattende brekrave ned til cirka 700 meter over havet. To store jøkeltunger, Weyprechtbreen og Kjerulfbreen, og flere mindre breer når helt til havet. Den sørligste delen av øya har en rekke lave vulkan- og askekjegler, med Rudolftoppen som den høyeste. Den er 769 meter høy. På Eggøya nær Sørlaguna ses vulkanske ettervirkninger i form av gass og damp som strømmer ut av små sprekker i jordskorpen.

Man regnet med at Beerenberg var utdødd, inntil det i september 1970 kom et kraftig utbrudd langs en 5–6 kilometer lang sprekk på nordøstskråningen av vulkanen, hvor det bygde seg opp fem små kratre. De nærmeste årene etter var det mindre utbrudd, og røyk og damp har fortsatt å stige opp fra krateret. I januar 1985 var det igjen et nytt, mindre utbrudd på nordspissen av øya. Det var også utbrudd fra Beerenberg i 1732, 1818 og 1851.

Det kraftigste jordskjelvet som er registrert i norsk område inntraff natt til 9. november 2018 cirka 120 km nordvest for Jan Mayen og hadde styrke 6,8 på Richters skala. Den forrige jordskjelvrekorden ble også registrert på Jan Mayen 30. august 2012 med styrke 6,6.

Undersøkelser av havbunnen i Norskehavet og Grønlandshavet har vist at Jan Mayen ligger nær skjæringspunktene mellom den vulkansk aktive midtatlantiske riftsone og en stor tverrgående bruddsone der man må være forberedt på nye utbrudd. I senere år er det kartlagt flere hundre vulkaner på havbunnen langs Atlanterhavsryggen fra Jan Mayen til Framstredet. Her er det i ferd med å bli dannet nytt land; en av vulkantoppene er bare 20 meter under havoverflaten.

På grunn av havets erosjon er det bratte, utilgjengelige skrenter langs mye av Jan Mayens kyst. Enkelte rester av landet står igjen som skjær ute i havet. Midt på øya ligger to store laguner; Nordlaguna og Sørlaguna, som er skilt fra havet ved sandvoller. Nordlaguna er en rest av et gammelt krater og er 39 meter dyp. Sørlaguna er ganske grunn, og størstedelen tørker ut om sommeren.

Øya mangler havn. Nyttbare mineralforekomster er ikke funnet, men sjøsanden inneholder jern- og titanmineraler.

Vegetasjonen er unik i norsk sammenheng da den representerer en overgangstype mellom Mellomarktisk tundrasone og Sørlig arktisk tundrasone.

Det er registrert cirka 70 ville karplanter, cirka 180 mosearter og cirka 150 lavarter. Inntil 2022 var sopp bare undersøkt tilfeldig og 62 arter var funnet. Feltarbeid sommeren 2022 ga et klarere bilde av soppbestanden og ny informasjon vil komme når materialet er ferdig bearbeidet og analysert. Vegetasjonen er enkelte steder svært frodig, særlig under fuglefjell. Busker og trær finnes ikke. Noen arter er endemiske (stedegne).

Øya er kjent for store mengder drivtømmer, som for det meste kommer fra Sibir.

Polarrev (fjellrev) var eneste faste landpattedyr, men er ikke sett på øya siden midt på 1990-tallet. Isbjørn har tidligere besøkt øya når drivisen ligger der, men er heller ikke sett på mange år.

Det er et svært rikt fugleliv på Jan Mayen i sommerhalvåret; hundretusener av sjøfugl hekker her som følge av god mattilgang i havet omkring øya. Til sammen er det per mai 2016 registrert 134 arter fugl på øya. Av disse er 35 funnet hekkende, hvorav 26 regnes som årlige hekkefugler. Dette er et relativt beskjedent antall arter, men til gjengjeld opptrer enkelte av dem i betydelige antall.

De mest tallrike artene er havhest, alkekonge og polarlomvi. Havhest, alkefugl (representert ved alle de seks nordatlantiske alkefuglartene) og måkefugl er de mest betydningsfulle artsgruppene og utgjør flertallet av all fugl på øya. Blant måkefuglene er krykkja mest tallrik, mens polarmåke, svartbak, sildemåke, gråmåke, fiskemåke, rødnebbterne, storjo og tyvjo finnes i mer beskjedent antall. I tillegg er hettemåke, grønlandsmåke og sabinemåke funnet hekkende.

Fire arter gjess er registrert hekkende og alle er nykommere som hekkefugl på øya. Hvitkinngås etablerte seg først og er i dag den vanligste gåsearten, selv om den forekommer i et beskjedent antall i kun to områder. Ærfugl er den eneste anda som hekker på Jan Mayen. Arten er en relativt fersk nykommer som hekkefugl, og representerer et av de tydeligste tegn på at det ikke lenger finnes fjellrev og isbjørn på øya.

Blant de hekkende vaderne regnes fjæreplytt, sandlo og steinvender. Førstnevnte er mest tallrik, mens sandlo og steinvender fortsatt regnes som uregelmessige hekkefugler. Disse, sammen med rødnebbterne, synes også å respondere positivt etter at fjellreven ble borte. Snøspurv og heipiplerke utgjør de årlig hekkende spurvefuglartene, mens steinskvett og linerle ser ut til å være mer uregelmessige hekkefugler.

Foruten øyas svært viktige funksjon som hekkeområde for sjøfugl, er Jan Mayen en viktig rasteplass for trekkende fugl på vei til og fra hekkeområdene på Grønland. Dette gjelder spesielt for en rekke vadere. Svært få fuglearter overvintrer på øya, men både havhest, polarmåke, ærfugl, teist og fjæreplytt har tilhold her i mørketiden.

Middeltemperatur for kaldeste måned (februar) har i perioden 2000–2017 variert mellom –6,1 grader celsius (°C) i 2001 og 0,6 °C i 2011. Tendensen er økende temperatur, dog svinger det fra år til år. For varmeste måned (august) i perioden 2000–2016 har middeltemperaturen variert mellom 7,4 °C i 2004 og 5,8 °C i 2013, igjen med årlige svingninger (tall fra yr.no). Gjennomsnittlig årsnedbør er 735 millimeter (mm), med september–januar som de mest nedbørrike månedene.

I 2019 var årstemperaturen på Jan Mayen 0,8 °C, noe som er 2,2 °C over normalen. Høyeste maksimumstemperatur var 17,0 °C den 2. august. Jan Mayen fikk mest nedbør av de arktiske stasjonene med 611 mm (86 % av normalen). Jan Mayen målte også størst døgnnedbør av de arktiske stasjonene med 61 mm den 3. september.

Havområdene omkring var tidligere islagt i februar–april, men iskanten rekker ikke lenger så langt sør som til Jan Mayen. Om sommeren er øya ofte hjemsøkt av havtåke. Fuktigheten gir lavt skydekke, tåke og yr. Vinteren er stormfull. I området rundt Beerenberg kommer sterke katabatiske vinder ned fra breområdet. Værforhold varierer over korte avstander. Gjennomsnittlig er det bare 4,4 klarværsdager i året over hele øya samtidig, men det er oftere klarvær på den ene eller andre siden mens skyer og tåke ligger på motsatt side.

19. november 2010 ble hele Jan Mayen, med to unntak, fredet som naturreservat. Unntatt er området ved Olonkinbyen, den meteorologiske stasjonen og flystripen på øyas østside og et mindre område i Kvalrossbukta på øyas vestside. Territorialfarvannet omkring øya bortsett fra et område i og ved Båtvika ble også fredet. Formålet med fredningen er å bevare en tilnærmet uberørt arktisk øy og tilgrensende sjøområder, inkludert havbunnen, med særegent landskap, aktive vulkansystemer, spesiell flora og fauna og mange kulturminner. Naturreservatet har et landareal på 375 kvadratkilometer og et havareal på 4315 kvadratkilometer. Fredningen innebærer at det bare er lov å gå i land i Båtvika og Kvalrossbukta.

I forbindelse med etableringen av Loran-A og Loran-C navigasjonssystemer ble plasseringen av en ny stasjon i 1958 utpekt ved Båtvika midt på Sør-Jan, og oppføring av stasjonen tok til i 1959. Stasjonen ble etter hvert døpt Olonkinbyen etter Gennadij Nikititsj Olonkin (1898–1960), en russisk – senere norsk – statsborger med norsk mor, som ble engasjert på Roald Amundsens Maud-ekspedisjon gjennom Nordostpassasjen og som deretter slo seg ned i Norge. Han arbeidet i mange år ved Vervarslinga for Nord-Norge i Tromsø og var sjef på den meteorologiske stasjonen på Jan Mayen i til sammen fire år i perioden 1928–1936.

Som kjentmann var Olonkin med på å utpeke stedet der den nye stasjonen skulle anlegges. Alle materialer til byggingen måtte ankomme sjøveien, men drivtømmer fra øya ble utnyttet i tillegg. Siden drivtømmeret hovedsakelig kom fra Sibir-området, ble anleggsbrakken som ble brukt av anleggslederne kalt for «Kreml». Det er den eneste av de mange brakkene fra anleggstiden som fremdeles står i Olonkinbyen, og den har blitt restaurert av veteranforeningen Ishavsforening Jan Mayen. Stasjonen er et enetasjes bygningskompleks i E-form, og rommer både boligdel og flere arbeidsrom slik at mannskapet i hardt vær slipper å måtte gå fra en bygning til en annen. Stasjonen er bygget for å tåle jordskjelv og barske værforhold. Bygningen lider nå av tiltagende slitasje og er moden for utskifting av flere grunner. Nybygg har vært planlagt i noen år, både når det gjelder plassering og utforming, men det er foreløpig ikke funnet plass til det på statsbudsjettet.

Deler av Jan Mayen ble okkupert av Meteorologisk institutt på Norges vegne i 1922 og deretter hele øya i 1926. Den 8. mai 1929 ble Jan Mayen ved kongelig resolusjon lagt inn under norsk statsoverhøyhet, og ved lov av 27. februar 1930 ble øya en del av riket.

Etter at andre verdenskrig brøt ut ble personalet på den meteorologiske stasjonen hentet av et norsk marinefartøy, og radioanlegget ble ødelagt i september 1940. Allierte sjøstridskrefter hindret i november 1940 et tysk forsøk på å landsette egne værobservatører og radiotelegrafister. I mars 1941 ble 13 norske soldater landsatt. Garnisonen og en mer beskyttet meteorologisk stasjon ble oppført i Jøssingdalen midt på øya, og øya ble holdt til krigens slutt. Den norske garnisonen var på opptil 52 mann under krigen. Jan Mayen var eneste del av kongeriket Norge som fullstendig var under den norske eksilregjeringens kontroll.

I 1949 ble en ny og tidsmessig meteorologisk stasjon oppført ved Nordlaguna. I 1959 ble det bygd en stasjon for de elektroniske navigasjonssystemene Loran-A og C ved Båtvika nord for Kapp Traill på Sør-Jan, og i 1962 ble også værvarslings- og radiostasjonen overført til tre kilometers avstand fra Olonkinbyen. I 1960 ble en flystripe laget for å lette transporten til øya. En stasjon for et tredje navigasjonssystem, Consol, var i drift fra 1970 til midt på 1980-tallet. Det europeiske GALILEO satellittnavigasjonssystem (GNSS) har nå overtatt for Loran-C, som ble nedlagt 31. desember 2015. Den 199 meter høye Loran-masten ble demontert 30. september 2017.

I 1980 ble den økonomiske sonen omkring Jan Mayen utvidet til 200 nautiske mil. I og med at Grønlands og Islands 200-milssoner overlappet med Jan Mayens, ble en overenskomst mellom Norge og Island vedrørende fiskeri- og kontinentalsokkelspørsmål inngått i 1980 og en videre overenskomst om kontinentalsokkelspørsmål i 1981. I 1995 kom en lignende overenskomst mellom Norge og Danmark om avgrensning av kontinentalsokkelen mellom Jan Mayen og Grønland og om grensen mellom fiskerisonene i området. Siden forhandlingene hittil hadde vært bilaterale, sto det igjen et område på 1934 kvadratkilometer hvor alle tre land var involvert, og i 1998 ble det inngått en tilleggsprotokoll som avklarte grensene i dette siste området (Stortingsproposisjon nr. 35 1997-1998).

I 1995 ble Jan Mayen radio nedlagt og overført til Bodø radio. Kystradiostasjonen styres over satellitt derfra.