James Rennell Rodd

Han var eneste sønn til major James Rennell Rodd (1812–1892) og Elizabeth Thomson. Rodd ble utdannet ved Haileybury skole, og deretter ved Balliol College ved Universitetet i Oxford. Han var en samtidig med Oscar Wilde, som Rodd utviklet et vennskap med. Rodd ble regnet som en habil dikter av sistnevnte, som fikk Rodds bok utgitt i USA.

Allerede i 1883 begynte han som diplomat. Rodd jobbet i hovedsak i Paris, Roma og Athen, før han spilte en viktig rolle i forhandlingene som førte til den anglo-etiopiske traktaten i 1897. Deretter dro Rodd tilbake til Roma, der han ble til 1904.

I slutten av 1904 ble Rodd utnevnt til minister og ekstraordinært sendebud til Sverige og Norge. Han ankom den 17. januar 1905, og kom godt overens med kong Oscar 2. I motsetning til tidligere representanter, som sjelden forlot Stockholm, dro Rodd til Kristiania allerede 13. februar. Der møtte han statsminister Francis Hagerup, som beskrev Rodd som «en yngre, intelligent og urban personlighed», som viste stor forståelse for Norges situasjon. Imidlertid var Rodds perspektiv langt mer nøytralt. Da Fridtjof Nansen skrev lange artikler om Norges situasjon i unionen i mars samme år, foreslo Rodd for kronprins Gustav at Sven Hedin kunne brukes i samme øyemed for å få frem det svenske synet på unionskrisen.

Det var imidlertid etter bruddet 7. juni at Rodd spilte en viktig rolle. Han ble da kontaktet av den norske diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg, som anmodet om at Storbritannia la press på Sverige for å passe på at Norge valgte en konge før de republikanske strømningene tok overhånd. Rodd hadde en god oversikt over tilstanden i Norge, og han advarte utenriksminister Lord Lansdowne om Wedel Jarlsberg. Imidlertid hadde den britiske ministeren i Danmark, Alan Johnstone, blitt påvirket av Wedel Jarlsbergs retorikk, og han argumenterte sterkt for britisk press på Sverige. Lansdowne hadde større tro på Rodds avventende politikk enn Johnstones, og enda kong Edvard 7 prøvde å påvirke Lansdowne til å sikre førstnevntes svigersønn den norske tronen, tok Lansdowne sterk avstand fra både Wedel Jarlsberg og Fridtjof Nansens aksjonspolitikk. Rodds politikk vant frem, og Storbritannias faktiske innvirkning var beskjeden.

Rodd kom tilbake til Roma i 1908, der hans rolle ble å få Italia over til ententen. Rodd hadde kommet godt overens med kong Viktor Emanuel 3. Samtidig hadde Rodd en god forståelse av hva som skjedde, da han la merke til den «glødende» og «effektive», og «svært bemerkelsesverdige» Benito Mussolini, som argumenterte for Italias inntreden på de alliertes side i 1915. Rodd var ambassadør i Roma til 1919.

Fra 1920 var Rodd konservativt parlamentsmedlem fra Marylebone i London fram til 1933, da han ble adlet og fikk tittelen 1st Baron Rennell.

Rodd skrev selv sine memoarer (Social and Diplomatic Memoirs), og dagboken hans for 1905 ble i 1981 publisert av Torsten Burgman.

• Storbritannias historie
• unionsoppløsningen i 1905