Jamaicas historie

Fra siste halvdel av 1800-tallet begynte amerikanske selskaper å interessere seg for Karibia. Jamaicas nye viktige eksportprodukt, i tillegg til sukker og rom, ble bananer. Fra slutten av århundret begynte United Fruit Company å kjøpe bananer fra svarte småbønder.

Første verdenskrig betydde økt utførsel av sukker til moderlandet Storbritannia, mens bananeksporten fikk et hardt tilbakeslag rundt 1930. Krisen i verdensøkonomien førte til ustabile forhold på øya.

Black Power-bevegelsen i USA i 1960-årene radikaliserte store deler av befolkningen på Jamaica, men det er fremfor alt rastafaribevegelsen som fremstod som en mobiliserende reaksjon mot undertrykkelsen av den svarte befolkningen. Drømmen om å vende tilbake til Afrika var blitt aktivisert av jamaicaneren Marcus Garvey allerede i 1914, da han startet The Universal Negro Improvement Association and African Communities League (UNIA-ACL) i Kingston. Garveys bevegelse stod særlig sterkt omkring 1920–22. Dette resulterte i en egen tolking av Bibelen hvor Etiopias nykronede keiser Haile Selassie I fremstod som den levende Kristus eller i de fleste fortolkninger Gud, ofte omtalt som Jah, et begrep som er løst basert på anglifiseringen av Israels gud YHWH: Jehovah.

Rastafaribevegelsens mest kjente formidlingsform er reggaemusikken. Til tross for at de ikke skapte reggae har bevegelsen hatt stor innflytelse på den, og reggaemusikken har tjent rastafaribevegelsen ved å spre budskapet verden over. I den siste tid har dog flere rastafarier blitt mer kritiske til Bibelen (særlig King James' Version) og har følgelig satt seg inn i dype hermeneutiske studier eller forkastet den fullstendig for heller å ta til seg hva man kan kalle nyreligiøse elementer.

Maron-tradisjonen hadde også bidratt til at den autentiske afrikanske kulturen stod sterkt på Jamaica.

I løpet av 1960-årene klarte Michael Manley som leder av PNP å bygge opp en bred allianse av progressive og nasjonalistiske elementer med bred støtte innenfor rastafari-bevegelsen. I 1972 ble han valgt til statsminister. Manley satte i verk radikale reformer, og skatter på bauxittutvinningen førte til bedret økonomi fra 1974. Tilnærmingen til Cuba for å styrke samholdet i Karibia førte til en amerikansk kampanje mot Manley, som hadde viktig støtte blant sosialdemokratene i Europa, blant annet Norge. Bauxittselskapene reduserte aktivitetene, turismen ble svekket og USA trakk tilbake økonomisk støtte til øya.

Etter Manleys gjenvalg i 1976 stilte Det internasjonale pengefondet IMF hardere krav til Jamaicas økonomiske strategi. Det ble innført unntakstilstand mellom 1976 og 1977 i forsøk på å få kontroll over den tiltagende volden som også var rettet mot regjeringspartiet. Valget i 1980 førte til voldsomme sammenstøt mellom tilhengerne av PNP og JLP, og drøye 500 mennesker mistet livet før Edward Seaga fra JLP kunne utropes som vinner.

Seaga brøt forbindelsene med Cuba i 1981 og gjorde raskt Jamaica til USAs viktigste støtte i Karibia. Gjennom det amerikanske programmet for økonomisk bistand til Karibia (Caribbean Basin Initiative) i 1982 fikk Jamaica en sentral rolle. Som følge av uenighet om valgprosedyren trakk PNP seg fra valget i desember 1983, men valgte å føre opposisjonen utenfor parlamentet.

Etter flere års forhandlinger oppnådde JLP-regjeringen en avtale med IMF i 1984. Dette førte imidlertid til nye protestbølger, særlig innen fagforeningene, som følge av drastiske reduksjoner i den offentlige sektor. Regjeringen stod i disse årene under vedvarende press, innbefattende streiker, opptøyer i protest mot prisstigningen og misnøye innen næringslivet. PNP klarte i stadig større grad å kanalisere misnøye til støtte for sin politikk, samtidig som regjeringen opptrådte hardere mot de protesterende. I 1988 ble landet rammet av orkanen Gilbert, noe som førte til at en fjerdedel av befolkningen mistet hjemmene sine og banan- og kaffeavlingene gikk tapt. Skadene beløp seg til cirka 300 millioner USD.

Ved valget i 1989 kom PNP og Michael Manley tilbake i regjeringsposisjon. Manley annonserte imidlertid i 1992 sin avgang som statsminister grunnet sviktende helse, og han døde i 1997. Han hadde da vært partileder i 33 år og statsminister i til sammen 11 år. Partiet utpekte Percival James Patterson som Manleys etterfølger. I valget 1993 vant PNP en overlegen seier og fikk 53 av de 60 plassene i parlamentet, mens det rivaliserende JLP, ledet av tidligere statsminister Edward Seaga, bare fikk sju plasser. Valgkampen var voldelig med flere dødsfall, og JLP beskyldte regjeringspartiet for fusk. Valget ble imidlertid overvåket av internasjonale observatører som ikke meldte om uregelmessigheter. Hovedtema i valgkampen var mulighetene for å få bukt med den økende kriminaliteten samt den vidspredte narkotikahandelen.

Ved valget i 1998 beholdt PNP 50 mandater, og i 2002 kunne Pattersons parti ta fatt på sin fjerde sammenhengende regjeringsperiode, selv om forspranget på JLP nå ble redusert til 35 mot 25 seter. Patterson gikk av som statsminister i 2006 som følge av korrupsjonsanklager og ble etterfulgt av PNPs nyvalgte leder, Portia Simpson Miller. Jamaicas lengst regjerende statsminister ble dermed etterfulgt av den første kvinnen i embetet. Hun ble imidlertid bare sittende frem til 2007-valget, der JLP vant en knapp seier etter 18 år i opposisjon, og Bruce Golding ble statsminister.

Omkring ett år etter Christopher Coke-skandalen som fant sted i 2010, resignerte Bruce Golding fra posten sin og ble fulgt av Andrew Holness 23. oktober. Holness og JLP tapte valget som fant sted i desember 2011 og Simpson-Miller tok tilbake sin plass som statsminister.

De to dominerende partiene har nærmet seg hverandre ideologisk og er stort sett enige om den økonomiske politikken, som er blitt styrt etter retningslinjer fra IMF. PNP har siden 1990-årene ført en stram penge- og finanspolitikk med innstramninger og privatisering av statlige bedrifter, og har i betydelig grad fått bukt med den galopperende inflasjonen. Også statsgjelden ble brakt under kontroll. Etter en svak periode frem til slutten av 1990-tallet fikk Jamaica en relativt sterk økonomisk vekst rundt århundreskiftet, en vekstkurve som imidlertid snart lot til å flate ut.

En lengre tid med politisk stabilitet har imidlertid ikke kunnet endre på det forhold at mer enn 30 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og arbeidsløsheten ligger over 15 prosent. Også kriminalitet og vold utgjør et vedvarende problem. 1300 registrerte drap (2006) i en befolkning på 2,7 millioner plasserer Jamaica på toppen i internasjonal drapsstatistikk. Ved flere anledninger er hæren satt inn i kampen mot kriminelle bander, med samme bakgrunn vedtok parlamentet i 2008 å beholde dødsstraff. Denne utviklingen utgjør en alvorlig trussel mot turistnæringen, som foran bauxittproduksjon er hovedpilaren i landets økonomi.

I januar 2009 trakk generalguvernør Kenneth Hall seg av helsemessige grunner, og ble etterfulgt av nåværende generalguvernør Patrick Allen. Han er den sjette personen som har blitt tildelt denne posisjonen siden Jamaicas uavhengighet fra Storbritannia i 1962.