Jürgen Habermas. Nyere portrettfoto.
Jürgen Habermas, tysk filosof og sosiolog, forgrunnsfigur i nyere vesteuropeisk filosofi og samfunnsvitenskap. Lærer i Heidelberg 1961, professor i Frankfurt am Main 1964, 1971 direktør ved Max-Planck-Institut i Starnberg, fra 1981 igjen professor i Frankfurt. Habermas var sammen med Theodor Adorno og Max Horkheimer en hovedtalsmann for den «kritiske teori» som ble utformet av den såkalte Frankfurter-skole. Hans skrifter om moderne vitenskaps funksjoner og legitimitetsproblemer øvde innflytelse på den tyske studentbevegelse i 1960-årene, selv om han ikke stod langt nok til venstre for de mest radikale. Tildelt Sonningprisen 1987, og Holbergprisen 2005.
Filosofi
I bøker som Strukturwandel der Öffentlichkeit (1962) og Technik und Wissenschaft als “Ideologie” (1968) har Habermas særlig understreket vitenskapenes funksjoner i etablerte sosiale maktstrukturers tjeneste; dette er «ideologiske» eller ikke begrunnbare funksjoner i relasjon til det som burde være samfunnsvitenskapenes sentrale oppgave: å være frigjørende eller «emansipatoriske». Senere, i bl.a. Theorie des kommunikativen Handelns (2 bd. 1981), har han vært særlig opptatt av å utarbeide en filosofisk og sosiologisk teori om kommunikativ handling og kompetanse, en teori som uten å bli dogmatisk søker å forene innsikter og data fra samfunnsvitenskap og politisk teori, fra analytisk filosofi og marxistisk teori.
Øvrige verker: Student und Politik (1961), Theorie und Praxis (1963), Erkenntnis und Interesse (1968), Zur Logik der Sozialwissenschaften (1970), Legitimationsprobleme im Spätkapitalismus (1973), Wahrheitstheorien (1975), Zur Entwicklung der Interaktionskompetenz (1975), Was heisst Universalpragmatik? (1976) og Vergangenheit als Zukunft (1993). På norsk foreligger bl.a. Vitenskap som ideologi (1969) og Borgerlig offentlighet (1971).