Jødeparagrafen

Paragraf 2 i Grunnloven av 1814 innebar en innskjerpelse av restriksjonene mot jøders adgang til Norge sammenlignet med tiden før. For det første medførte en grunnlovsfestelse at det ble mer komplisert å fjerne forbudet. Grunnlovsendringer har langt strengere prosedyrer og krav enn ordinære lovendringer. For det andre ble bestemmelsen i den første tiden etter 1814 forstått å være uten unntak, i motsetning til tiden før. Christian Vs norske lov (1687) hadde også et forbud mot jøder, men gav samtidig jøder med kongelig leidebrev adgang til riket, og såkalte portugiserjøder (betegnelse på sefardiske jøder) hadde senest i 1750 fått bekreftet sin tillatelse til å reise rundt og handle i kongens riker (Danmark og Norge).

Jøder var underlagt strenge restriksjoner og særreguleringer i de fleste områder i opplysningstidens Europa. Tiden fra rundt 1780 innledet en fase der slike særrestriksjoner ble noe oppmyket, omtalt som en første frigjøringstid («emansipasjonstid») for jøder. Den franske revolusjon hadde gitt jøder fulle borgerretter i Frankrike i 1791, og blant annet land som Sverige, Danmark, Preussen, Østerrike og Nederlandene hadde alle i perioden fra 1782 til 1814 liberalisert flere særrestriksjoner og -bestemmelser rettet mot jøder.

Den norske grunnlovsbestemmelsen står i tydelig kontrast til denne utviklingen. Ulike former for eksklusjon og diskriminering av jøder var likevel fortsatt utbredt i Europa rundt 1814. I etterkant av Napoleon Bonapartes nederlag i 1814/1815 ble de liberaliserte bestemmelsene som hadde blitt innført i en del fransk-kontrollerte områder i Europa i flere tilfeller reversert.

På Eidsvoll i 1814 ble forbudet mot jøder først diskutert i riksforsamlingens konstitusjonskomité. Konstitusjonskomiteen hadde som oppgave å utforme et utkast til en ny grunnlov. De inkluderte forbudet blant sine forslag til grunnsetninger, noe riksforsamlingen sluttet seg til. Selve paragrafen ble formelt vedtatt med stort flertall 4. mai 1814 da 94 av 110 tilstedeværende medlemmer stemte for.

På riksforsamlingen var de mest sentrale forkjemperne for jødeparagrafen embetsmennene Georg Sverdrup, Nicolai Wergeland, Christian Magnus Falsen, Peter Motzfeldt, Gregers Winther Wulfsberg og Hans Jacob Grøgaard. De mest kjente motstanderne var Hans Christian Midelfart, Arnoldus Koren, Peter Hount og grev Herman Wedel Jarlsberg.

Det var allerede på Eidsvoll en diskusjon om hvordan paragrafen skulle fortolkes, og om bruken av ordet «fremdeles» medførte at tidligere praksis med leidebrev og unntak for sefardiske jøder skulle videreføres. Praktiseringen av paragrafen den første tiden levnet ingen tvil om at forbudet var absolutt og at det ikke lenger fantes unntak. Dette ble allerede på slutten av 1814 utvetydig formidlet av regjeringen sentralt til lokale myndigheter, og understreket av Justisdepartementet i 1816 da nederlandske myndigheter etterlyste en fortolkning.

Bestemmelsen resulterte tidlig i utvisninger og forfølgelser av jøder eller personer mistenkt for å være jøder. Det skjedde i Østfold, Oslo og Bergen i løpet av Grunnlovens første år. Den strenge håndhevelsen av paragrafen var likevel på glid mellom 1814 og 1851, fra en prinsipiell og konsekvent utestengelse i 1814, til en mer pragmatisk holdning etter hvert. Det gjaldt særlig sentrale myndigheter som ganske raskt la seg på en fleksibel linje, ikke minst når dette var i statens interesse. Norske myndigheter – representert ved Stortinget, regjeringen og kongen – valgte bevisst å ignorere Grunnloven i 1822 da de stilltiende tillot at jødiske bankmenn krysset grensen og kom til hovedstaden for å forhandle nettopp med myndighetene om statslån. Frykt for statsbankerott og tap av selvstendighet førte til en pragmatisk håndhevelse av forbudet.

Fra 1834 ble også de gamle leidebrevordningene tatt opp igjen og praktisert stadig mer liberalt, til tross for at det i 1814 og i årene etter ikke var tvil om at forbudet skulle tolkes absolutt og uten unntak. Fra 1844 ble sefardiske jøder igjen unntatt forbudet. Disse endringene skjedde ikke ved grunnlovsendringer eller annen lovgivning, men ved nytolkning av Grunnlovens bestemmelser.

Flere jøder har åpenbart krysset grensene til Norge uten at det fikk konsekvenser, enten fordi det ikke var kjent at de var jøder eller fordi religionen deres har blitt ignorert. Den mer liberale tolkningen hindret likevel ikke enkeltsaker der jøder ble bøtelagt, fengslet og utvist, den siste saken så sent som i 1844.

Allerede på Eidsvoll ble det blant mindretallet hevdet at paragrafen var illiberal og inhuman, og det finnes også tidlige eksempler på motstand mot den i offentligheten. Men dette var begrenset, og det var først på slutten av 1830-tallet at forbudet igjen ble aktualisert og politisk debattert, blant annet ved Henrik Wergelands innsats.

En kristen-liberal tankegang hadde fra 1830-tallet fått betydelig fotfeste, både innen kirken, i offentligheten og på Stortinget. Det resulterte i legalisering av religionsutøvelse utenfor rammen av statskirken for kristne på 1840-tallet, først med opphevelse av konventikkelplakaten i 1842 og senere med vedtaket av dissenterloven i 1845. I tillegg gav internasjonal oppmerksomhet om eksklusjonen og Norge ry for å føre en særlig antijødisk politikk. Dette bidro til å løfte fram Grunnlovens forbud mot jøder som utdatert, på Stortinget og i den diskuterende offentligheten.

Vidkun Quislings nasjonalsosialistiske regime under den nazistiske okkupasjonen av Norge omskrev Grunnloven og gjeninnførte den avskaffede «jødeparagrafens» ordlyd den 12. mars 1942. Bestemmelsen hadde liten praktisk betydning, men stor propagandistisk effekt i legitimeringen av jødeforfølgelsene og deportasjonen av de norske jødene fra høsten 1942.

Bestemmelsen ble, sammen med annen ulovlig lovgivning, strøket da Nasjonal Samling-regimet falt i 1945, og den ulovlige revisjonen av Grunnloven ble ett av tiltalepunktene mot Vidkun Quisling i det etterfølgende landssvikoppgjøret.

• Grunnlovas historie
• jødenes historie i Norge
• religionsfrihet
• Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814
• 1814 – Det selvstendige Norges fødsel

• Stortinget: Om Henrik Wergeland og jødeparagrafen

• Bruland, Bjarte (2017): Holocaust i Norge. Registrering – deportasjon – tilintetgjørelse. Oslo: Dreyer.
• Harket, Håkon (2014): Paragrafen. Dreyer forlag.
• Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon og Lorenz, Einhart (2005): Jødehat – Antisemittismens historie fra antikken til i dag, N.W. Damm & Søn AS.
• Furre, Berge og Grepstad, Ottar (1997): «Kvar vart det av religionsfridomen i 1814?» i Sant og visst. Artiklar, foredrag og preiker.
• Leite, Ingvild (2012): Integrering og ekskludering : Jødenes stilling i den danske anordningen av 29. mars 1814 og i den norske Grunnloven av 17. mai 1814, Masteroppgåve i historie, Universitetet i Bergen.
• Marthins, Ragnhild (1963): Synet på religionsfrihet i Norge i første halvdel av det 19. århundre slik det kommer fram i debatten om § 2 i Grunnloven, Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.
• Mendelsohn, Oscar (1969): Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 1, Universitetsforlaget.
• Sangolt, Linda (2010): «Hver bør velge fritt sitt tempel». Henrik Wergeland. Religionskritikeren og trosfrihetsforkjemperen, Novus forlag.
• Tebbenhoff, Andrea (1996): «Jødeparagrafen». Paragraf 2 i den norske Grunnloven fra 1814, Hovedoppgave i norsk kulturkunnskap, Rijksuniversiteit Groningen.
• Ulvund, Frode (2014): Fridomens grenser 1814–1851: Handhevinga av den norske «jødeparagrafen». Scandinavian Academic Press.
• Ulvund, Frode (2017): Nasjonens antiborgere: Forestillinger om religiøse minoriteter som samfunnsfiender i Norge ca. 1814–1964. Cappelen Damm Akademisk.