Italo Calvino

Italo Calvino var en italiensk forfatter.

Allerede i den første romanen, Il sentiero dei nidi di ragno (1947), som handler om motstandsbevegelsen under andre verdenskrig, er det tydelig hvilken betydning forfatteren tillegger fantasien. I sine mange romaner og fortellinger analyserer han krisen i det moderne borgerskapet og beskriver hvordan folk flest er blitt fremmedgjorte overfor det teknologiske og industrielle samfunnet. Men analysene beveger seg alltid i fantasiens og fablenes verden. Forfatteren veksler mellom eventyr og virkelighet, mellom humor og rasjonalitet, og en underliggende melankoli gir fortellingene et moralsk tilsnitt.

I den allegoriske trilogien I nostri antenati, som består av romanene Il visconte dimezzato (1952), Il barone rampante (1957) og Il cavaliere inesistente (1959), parodierer Calvino opplysningstidens filosofiske romaner, samtidig som han reflekterer over menneskets eksistens og fornuft. De allegoriske fortellingene kommenterer også forfatterens egen samtid. Barneboken Marcovaldo (1963) ender ikke med heltens seier. Tvert imot er helten «den lille mann» som hindres av det moderne samfunnet i sin personlige utfoldelse og jakt etter lykke.

Le città invisibili (1973) er en utopisk og poetisk roman, der tomheten ligger som en nær og truende mulighet bak troen på fornuften. I romanen Se una notte d'inverno un viaggiatore (1979) er eventyret, allegorien og utopien i krise. Leseren har en betydelig plass i teksten, forskjellige litterære former parodieres, og fortellinger påbegynnes uten å avsluttes. Boken inngir en uhyggelig atmosfære av identitetsløshet. Calvinos siste roman er Palomar (1983).

I Lezioni americane (1988), som består av seks forelesninger til Harvard University som Calvino skrev på ved sin død, diskuterer han hva litteraturen har bruk for i neste årtusen, og fremsetter mangfoldet som ideal.