Palazzo di Montecitorio er setet for Italias deputertkammer.
Senatet holder til i Palazzo Madama.
Italia er en enhetsstatlig og parlamentarisk-demokratisk republikk, med en president som statsoverhode. Den utøvende makt ligger hos ministerrådspresidenten (statsministeren), som er utnevnt av presidenten, og hos ministerrådet (regjeringen).
Landets lovgivende forsamling er parlamentet, som består av to kamre: senatet med 200 medlemmer og deputertkammeret med 400 medlemmer. Fra 1963 til 2022 var antallet representanter 315 i senatet og 630 i deputertkammeret.
Monarkiet ble avskaffet ved en folkeavstemning i 1946, og Italia ble republikk. Grunnloven ble vedtatt i desember 1947 og trådte i kraft 1. januar 1948.
Statsoverhodet er republikkens president (Il Presidente della Repubblica).
Den utøvende makt ligger hos statsministeren, som har tittelen Presidente del Consiglio dei ministri (ministerrådspresident) og regjeringen, som kalles il Consiglio dei ministri (ministerrådet). Regjeringen blir utnevnt av statsministeren og godkjent av presidenten.
Presidenten blir valgt for sju år av et valgkollegium bestående av parlamentets to hus og 58 regionale representanter, i tillegg til eventuelle livstidssenatorer. Ved presidentvalget i 2022 var det i utgangspunktet 1009 elektorer (630 medlemmer av deputertkammeret, 315 senatorer, 58 representanter for regionene og seks livstidssenatorer) som skulle velge ny president.
Ved valget kreves det to tredjedels flertall (kvalifisert flertall) i de tre første avstemningene. Dersom ingen av de foreslåtte kandidatene har fått flertall etter tre valgrunder, vil det fra fjerde valgrunde kreves absolutt flertall.
Presidenten har i hovedsak konstitusjonelle funksjoner, men har, særlig etter 1990, spilt en betydelig rolle som en samlende figur både i det politiske miljøet og i samfunnet for øvrig.
Lovgivende makt er lagt til parlamentet, som har to kamre, senatet og deputertkammeret.
Senatet (Senato della Repubblica) har 200 medlemmer, og har i tillegg fem medlemmer utpekt på livstid. Stemmerettsalderen for valg til senatet er 25 år.
Deputertkammeret (Camera dei Deputati) har 400 medlemmer valgt i allmenne valg. Stemmerettsalderen er 18 år. Begge husene velges for fem år, men kan oppløses før. Regjeringen er ansvarlig overfor parlamentet; i praksis har det betydd deputertkammeret.
Prinsippet for valgordningen for valg til deputertkammeret og senatet i Italia er en blanding av flertallsvalg og forholdstallsvalg. 37 prosent av representantene kommer fra valgkretser hvor bare én representant skal velges (flertallsvalg), mens 61 prosent av representantene skal velges etter forholdstallsprinsippet i større valgkretser. To prosent av representantene skal velges av italienere bosatt i utlandet.
En ny valglov for valg til nasjonalforsamlingen ble vedtatt i 2020. En folkeavstemning om reduksjon av antall parlamentarikere ble gjennomført da Giuseppe Conte fra Femstjernersbevegelsen var statsminister. Et stort flertall (70 prosent) stemte for å redusere antall representanter i deputertkammeret fra 630 til 400, og antall representanter i senatet fra 315 til 200. Begrunnelsen for denne endringen var å effektivisere parlamentets funksjon, å redusere den politiske administrasjonens utgifter og å begrense de folkevalgtes privilegier.
Ifølge valgloven skal deputertkammeret ha 400 representanter som skal velges for fem år. 147 av disse skal velges direkte i énmannskretser etter prinsippet om flertallsvalg, mens 245 av representantene skal velges etter prinsippet om forholdstallsvalg. Åtte av representantene skal velges av italienere som er bosatt i utlandet.
Senatet skal ha 200 representanter, som også velges for fem år. 74 av disse velges etter prinsippet om flertallsvalg, mens 122 velges etter prinsippet om forholdstallsvalg. Fire representanter velges av italienere bosatt i utlandet.
Sperregrensen er på tre prosent på nasjonalt nivå for partier og ti prosent for koalisjoner.
| Representanter | Prosent | |
|---|---|---|
| Flertallsvalg | 147 | 37 |
| Forholdstallsvalg | 245 | 61 |
| Personer bosatt i utlandet | 8 | 2 |
| Totalt | 400 |
| Representanter | Prosent | |
|---|---|---|
| Flertallsvalg | 74 | 37 |
| Forholdstallsvalg | 122 | 61 |
| Personer bosatt i utlandet | 4 | 2 |
| Totalt | 200 |
I perioden etter 1946 dominerte kristeligdemokratene (Democrazia cristiana) italiensk politikk, men partiet var hele tiden avhengig av allianser med andre partier. Regjeringene ble sjelden sittende lenge, og etterkrigstiden var preget av svært hyppige regjeringsskifter.
Kommunistpartiet (Partito Comunista Italiano) spilte en viktig rolle i italiensk politikk i etterkrigstiden, men var aldri med i noen regjering etter 1947.
I 1992 ble Italia rystet av en stor korrupsjonsskandale, der de fleste av de etablerte politiske partiene var involvert. Flere partier ble oppløst, blant dem kristeligdemokratene og sosialistpartiet (Partito Socialista Italiano), og i kjølvannet av denne skandalen oppstod det nye politiske partier, som Silvio Berlusconis Forza Italia. Partiene Lega Nord og Alleanza Nazionale spilte også en viktig rolle i italiensk politikk i perioden etter 1990. Sentrum-venstre-siden samlet seg etter hvert i partiet Partito Democratico, mens komikeren Beppe Grillo senere skulle vise seg å bli en viktig maktfaktor i italiensk politikk med Femstjernersbevegelsen (Movimento 5 Stelle), en protestbevegelse som har stilt til valg siden 2010. Ved valget i 2018 var dette Italias største parti. Under ledelse av Matteo Salvini fikk Lega Nord økt oppslutning i perioden etter 2013, mens Fratelli d'Italia ble det største partiet i Italia ved parlamentsvalget i 2022.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.