Radiovirksomheten i Italia startet i 1924. I 1945 fikk det nasjonale kringkastingsselskapet navnet Radiotelevisione Italiana (RAI), det har siden 1950 drevet tre radiokanaler. I 1954 startet RAI den første fjernsynskanalen og i 1961 den andre (RAI Uno og RAI Due). Senere har man fått en tredje (RAI Tre), forutren tre digitale kanaler, slik at landet i 2008 har seks statlige nasjonale fjernsynskanaler ved siden av lokal og regional kringkasting.
RAIs monopolstilling ble opphevet i 1976, noe som førte til etablering av et meget stort antall privateide fjernsynskanaler og radiokanaler. Det var i begynnelsen av 1980-årene at Berlusconi startet sine oppkjøp av lokalfjernsynsstasjoner og etter hvert kunne skape tre riksdekkende kanaler, Italia 1, Rete 4 og Canale 5. I en folkeavstemning i 1995 stemte velgerne for en delvis privatisering av RAI. De to største fjernsynskanalene når det gjelder antall seere er RAI Uno og Canale 5, på tredje plass kommer RAI Due. Det at Berlusconi eier mer enn 80 % av de private fjernsynskanalene i landet blir av mange sett som et mediepolitisk og demokratisk problem, da Berlusconis fjernsynskanaler representer en meget hard konkurranse for RAI. På bakgrunn av den sterke mediekonsentrasjonen er det vedtatt flere lover som skal hindre at private får en for dominerende posisjon innen mediesektoren.