Historisk tid kan sies å begynne med den dominerende kulturinnflytelsen som utgikk fra to folk: etruskerne og grekerne. Etruskernes kjerneområde var Etruria, nord og vest for Tiber; senere (500-tallet f.Kr.) ekspanderte de nordover mot Posletta og sørover til Campania, før de atter ble trengt tilbake, bl.a. etter nederlaget i slaget med grekerne ved Cumae i 474 (se etruskerne). Grekerne anla fra ca. 750 f.Kr. en mengde kolonier på Sicilia og på kysten av Sør-Italia, bl.a. Kyme (Cumae), Neapolis, Poseidonia (Paestum), Rhegion, Lokroi, Kroton, Sybaris, Taras (Tarentum), Syrakus, Zankle eller Messana, Gela og Akragas (Agrigentum). Koloniene betydde en viktig kulturimpuls gjennom flere hundre år, direkte og indirekte via etruskerne. Av fremmede folk som siden slo seg ned i Italia, kan nevnes gallerne eller kelterne, som slo seg ned på Posletta etter år 400, der de drev tilbake etruskerne.
Etter tradisjonen var byen Roma grunnlagt i 753 f.Kr., og altså jevngammel med de eldste greske kolonier; et lite samfunn av latinske og sabinske bønder. Italias historie fra 300-tallet kan skrives som historien om den romerske ekspansjon og er behandlet i artiklene om Roma og Romerriket. I løpet av et par hundre år fra ca. 400 til ca. 200 hadde Roma fått effektiv kontroll over hele Italia og Sicilia. Viktig for den romerske administrasjon og for romaniseringen av Italia – som dog aldri ble fullstendig – var veinettet: i 312 ble hovedveien langs kysten mot sør, Via Appia, påbegynt, senere fulgte Via Latina gjennom det indre av landet og videre forgreninger fra disse veiene (Via Popilia, Traiana, Salaria, Valeria); i 299 ble hovedveien mot nord, Via Flaminia, påbegynt, senere Via Aemilia og andre veier (Via Postumia, Clodia, Cassia, Aurelia, Aemilia Scauri, Julia Augusta).
De overvunne folk i Italia ble av romerne kalt forbundsfeller. Politisk behersket romerne Italia etter devisen «splitt og hersk», idet de sluttet separate avtaler og gav forbundsfellene og enkeltpersoner vekslende status og borgerrett. Forbundsfellene hadde indre selvstyre, men kunne ikke drive egen utenrikspolitikk. Innbyggerne måtte gjøre krigstjeneste for Roma. Roma kontrollerte også Italia gjennom å anlegge romerske bosetninger, kolonier, og ved å annektere jord under erobringskrigene og den annen puniske krig (218–201 f.Kr.). Bare gjennom den blodige forbundsfellekrigen 91–88 f.Kr. kunne romernes forbundsfeller tilkjempe seg alminnelig borgerrett; etter at også beboerne på Posletta (Gallia cisalpina) var blitt romerske borgere under Caesar, kan Italia ansees som en enhetlig stat med lokalt selvstyre. Keiser Augustus lot Italia inndele i elleve regioner: Campania og Latium, Apulia og Calabria, Lucania og Bruttium, Samnium, Picenum, Umbria, Etruria, Aemilia, Liguria, Venetia og Histria samt Gallia transpadana. Inndelingen ble modifisert av Diokletian. Med Konstantinopels grunnleggelse i 330 mistet Italia betydning som rikets kjerneland; alemannerne herjet i 270, Alarik i 410; i 476 ble Romulus Augustulus, den siste keiser i Vest-Romerriket, avsatt av Odovaker. Goternes herredømme førte til at Italia igjen vant betydning, men landet led under bysantinernes gjenerobringskriger (535–555); i 568 ble landet delt i en bysantinsk del i sør og et langobarderrike i nord; det sistnevnte beholdt navnet Italia.
Langobardenes rike, fra 568
I de neste 15 årene, ble romersk administrasjon og forsvar bygd opp igjen, men 568 brøt et nytt germansk folk inn over grensene fra nordøst, langobardene. De var kommet fra nord i de første århundrene e.Kr., kanskje fra Skandinavia. Det gikk raskt for langobardene å få fotfeste i Italia, dels på grunn av dårlig forståelse mellom keiseren i Bysants og hans representant i Italia. Langobardene vant hele Nord-Italia unntatt Ravenna og distriktet omkring denne byen. Det sørligste Italia med Roma og Napoli lyktes det derimot keiserens tropper å forsvare.
Langobardene var, da de brøt inn i Italia, et krigersk og barbarisk folk. I motsetning til ostrogoterne respekterte de ikke den romerske samfunnsorden. Langobardene maktet ikke å etablere en sterk sentralmyndighet den første tiden, og det ble lokale hertuger som overtok makten og styret i landet, særlig hertugdømmene Spoleto og Benevento fikk en selvstendig stilling. Senere ble kongemakten sterkere; kanskje mest på grunn av stadige kamper med de keiserlige områder. Hertugene ble redusert til kongelige embetsmenn, og under kong Liutprand (712–744) ble også Benevento og Spoleto lagt inn under kongens makt.
I keiserens områder gikk det for seg en tilsvarende styrking av den sentrale styringsmakt. Den øverste myndighet ble samlet hos den militære øverstkommanderende, som fikk tittelen eksark og hadde sin residens i Ravenna, som det først 751 lyktes langobardkongen Aistulf å innta. Det var krigens krav som tvang igjennom denne samling av makten på én hånd.
Én myndighet holdt likevel på sin makt innenfor det keiserlige område: paven i Roma. Pavedømmet var blitt en betydelig verdslig makt allerede under pave Gregor den store (590–604). Paven førte sin egen politikk, og til tross for at hans område egentlig lå i keiserens land, forhandlet han direkte med andre stater, f.eks. langobardenes rike. Det lyktes også å omvende langobardene til den katolske lære og få slutt på arianismen fra midten av 600-tallet. Dette betydde en vesentlig økning av pavens autoritet. Da keiseren i Bysants 726 utstedte forbud mot all billeddyrking, motsatte paven seg forbudet, og det ble et brudd mellom paven og keiseren. Dette var bakgrunnen for at paven søkte støtte hos den frankiske hushovmesteren Pipin den lille. Som vederlag for å legitimere Pipins overtagelse av den frankiske krone kunne paven nå regne med frankernes støtte mot langobardene og keiseren i Bysants.
I 751 tok langobarderkongen Aistulf Ravenna, og så ut til å kunne legge hele Italia medregnet Roma under sitt velde. Det lyktes pave Stefan 2 å få Pipin til å gå mot Aistulf (754). Pipin slo seg raskt frem til Pavia og tvang Aistulf til fred og til å avstå storparten av det greske eksarkatet omkring Ravenna til paven. Aistulf respekterte ikke fredsavtalen, og to år senere tvang Pipin ham på nytt til å gå med på de samme vilkår. Denne gang sendte han også paven et høytidelig gavebrev på det område som Aistulf hadde måttet avstå. Sammen med hertugdømmet Roma kom dette område til å utgjøre Kirkestaten, som bestod helt til Italia ble samlet 1870.
Kampen mellom langobardene på den ene siden og paven og frankerne på den andre var imidlertid ikke slutt med avtalen 756. Da kong Desiderius tok opp kong Aistulfs pavefiendtlige politikk og truet Roma, hjalp frankerkongen Karl den store paven. Karl omringet Desiderius i Pavia og tvang ham til å gå i kloster, selv tok han tittelen «langobardenes konge» (774). Siden slo Karl ned opprørske langobardhertuger og satte inn frankere i stedet. I 800 kronet pave Leo 3 ham til romersk keiser. De opprinnelige langobardiske hertugdømmene Benevento og Spoleto holdt seg til 1053 og 1213.
Det tysk-romerske riket, fra 962
Karolingerne beholdt keiserkronen til 875. Siden gikk keiserverdigheten fra mann til mann under sterk indre strid, inntil kong Otto 1 av Tyskland ble kalt inn 951 og lot seg krone til langobardenes konge i Pavia. I 962 ble han kronet til tysk-romersk keiser i Roma, en verdighet som siden ble et mål for tyske herskere opp gjennom tidene.
Otto 1 fastsatte nye regler for pavevalget, noe som var høyst påkrevd, da det i første halvdel av 900-tallet var blitt behersket av stridende adelspartier i Roma. Otto fikk samtidig slått fast at paven måtte sverge troskap til keiseren før han overtok sitt embete. Otto fikk 967 kronet sønnen Otto 2 til keiser og ordnet ekteskap mellom ham og datteren av den bysantinske keiseren. Hans politikk siktet bl.a. på å oppnå makt over de søritalienske hertugdømmene som lå under keiseren.
Forbindelsen mellom pavedømmet og de tyske kongene kom til å hindre samlingen av Italia under en nasjonal italiensk myndighet. De tyske keisere betraktet seg som arvtagere av Karl den stores keiserdømme. Italia var på 900- og 1000-tallet så politisk splittet mellom forskjellige verdslige og geistlige jordherrer, at det var lett å legge under seg for en så sterk makt som den tyske. Dessuten var landet svekket av arabernes herjinger på Sicilia og i Sør-Italia. Den økonomiske strukturen i landet var i hovedtrekk naturalhushold med føydal organisasjon, men meget tidlig begynte bynæringene og pengehushold å vinne frem.
I en særstilling stod Venezia, som greide å bevare sin politiske uavhengighet, dels på grunn av sin godt beskyttede beliggenhet ute på øyene og dels ved dyktig diplomati. Venezia begynte fjernhandel før noen annen by i middelalderen og på en tid da det bysantinske rike og araberne behersket all handel for øvrig i middelhavsområdet. Allerede på 800-tallet var storhandel og betydelige formuer konsentrert i Venezia. Handelen gikk i første rekke til Bysants. Byen leverte fisk, salt, korn, tømmer og slaver (fra de indre områder ved Adriaterhavet) og kjøpte til gjengjeld kostbare tøyer, våpen og krydder fra øst. Snart ble hele Nord-Italia trukket inn i denne handelen, og kjøpmenn fra Genova og Pisa tok opp konkurranse med venetianerne, de gikk endog til kamp mot araberne og tvang dem til gunstige handelstraktater. Allerede 1016 ble den arabiske byen Mahdia i Tunis stormet.
Den italienske fjernhandelen var i gang lenge før korstogene, men disse kom til å få en sterkt stimulerende virkning ved å vekke behovet for luksusvarer fra Østen. De norditalienske byer var så tidlig utviklet at de allerede på 1000-tallet spilte en politisk hovedrolle.
I en rekke byer var det sterke spenninger mellom de geistlige herrer, spesielt biskopene, og de rike borgerne. De mindre mektige jordeiende adelsmenn rundt byene gikk ofte sammen med borgerne, mens de store vasallene for en stor del tok sine len fra biskopen og flyttet inn til hans residensby. I konfliktene med biskopene og de store vasallene kom borgerne og adelsmennene til å stå så nær sammen at de siste fikk borgerrett i byene. De to folkegruppene smeltet sammen og dannet en overklasse forskjellig fra borgeroverklassen i andre land. I kampen støttet ofte biskopene seg til de små håndverkerne og arbeiderne. Biskopene var derfor ikke bare mektige jordherrer, men også i høy grad deltagere i det politiske liv, og hadde fått sine embeter av keiseren på grunn av politiske kvalifikasjoner.