Italia – historie

Italia. Normannere gjorde seg til herrer i Sør-Italia og på Sicilia på 1000- og 1100-tallet. Vi ser den normanniske borgen i gamlebyen i Bari.

Italia (Historie) (hist. kart, 1400-tallet) (bilde)

På 1400- og 1500-tallet var Italia delt opp i flere mindre stater. De viktigste var Kirkestaten og bystatene (republikkene) Venezia, Genova, Milano og Firenze. Venezia var den fremste sjøfartsstaten, og store rikdommer strømmet til byen. Firenze nådde frem til rikdom og makt under Medici-familiens styre. Vi ser den venezianske doge Leonardo Loredan, malt av V. Carpaccio.

På 1500- og 1600-tallet kjempet Habsburgmonarkiet og Frankrike om makten i Italia. De spanske habsburgerne styrte Sardinia, Sicilia og fastlandet sør for Roma. Vi ser et maleri av Michelangelo Cerquozzi som viser det fattige Napoli som reiser seg mot det spanske habsburgske herredømme i 1647.

To ledende menn under Italias samling var Camillo Cavour og Giuseppe Garibaldi. Bildet viser frihetskjemperen og nasjonalhelten Garibaldi, som gjorde sin viktigste innsats i 1860 da han steg i land på Sicilia og på kort tid erobret størstedelen av kongeriket Napoli, som han overlot til Viktor Emmanuel av Sardinia, det nye Italias konge. Bildet er et samtidig stikk. Instituto per la Storia del Risorgimento Italiano.

Italia (Historie) (hist. kart, 1859-1924) (bilde)

Forhistorie

Historisk tid

Nyere tid

Det moderne Italia

Italias samling, ca. 1859–70

April 1859 brøt det ut krig. Victor Emanuels og Napoleon 3s hær ble samlet og beseiret 4. juni østerrikerne ved Magenta. 24. juni var det blodige slag ved Solferino, som østerrikerne tapte. Imidlertid hadde Toscana, Modena og Parma reist seg, og da det ikke var Napoleons mening at en sterk italiensk stat skulle oppstå, møtte han Frans Josef i Villa Franca, hvor det ble sluttet fred. Lombardia skulle avstås til Napoleon, som skulle overdra det til Victor Emanuel. Italia skulle utgjøre et statsforbund under pavens sete.

10. november 1859 ble det sluttet fred i Zürich. Toscana, Modena og Parma nektet å motta de fordrevne fyrstene, og det lyktes Cavour å oppnå Napoleons tillatelse til å forene disse områdene med Sardinia. I Napoli fortsatte imidlertid Frans 2 (1859–61) det gamle regimet. Da samlet friskarehøvdingen Giuseppe Garibaldi et korps på 1000 mann, og landet 11. mai 1860 i Marsala på Sicilia. Overalt ble han hilst med jubel, Messina ble erobret, 20. august landet han på fastlandet, og 7. september gjorde han sitt inntog i Napoli.

Etter overenskomst med Napoleon lot Cavour sardinske tropper rykke gjennom Kirkestaten og forene seg med Garibaldi. Frans 2 ble drevet inn i Gaeta, som senere overgav seg, og 7. november gjorde kong Victor Emanuel inntog i Napoli. Ved folkeavstemninger ble Napoli, Sicilia, Marche og Umbria innlemmet i Sardinia. I februar 1861 ble det første italienske parlament åpnet i Torino, og parlamentet utropte Victor Emanuel 2 til Italias konge. Samme år døde Cavour.

I det nye Italias historie før den første verdenskrig er tre hovedlinjer å følge: forholdet til Roma og Venezia, som ennå ikke var innlemmet i riket, samordningen av de uensartede bestanddeler til et hele og konsolideringen av finansene, og landets stilling utad. Cavours etterfølgere i regjeringen tilhørte det såkalte høyre, og arbeidet for forståelse med Frankrike og paven; Garibaldi, som fortsatt var uforsonlig, ble avvæpnet etter et friskaretog mot Roma.

Under stridighetene mellom Preussen og Østerrike forsøkte Napoleon å holde Italia nøytralt med løfte om å skaffe det Venezia; imidlertid allierte Italia seg april 1866 med Preussen og begynte i juni krig med Østerrike. Tross nederlagene ved Custoza og Lissa fikk Italia, bl.a. ved Napoleons innflytelse, Venezia ved freden i Wien.

Tilbake stod nå bare Roma; hemmelig støttet av regjeringen Ratazzi gjorde Garibaldi et nytt tog mot byen 1867, men ble fanget av franskmennene. I 1870 var Victor Emanuel tilbøyelig til å støtte Frankrike, men regjeringen hindret det; etter Sedan trakk franskmennene sine tropper bort fra Roma, som så ble besatt av italienske tropper og erklært for hovedstad. En garantilov gav mai samme år paven suverenitet i Vatikanet m.m. Paven protesterte mot å få sin stilling bestemt gjennom ensidig lovbeslutning, og holdt seg som «fangen i Vatikanet» til 1929.

Italia var nå samlet; men flere grupper, særlig de såkalte irredentister holdt fast på kravet om å innlemme Tirol, Istria m.m. Det indre organisasjonsarbeidet hadde fremgang under høyres ledelse, som fortsatte til 1876; finansene ble brakt på fote. Kirkegodset ble inndratt, og hæren reorganisert. Røverbandene og de hemmelige selskaper (den søritalienske camorra og den sicilianske mafia) ble bekjempet. I 1876 kom venstre til makten. Mangelen på faste partirammer og den strengt gjennomførte parlamentarismen resulterte i hyppige ministerskifter.

Italiensk imperialisme, ca. 1880–1915

Venstreregjeringen orienterte seg bort fra alliansen med det pavevennlige Frankrike, og 1882 sluttet Italia et militært forbund, trippelalliansen, med Tyskland og Østerrike-Ungarn, delvis med bakgrunn i den franske besettelsen av Tunis året før. Skuffet i håpet om nordafrikanske kolonier søkte Italia erstatning i Øst-Afrika, og overtok 1880 Assab og besatte 1885 Massaua ved Rødehavet. 1889 ble Etiopia erklært for italiensk vasallstat, og 1890 ble det ved Rødehavet dannet en italiensk kronkoloni, Eritrea.

I 1887 overtok den imperialistisk orienterte politikeren Francesco Crispi (1887–91). Han kuet indre uroligheter og førte tollkrig med Frankrike, samtidig som han knyttet Italia nær til Tyskland. Landet kom i krig med Etiopia 1894 og led 1896 nederlag ved Adua, og ved freden i Addis Abeba måtte Italia erkjenne Etiopias uavhengighet og oppgi håpet om utvidelse av Eritrea. Senere koloniseringsplaner, især i Kina 1900, strandet likeledes. Nederlaget og dårlige økonomiske forhold førte til uroligheter over hele Italia i slutten av 1890-årene.

I 1900 ble kong Umberto myrdet, og Victor Emanuel 3 besteg tronen. Finansene bedret seg etter 1890-årenes misère; statsgjeldsrenten kunne nedsettes, og budsjettet viste overskudd tross kolossale utgifter til sivile og militære formål. De sosiale forholdene var vanskelige både blant by- og landarbeidere. Anarkismen hadde i Italia et arnested, men det voksende sosialdemokratiet, som til dels var sterkt republikansk farget, dannet en motvekt. Forholdet til pavestolen ble ikke forbedret under Pius 10 (1903–14), og i folket ble motsetningene skjerpet. Italia holdt fast ved trippelalliansen, som ble fornyet 1902, men samtidig nærmet man seg stadig mer det nå antipavelige Frankrike, Storbritannia og Russland. Irredentistene agiterte mot Østerrike, og den østerrikske anneksjon av Bosnia 1908 og Tysklands Marokko-politikk stimulerte ekspansjonismen.

I 1911 gjorde Italia et nytt forsøk på å skaffe seg kolonier og erklærte 29. september krig mot Tyrkia for å tilkjempe seg Tripolis. Balkankrigens utbrudd oktober 1912 tvang Tyrkia til å slutte fred i Lausanne 18. oktober. Erobringen av Tripolis kostet Italia enorme summer, og den nye koloniens økonomiske verdi var temmelig tvilsom.

Den første verdenskrig

Ved utbruddet av den første verdenskrig var Italia bundet til sentralmaktene ikke bare ved trippelalliansen, men også ved en hemmelig traktat (1913) med Tyskland og Østerrike, rettet mot Frankrikes og Storbritannias herredømme i Middelhavet. Men motsetningsforholdet til Østerrike var sterkt, og en krig mot Storbritannia ville ikke landet tåle. Den italienske regjeringen gjorde krav på kompensasjoner hvis Østerrike gjorde erobringer på Balkanhalvøya, og da dette ble avslått, erklærte Italia seg 2. august 1914 nøytralt.

Etter resultatløse forhandlinger med sentralmaktene begynte regjeringen mars 1915 forhandlinger med ententen. Disse resulterte i Londontraktaten april samme år: Italia skulle ha Trieste og det nordlige Dalmatia som vederlag for å delta i krigen. Nasjonalforsamlingen vedtok å erklære krig mot Østerrike 24. mai. Det brøt ut krig med Tyrkia 24. august samme år, med Tyskland først august 1916. Den ene italienske offensiven etter den andre strandet ved Isonzo (elv innerst i Veneziabukta).

Våren 1916 gikk østerrikerne til angrep i Nord-Italia, og høsten 1917 trengte fienden langt inn i landet. De indre forholdene var ofte vanskelige, Storbritannias hjelp måtte gang på gang tilkalles, og store deler av befolkningen krevde fred. Krigen kostet Italia umåtelig både av penger og liv (ca. 600 000 døde og 1 mill. sårede; omkostningene ble 1919 anslått til 90 milliarder lire), og folkestemningen forlangte kraftige gevinster ved freden. Londontraktaten hadde ikke gitt Italia Fiume, og Italia krevde denne byen og det sørlige Dalmatia. Da den amerikanske president Wilson fastholdt Londontraktaten, forlot de italienske delegatene etter en kort tid fredsforhandlingene i Paris.

Fredsslutningen med Østerrike i St. Germain 10. september 1919 gav for øvrig Italia i det hele hva det hadde krevd i Tirol og Istria. Om Fiume-spørsmålet ble det ført uendelige forhandlinger i Paris; september 1919 okkuperte Gabriele d'Annunzio byen, og holdt den besatt ca. 1½ år. Folkestemningen i Italia krevde ikke bare Fiume, men også en italiensk maktstilling i Albania og Lilleasia, og regjeringen Orlando ble styrtet juni 1920 på grunn av misnøye med fredsbetingelsene. Regjeringen Giolitti avsluttet saken ved i det vesentlige å gi avkall på Albania og ved overenskomsten i Rapallo november 1920 å innrømme Jugoslavia Londontraktatens grenser, mens Fiume ble uavhengig under italiensk overhøyhet. Giolittis utenrikspolitikk, som ble ledet av grev Carlo Sforza, gikk ut på konsolidering og forsonlighet overfor Tyskland. August 1919 kom en ny valglov, som innførte forholdstallsvalg.

Valgene november samme år viste stor fremgang for sosialdemokratene og for det nydannede klerikale parti, Partito Popolare Italiano, mens den gamle liberale blokk ble sterkt svekket. Sosialdemokratiet, som hadde et temmelig radikalt preg, utfoldet i de følgende måneder stor aktivitet; flere steder overtok arbeiderne ledelsen av fabrikkene. I denne tiden oppstod fascismen, som kjempet mot den sosialistiske arbeiderbevegelsen med våpenmakt. De nye valgene til kammeret mai 1921 svekket begge ytterfløyene, men uten å gi sikkert borgerlig flertall. Reformsosialisten Ivanoe Bonomi dannet regjering.

Fascismens fremmarsj, fra ca. 1920

Februar 1922 falt Bonomi, og Luigi Facta dannet Italias siste før-fascistiske parlamentariske regjering. Under denne ble Genovakonferansen holdt, og Tripolis' endelige undertvingelse ble påbegynt. Innad forsøkte regjeringen å hevde statsmakten mot fascistene, og ble støttet av de fleste borgerlige partier og sosialdemokratene, som 1. august forsøkte en «legitim» generalstreik for å styrke statsautoriteten. Fascistene sørget for at forsøket ble mislykket. Rundt om i byene fratok de etter hvert de marxistiske partier all makt, samtidig med at regjeringens autoritet ble mindre. Sosialdemokratene ble svekket ved indre splid mellom unitarene, som ville samarbeide med de borgerlige partier mot fascistene, og massimalistene, som ville fortsette kampen uten allianse til høyre.

På en fascistkongress i Napoli startet Benito Mussolini i oktober «marsjen mot Roma», og Facta gikk av. Etter at den liberale Antonio Salandra forgjeves hadde forsøkt å danne regjering, måtte Victor Emanuel henvende seg til Mussolini, som dannet en samlingsregjering av fascister, nasjonalister, klerikale og liberale. 30. oktober begynte den fascistiske besettelsen av Roma, som ble fullført på få dager. Den nye regjeringen fikk tillitsvotum med 275 stemmer mot 90.

I 1923 ble det gjennomført en ny valglov, der det største parti ble sikret ²/₃ av samtlige mandater i kammeret. Ved valgene 1924, som foregikk under sterkt press fra regjeringen, fikk fascistene 65 prosent av de avgitte stemmene. Kort etter (juni 1924) førte mordet på den sosialdemokratiske deputerte Giacomo Matteotti til brudd mellom fascistene og de fleste borgerlige grupper. Regjeringen ble rekonstruert, og Mussolini overtok den ene ministerposten etter den andre og hadde til sist ni, som han beholdt til 1929.

I 1928 ble det laget en lov som medførte at forfatningen ble ytterligere fjernet fra parlamentarismen. Etter denne loven dannet hele landet én valgkrets, hvor kandidatene ble utpekt av faglige korporasjoner (opprettet ved lov 1927) og revidert av det fascistiske storråd, og velgerne med stemmeplikt skulle stemme for eller imot. 1929 hadde Mussolini og kardinal Gasparri fullført forhandlinger om forlik mellom paven og Italia. Ifølge forliket (Laterantraktaten) ble en uavhengig Vatikanstat opprettet, et konkordat ble sluttet og det finansielle mellomværende med paven avgjort.

I 1923 gav mordet på en italiensk general ved den gresk-albanske grensen Mussolini påskudd til å besette Kerkyra (Korfu), som han først forlot etter at ambassadørrådet hadde grepet inn, og Hellas anerkjente erstatningskrav. Striden om Fiume og forholdet til Jugoslavia endte med Nettuno-traktaten 1924, hvor Fiume tilfalt Italia og havnen Porto Baros Jugoslavia. Samme år ble det undertegnet en vennskapstraktat mellom de to land. Allikevel ble forholdet raskt spent igjen, især etter at Italia ved Tiranatraktatene med Ahmed Zogu 1926 og 1927 gjorde helt ende på Jugoslavias innflytelse i Albania, som deretter nærmest ble Italias vasall. Følgen ble at vennskapstraktaten ved sitt utløp 1929 ikke ble fornyet, og Italia sluttet seg nærmere til Jugoslavias fiender Ungarn og Bulgaria.

Frankrike avstod 1919 noen oaser ved Tripolis, og Storbritannia 1924 Juba og 1926 Kufra, men disse innrømmelsene tilfredsstilte langt fra Italias krav. I Tripolis fullførte Mussolini den endelige undertvingelse. Den fransk-tyske tilnærmelse 1925 medførte at det ble dannet en italiensk-britisk som motvekt (Livornomøtet). Overfor Tyskland var forholdet en tid spent på grunn av Italias undertrykkelse av den tyske minoriteten i Tirol. Italia fulgte med stor interesse de nasjonalistiske bevegelsene i Mellom-Europa og ytet spesielt støtte til Ungarn.

Verdenskrisen fra 1930 gikk hardt ut over Italias økonomi, med omfattende fallitter og svære budsjettunderskudd. Regjeringen forsøkte å løse vanskelighetene gjennom forsterket selvbergingspolitikk. Samtidig ble den utenrikspolitiske kursen stadig mer imperialistisk. Etter sammenbrudd i de internasjonale nedrustningskonferanser mellom 1930 og 1932 økte Italia sine rustninger. Fra slutten av 1934 ble forholdet til Etiopia stadig forverret, og høsten 1935 brøt det ut krig. I løpet av Etiopia-konflikten opprettet Italia et mer vennskapelig forhold til Tyskland, fordi landet hadde holdt seg utenfor sanksjonene. Etiopia ble annektert mai 1936.

Under den spanske borgerkrigen tok Italia sammen med Tyskland åpenlyst parti for general Franco. Samtidig som det ble sendt italienske troppekontingenter til Spania, opprettholdt Italia sin stilling i ikke-intervensjonskomiteen til juni 1937. I løpet av denne konflikten ble samarbeidet med Tyskland stadig mer intimt (se aksemaktene og Antikominternpakten). Av hensyn til dette vennskapsforholdet oppgav Italia mye av sin innflytelse i Østerrike, og forholdt seg passivt ved den tyske anneksjon mars 1938. Samme høst spilte Mussolini en fremtredende rolle i den tysk-tsjekkiske konflikt ved å opptre som formidler i forhandlingene som førte til forliket i München. Dette forliket bidrog imidlertid ikke til noen utsoning mellom Italia og vestmaktene.

Aksepolitikken gjorde seg gjeldende også i den indre lovgivning, bl.a. ved en rekke antisemittiske forordninger fra høsten 1938. Som en kompensasjon for Tysklands innlemmelse av Tsjekkoslovakia mars 1939, okkuperte Italia Albania 6. april. Etter forutgående forhandlinger mellom utenriksministrene Ribbentrop og Ciano ble det undertegnet en militærpakt mellom Tyskland og Italia.

Den annen verdenskrig, 1940–45

Etter utbruddet av den annen verdenskrig 1. september samme år erklærte Italia seg som «ikke-krigførende», dvs. landet opprettholdt en formell nøytralitet, samtidig som det inntok en utpreget tyskorientert holdning. For å fjerne tidligere motsetningsforhold ble det bl.a. sluttet en overenskomst angående Sør-Tirol. Avtalen gikk ut på at alle innbyggere som ville, skulle få flytte til Tyskland.

27. september 1940 ble den tysk-italienske forsvarspakt utvidet til også å gjelde Japan. Tilskyndet av den seierrike tyske offensiv mot Frankrike, erklærte Italia 10. juni 1940 krig mot Storbritannia og Frankrike. Den franske hovedfront var nær sammenbrudd, og derfor ble den italienske krigføringen på det alpine frontavsnitt passiv og uten betydning. 24. juni ble det sluttet våpenstillstand mellom Italia og Frankrike.

Sommeren 1940 forløp uten vesentlige krigsbegivenheter for Italias vedkommende. Fra høsten samme år prøvde landet å sette i verk et angrep mot Egypt og Hellas. 28. oktober rykket italienske tropper uten krigserklæring inn i Nord-Hellas. I Egypt lyktes det Italia å erobre Sidi al-Barrani, men Italias offensive krigføring ble snart møtt med en britisk motoffensiv, som i løpet av kort tid førte krigen over på italiensk jord i Libya. Angrepet mot Hellas ble på samme måten møtt med en kraftig gresk motoffensiv, og italienerne ble drevet tilbake til Albania.

6. april 1941 hjalp tyskerne italienerne med å angripe Hellas. Tyskerne knekket i løpet av kort tid grekernes motstand. Også i Afrika ble den italienske fronten gjenopprettet ved tysk hjelp. Initiativet lå i det hele tatt overalt hos tyskerne, og Italia ble mer og mer en tysk vasallstat. I Nord-Afrika led de italienske styrkene nederlag. Etter langvarige kamper falt Tunis, og 28. august 1943 begynte invasjonen på selve det italienske fastland.

Nederlagene ved frontene, de økende flyangrepene og den stigende nødstilstand i landet hadde ført til en indre krise, og 25. juli ble Mussolini tvunget til å gå av. Etter noen uker i fangenskap, ble han befridd av tyske fallskjermtropper. Han opprettet et neo-fascistisk republikansk parti og dannet en marionettregjering med sete i den lille byen Salò ved Lago di Garda. Den egentlige regjeringsmakten var da blitt overtatt av marskalk Badoglio, som oppløste det fascistiske partiet. Han fikk i stand våpenstillstand med de allierte og erklærte Tyskland krig 13. oktober. Tyskerne fortsatte å holde Nord-og Mellom-Italia. Først etter harde kamper kunne de allierte rykke videre nordover, og 5. juni 1944 overgav tyskerne Roma uten motstand.

Etter at Roma var falt, trakk kong Victor Emanuel seg tilbake til fordel for kronprins Umberto. Badoglio trådte tilbake 10. juni og ble erstattet av Ivanoe Bonomi. Da de allierte rykket videre frem i Italia, fikk de hjelp av de italienske partisaner, som april 1945 la hele Nord-Italia under seg. Mussolini ble tatt til fange og drept av partisanene 28. april. Marskalk Rodolfo Grazianis neofascistiske tropper kapitulerte betingelsesløst 29. april og de tyske tropper 2. mai 1945. Italia erklærte 15. juli krig mot Japan.

Perioden fra 1945 til ca. 1990

Etter krigen måtte Italia bygges opp på nytt både økonomisk og institusjonelt. 2. juni 1946 ble det holdt folkeavstemning om statens styreform. Republikken seiret med 53 prosent av stemmene over monarkiet.

10. februar 1947 undertegnet grev Sforza fredsavtalen i Paris. De viktigste bestemmelser i traktaten var disse: Italia avstod til Jugoslavia praktisk talt hele Venezia Giulia med byene Pola og Rovigno, dessuten øyene på Dalmatiakysten. Byen Trieste og omland (fra Cittanova i sør til Duino i nord) ble skilt ut og skulle danne et selvstendig område under Sikkerhetsrådets overhøyhet.

Den såkalte franske linje, som stormaktene vedtok etter langvarig tautrekking, skulle danne grensen mellom Italia og Jugoslavia. Det ble gjort mindre grensereguleringer mellom Italia og Frankrike, slik at Frankrike fikk områdene Briga og Tenda. Østerrike fikk ikke gjennom sitt krav på den nordlige delen av Sør-Tirol. Dodekanesene ble avstått til Hellas. Italia forpliktet seg til å gi avkall på alle sine tidligere kolonier i Afrika, og måtte betale skadeserstatninger til Sovjetunionen, Jugoslavia, Hellas, Etiopia og Albania.

De første valgene etter at fredsavtalen var undertegnet, ble holdt april 1948. Den nye koalisjonsregjeringen som vant valget, bestod av kommunistpartiet (PCI), sosialistpartiet (PSI) og det kristelig-demokratiske partiet (CD). Den konsentrerte seg om landets økonomiske gjenoppbygning. I motsetning til den fascistiske proteksjonismen ble økonomien bygd på liberalistiske økonomiske prinsipper. Mens verden samme året var i ferd med å dele seg i to blokker, ble kommunistpartiet i Italia utestengt fra regjeringen, og samtidig ble det stiftet et nyfascistisk parti (Movimento Sociale Italiano, MSI).

Regjeringen førte en vestorientert politikk, og i 1949 ble Italia medlem av NATO.Takket være hjelpen fra Marshall-planen fikk Italia en rask økonomisk vekst. I 1950 ble det innført en landbruksreform som innebar at staten konfiskerte en stor del av jorden fra de store landeierne, for så å selge den videre til bønder som ikke hadde land. Det foregikk også en rask industrialisering, og Nord-Italia var i ferd med å konkurrere med Europas industri. Samme år åpnet regjeringen et eget fond til finansiering av industrialiseringen i Sør-Italia. Det ble bygd anlegg (motorveier, flyplasser osv.), og det ble tilbudt lån til de som ville investere i sør, men til tross for dette økte den økonomiske avstanden mellom Nord- og Sør-Italia.

Ved parlamentsvalgene 1953 fikk ikke regjeringspartiene flertall, og etter langvarige forhandlinger ble det dannet et forretningsministerium, ledet av Amintore Fanfani.

I desember 1955 ble Italia medlem av FN, og samme år ble det lansert en storstilt tiårsplan med målsetning om å heve levestandarden, fjerne arbeidsledigheten og bygge ut jordbruket og industrien. I mars 1957 undertegnet Italia sammen med Benelux-landene, Frankrike og Vest-Tyskland Roma-traktaten, som opprettet Det europeiske økonomiske fellesskap, EEC (senere EU), og Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM). I 1959 inntraff flere regjeringskriser, men kristelig-demokratene beholdt stadig regjeringsmakten.

I årene 1958–63 opplevde Italia en usedvanlig rask økonomisk vekst takket være deltagelsen i EEC (EU), som virket stimulerende for landets eksport. Men «boomen» gjaldt stort sett bare for Nord-Italia og det industrialiserte området rundt de store byene Torino, Milano og Genova. Eksportindustrien (bilindustri, i første rekke FIAT, men også tekstil-, nærings- og klesindustri, i tillegg til kjemisk, metallurgisk og mekanisk industri) ledet den økonomiske fremgangen, mens landbruket ble rammet av sterk konkurranse fra andre europeiske land. Det foregikk også en storstilt migrasjonen fra Sør- til Nord-Italia, der industrien hadde stort behov for billig arbeidskraft. Arbeidsledigheten i 1963 var kun 3 %.

På det innenrikspolitiske plan ble det i 1962 dannet en koalisjonsregjering med deltagelse av kristelig-demokratene, sosialdemokratene og republikanerne. Sosialistpartiet gav parlamentarisk støtte til denne regjeringen, og Amintore Fanfani ble statsminister. I 1963 dannet Aldo Moro en ny samlingsregjering. Dette var første gang siden 1947 at sosialistene var med å danne regjering. Regjeringen satset på å overføre arbeidskraft fra landbruk til industri, og på en sterkere industriell utbygging av distriktene i Sør-Italia, i tillegg til å øke investeringene til sosiale formål.

Fra slutten av 1960-årene ble Italias økonomiske situasjon forverret. Landet ble rammet av den internasjonale økonomiske lavkonjunkturen. Arbeidsledigheten økte, og hyppige streikeaksjoner gjorde det vanskelig å opprettholde produksjonen i privat og offentlig virksomhet. Den økonomiske krisen kompliserte den parlamentariske situasjonen. I begynnelsen av 1970-årene ledet kristelig-demokratene Giulio Andreotti og Aldo Moro skiftevis regjeringer som var bygd på sentrum-venstre formelen fra 1962. Samarbeidet mellom kristelig-demokratene og venstregruppene var en forutsetning for flertall i Parlamentet.

Kommunistpartiet, som stod utenfor regjeringssamarbeidet, hadde i disse årene en betydelig fremgang. Den skyldtes særlig to forhold: for det første var stadig større deler av velgermassen skuffet over sentrum-venstres manglende evne til å løse landets økonomiske og sosiale problemer, samtidig som stadig flere korrupsjonssaker ble avslørt. Dessuten hadde Kommunistpartiet lykkes i å vinne demokratisk troverdighet. Partiets leder, Enrico Berlinguer, hadde i flere år forsikret at PCI ville gå inn for et demokratisk, pluralistisk samfunn, at Italias medlemskap i internasjonale organisasjoner som NATO og EF (EU) skulle opprettholdes, at den private eiendomsrett skulle vernes og at partiet var helt uavhengig i forhold til Moskva.

Allerede i slutten av 1960-årene hadde Berlinguer lagt frem et forslag om et såkalt «historisk kompromiss» som innebar at kristelig-demokrater og kommunister i fellesskap skulle utarbeide et reformprogram for å få Italia ut av krisetilstanden. En konsekvens av dette ville bli at kommunistene fikk del i regjeringsansvaret. Ved valgene i 1976 fikk kommunistene 34,4 % av stemmene, mens kristelig-demokratene beholdt stillingen med 38,7 %. Da kristelig-demokratene fremdeles var det største partiet, anmodet presidenten Giulio Andreotti om å danne regjering. Andreotti erklærte at han ikke ville ha kommunistene med. Denne holdningen ble sannsynligvis påvirket av varsler fra USA og andre NATO-partnere.

Kommunistene holdt seg i bakgrunnen under regjeringsforhandlingene, men Andreotti drøftet sitt programutkast med dem, og han valgte å danne en ren kristelig-demokratisk mindretallsregjering.

Samtidig med at den parlamentariske situasjonen ble stabilisert, økte uroen og kriminaliteten i det italienske samfunn. Mafiaen, som lenge hadde terrorisert områder på Sicilia, utvidet sin virksomhet til andre deler av landet. Videre ble terror på politisk grunnlag skjerpet. Voldsaksjoner med mord og bortførelser ble i stigende grad foretatt av høyre- og venstreekstremistiske grupper.

I begynnelsen av 1970-årene ble landet rammet av den internasjonale økonomiske krisen og senere av energikrisen. Produksjonen gikk ned mens inflasjonen, offentlige utgifter, statsunderskuddet og statsgjelden økte betydelig. Korrupsjonen i de politiske kretsene spredte seg og de første bestikkelsessaker ble kjent. Klimaks ble nådd i 1978 da venstregruppen De røde brigader ble særlig aktiv. I forbindelse med en straffesak mot 15 av dens medlemmer for terrorhandlinger, ble den kristelig-demokratiske partiføreren Aldo Moro bortført 16. mars i Roma, og hans fem livvakter ble drept. Regjeringen nektet å forhandle med terroristene, og 9. mai ble Moro funnet drept i en bil i hovedstaden. Forbrytelsen utløste en voldsom harme i folket og førte til stor oppslutning om kristelig-demokratene i valget samme år.

I 1983 dannet sosialisten Bettino Craxi en koalisjonsregjering av kristelig-demokrater, sosialister, republikanere, sosialdemokrater og liberale. Han var den første sosialistiske statsminister i republikkens historie. Alliansen og den sterke rivaliseringen mellom sosialistene og kristeligdemokratene i regjeringsposisjon førte til en utmattende maktkamp som aksentuerte de nedrigste aspekter ved systemet. Først og fremst gjaldt dette jakten på oppslutning ved hjelp av klientell-vesenet, særlig i Sør-Italia, i tillegg til bruk av korrupsjon.

Utviklingen i internasjonal politikk førte til at det italienske systemet mistet noen av sine grunnleggende forutsetninger; først og fremst antikommunismen. Kommunistpartiet endret navn til Det demokratiske venstreparti (PDS), og bearbeidet sitt program etter den europeiske sosialdemokratiske modell.

Italia i1990-årene og de første årene av 2000-tallet

Mot slutten av 1980-årene viste det italienske økonomiske systemet sine motsetninger. Bruttonasjonalproduktet økte, samtidig som inflasjonen gikk ned. I 1987 var Italia verdens femte største industriprodusent og medlem av G 7. Utgiftene til helsesektoren og pensjonsutbetalingene økte, uten at det ble foretatt nedskjæringer på det offentlige budsjettet. Slik begynte økningen i de offentlige utgifter og økningen av statsgjelden å følge hverandre, selv om landet opplevde en reell økonomisk utvikling.

Mens kristelig-demokratene og sosialistpartiet vekslet om regjeringsmakten oppstod det nye partier. Mot slutten av 1980-årene fikk partiet Lega Nord betydelig fremgang. Det gav uttrykk for å prioritere bekjempelse av korrupsjon og fremstod som en «revolusjonær» bevegelse som representerte Nord-Italias opprør mot Sør-Italia ved å kjempe for føderalisme. Det gikk endog så langt som til å vurdere separatisme, og partiet stilte seg i spissen for å protestere mot de gamle partienes vanstyre. Støtten til partiet kom først og fremst fra middelklassen i nord, i Piemonte, Lombardia og Veneto.

I 1992 ble det avslørt en stor bestikkelsesskandale. Anklagene involverte alle de gamle partiene, i regjeringsposisjon og opposisjon. Denne utviklingen forsterket folks forakt for politikerne og det politiske system. Ved parlamentsvalget samme år led regjeringskoalisjonen et knepent nederlag. Samtidig ble det kjent at Italia på langt nær oppfylte Maastricht-traktatens krav for å kunne tre inn i Den europeiske union. Giuliano Amatos forretningsregjering satte straks i gang tiltak for å øke inntektene og redusere utgiftene. Allikevel måtte liraen, i september 1992, ut av Det europeiske valutasystem (EMS).

I 1993 ble valgordningen endret slik at 25 % av setene i parlamentet skulle velges etter forholdstallsmetoden, 75 % etter flertallsvalg. Det nye systemet klarte ikke å hindre at antall partier økte. De gamle partiene begynte samtidig å smuldre hen og det oppstod nye allianser. Både kristelig-demokratene og sosialistpartiet gikk med i dette dragsuget.

I 1994 bestemte TV-magnaten Silvio Berlusconi seg for å stille som kandidat til parlamentsvalget og stiftet sitt eget parti, Forza Italia(Heia Italia). Berlusconi gikk til valg på et program preget av økonomisk liberalisme: privatiseringer, kutt i offentlige utgifter til helse og pensjoner og senking av skattene. Partiet vant valget og dannet regjering, men samarbeidet sprakk etter et halvt år. Splittelsen dreide seg i første rekke om den økonomiske politikken, spesielt kutt i pensjonsutbetalingene, som førte til at Lega Nord trakk seg fra samarbeidet. I tillegg ble Berlusconi selv satt under etterforskning, mistenkt for medvirkning til korrupsjon.

Regjeringen gikk av, og en ny regjering ble etablert under den uavhengige Lamberto Dini. Den var sammensatt av «teknikere», dvs. av eksperter på sine respektive ministrielle fagområder, og fikk tillit i Parlamentet med støtte av sentrum-venstre og Lega Nord. Under Dinis regjering ble det ført mange rettssaker mot politikere (f.eks. Bettino Craxi) som var involverte i bestikkelsesskandalen; bl.a. rettssaken mot den kristelig-demokratiske lederskikkelsen Giulio Andreotti – for utilbørlig samarbeid med mafiaen. Mange mafiamedlemmer ble arrestert.

Valget 1996 ble vunnet av Olivenkoalisjonen, en valgallianse bestående av Det demokratiske venstreparti, Folkepartiet, De Grønne, Dinis nye parti, Prodis parti, Kommunistisk gjenreisning og flere små sentrum–venstre-partier. Romano Prodi ble ny statsminister, mens Dini ble utenriksminister.

Koalisjonsregjeringen førte en nøktern politikk for å kvalifisere Italia for medlemskap i EUs økonomiske og monetære union (ØMU), og landet kom med i unionen og dermed euro-samarbeidet fra starten av. 1998 søkte statsminister Prodi avskjed, etter at regjeringen tapte en tillitsvotering, og tiltrådte senere som president for EU-kommisjonen. Massimo D'Alema dannet ny koalisjonsregjering i oktober 1998 – den første som var ledet av en ekskommunist, nå venstresosialist.

D'Alema valgte å gå av etter at lokalvalgene våren 2000 gav en markant fremgang for høyrealliansen mellom Silvio Berlusconi og den omstridte populisten Umberto Bossi, leder av Lega Nord. D'Alemas økonomiminister, sosialisten Giuliano Amato, dannet nå en ny sentrum-venstreregjering. Ved parlamentsvalget året etter fikk den nye Berlusconi-ledede alliansen Frihetens hus (Casa delle Libertà) 49,6 % av stemmene og rent flertall i nasjonalforsamlingen. Olivenkoalisjonen, som nå ble ledet av Francesco Rutelli, oppnådde 35 %. Berlusconi ble dermed statsminister for annen gang, på et program som innvarslet omfattende skatte- og avgiftslettelser – og en utenrikspolitisk dreining, med mer vekt på nasjonale interesser enn på EU-samarbeidet, samt tettere bånd til USA; det kom klart til syne under Irak-krigen. Den nye regjeringen rommet flere kontroversielle navn fra høyresiden, men også indre spenninger rundt markeringssakene. Splittelse i spørsmålet om overgang fra lire til euro som valuta førte til at den EU-vennlige utenriksministeren Renato Ruggiero trakk seg etter bare noen måneder. Senere gikk finansminister Giulio Tremonti samme vei, etter en kontrovers om økonomisk kursvalg og omfanget av skatteletten. Berlusconi-regjeringen greide seg imidlertid gjennom all turbulens helt frem til april 2005. Da førte et nederlag for regjeringspartiene ved regionalvalgene til at den lille kristeligdemokratiske partneren UDC forlot koalisjonen. Løsningen på den politiske krisen som oppstod, ble en Berlusconi II-regjering – Italias 60. siden den annen verdenskrig. Et nyvalg med dårlige utsikter for regjeringspartiene var avverget. Og statsministeren befestet sin posisjon som den lengst regjerende i hele etterkrigstiden.

På terskelen til det nye hundreåret hadde Italia lavest økonomisk vekst, rundt 1 % - og høyest statsgjeld - av alle landene som gikk inn i eurosamarbeidet. Arbeidsledigheten lå rundt 11-12 %. En ekstremt lav fødselsrate, stigende levealder og et relativt sjenerøst pensjonssystem var blant årsakene til økende underskudd på de offentlige budsjettene. Nedskjæringer, forslag til pensjonsreformer og tiltak for å liberalisere lovgivningen i arbeidslivet utløste ut over på 2000-tallet de største massedemonstrasjonene og streikeaksjonene på flere tiår. Opprullingen av næringslivsskandaler, med matgiganten Parmalat i en dyster hovedrolle, bedret heller ikke situasjonen. Italia var i flere omganger på nippet til å pådra seg straffereaksjoner for brudd på EU-reglene for budsjettunderskudd. I 2005 ble EU-kravet i praksis myket opp, men behovet for innstramninger og omstillinger var fortsatt til stede i Italia.

Italia etter 2005

Berlusconi måtte trekke seg etter valget 2006, da Romano Prodi kom tilbake som statsminister for olivenkoalisjonen etter en meget jevn og spennede opptelling av stemmene. Med snau margin - 25 000 av 38 millioner stemmer - vant sentrum/venstrealliansen Unionen. Alliansen, som bestod av ni partier fra kristeligdemokrater og høyreliberalere til miljøvernere og kommunister, fikk knepent flertall både i Deputertkammeret (underhuset) og Senatet.

I mai 2006 valgte nasjonalforsamlingen Giorgio Napolitano til landets nye president, den første med bakgrunn fra kommunistpartiet. Et grunnlovsforslag om å styrke statsministerens makt på bekostning av presidenten, i sin tid initiert av Berlusconi, ble forkastet i en folkeavstemning. Prodi-regjeringen la opp til en mer kritisk holdning til USAs krigføring i Irak og til å hente hjem alle italienske styrker - og til å innta en mer aktiv rolle i EU enn under forgjengeren. Ved siden av økonomiske innstramningstiltak, var miljøpolitikken blant de fremste utfordringene; i en ny rapport kom Italia ut med 80 brudd på EUs miljølovgivning, det dobbelte av andre store medlemsland. Men lite ble innfridd, grunnet indre stridigheter.

I sine 20 første måneder ved makten berget Prodi-regjeringen seg gjennom 30 tillitsvoteringer - men gikk av etter å ha tapt den 31. - i januar 2008. Det skjedde under et opprivende møte der skjellsord ble ledsaget spytting og regulært håndgemeng i Senatet - da ett av Unionens minipartier gikk over til opposisjonen. Presidenten mislyktes i et forsøk på å starte en prosess for å stramme inn valgordningen, en ordning som hadde gitt 39 partier sete i nasjonalforsamlingen ved 2006-valget. Dermed ble det nyvalg, og i april fikk Silvio Berlusconi grønt lys for sin tredje statsministerperiode og for å danne Italias 63. regjering siden 1945. Han var da nylig blitt valgt til leder for den nye høyrekoalisjonen Il Popolo della Libertà (“Frihetens folk”).

Berlusconis nye koalisjon, som også omfattet det ytterliggående høyrepartiet Lega Nord, oppnådde rundt 47 % av stemmene - og klart flertall i begge kamre - mot 38 % til venstresidens Walter Veltroni. Valgets største taper ble den rødgrønne Regnbuealliansen, og kommunister, sosialister og miljøpartier tapte alle sine mandater. Bare i alt seks partier var tilbake i nasjonalforsamlingen, noe som ble ansett å gi Berlusconi et bedre grunnlag for å styre. Og han tok fatt på bred front, i første omgang ved å sette inn soldater for å fjerne de helsefarlige søppelbergene som hadde hopet seg opp bl.a. i Napoli - og ved å ruste opp kampen mot mafiaen som hadde store økonomiske interesser bl.a. knyttet til søppelet. En rekke arrestasjoner fulgte. Sommeren 2008 erklærte regjeringen unntakstilstand i kampen mot ulovlig innvandring. Da hadde 13 000 personer tatt seg frem til landets kyster siden årsskiftet, mot 8000 samme tidsrom året før.

Menneskerettighetsorganisasjoner advarte imidlertid mot flere av tiltakene, særlig de som rettet seg mot romfolket (sigøynerne). Finanskrisen som utviklet seg gjennom 2008 rammet hardt i landet med en av de mest skrantende økonomiene i Vest-Europa, i november var resesjonen et faktum etter to kvartaler med negativ vekst. Regjeringen ble kritisert for å svekke korrupsjonskampen da Berlusconi fikk vedtatt en lov som sikrer statsministeren og andre toppolitikere strafferettslig immunitet så lenge de sitter i sine embeter. Selv mente han seg forfulgt av landets dommere, etter 2500 høringer og 587 politibesøk ut fra korrupsjonsmistanke.

Berlusconi-epoken i italiensk politikk kjennetegnes av konsentrasjon av økonomisk, mediemessig og politisk makt på statsministerens hånd. Silvio Berlusconi ble en av Italias rikeste menn med basis i finans-, eiendoms- og industrivirksomhet. Gjennom målrettede oppkjøp kontrollerte han i sin andre statsministertid også 90 % av landets medier. I 2003 fikk Berlusconi vedtatt en lov som tilsidesatte en rettsavgjørelse der han var pålagt å selge den ene av sine tre riksdekkende fjernsynsselskaper. Både fra opposisjonen, fra medieorganisasjoner og fra EU-hold er han blitt kritisert for en programpolitikk som sterkt favoriserer hans egen person og som like sterkt toner ned politiske motstandere. Italia har dalt på den internasjonale rankinglisten over uavhengige medier.

Kraftige protester vakte også Berlusconis operasjoner for å få vedtatt en lov som sikret ham immunitet mot straffeforfølgelse; det verserte flere korrupsjonssaker mot ham fra tiden som forretningsmann i 1980-årene. Immunitetsvedtaket ble senere opphevet av forfatningsdomstolen og saken gjenopptatt. Berlusconi ble den første regjerende statsminister som møtte som tiltalt i en rettssal. Det endte med frikjennelse, mens en nær partifelle ble dømt for samarbeid med mafiaen.

Høyresiden styrket seg ved regionvalget i mars 2010, med fløypartiet Lega Nord som valgvinner. Alliansen bak statsminister Berlusconis regjering erobret fire nye regioner, og satt dermed med flertallet i seks - deriblant regionene som omfatter Roma og Milano - mot to etter valget i 2005. Sentrum/venstrepartiene tapte således mest på at valgdeltakelsen ble den laveste på 15 år. Våren 2010 figurerte Italia i gruppen av land som med sine økonomiske tilbakeslag ble ansett som en trussel mot eurosamarbeidet, de såkalte Pigs-landene, Portugal, Italia, Island, Hellas (Greece) og Spania. Gjennom finanskriseåret 2009 vokste statsgjelden til nær det dobbelte av kravet til euroland, budsjettunderskuddet nærmet seg samme nivå, mens bruttonasjonalproduktet falt med 5 prosent i finanskrisen sluttfase. Gjennom statlige tiltak holdt arbeidsledigheten seg lenge stabil rundt 8 prosent. EU stilte en rekke krav om innstramninger.

Statsoverhoder

Statsministere

Kort historisk oversikt