Monarkiet ble avskaffet ved en folkeavstemning i 1946, og Italia ble republikk. Grunnloven ble vedtatt 1947 og trådte i kraft 1948. Ifølge denne er Italia en enhetsstatlig og parlamentarisk-demokratisk republikk. Statsoverhode er en president, valgt for sju år av et valgkollegium bestående av parlamentets to hus og 58 regionale representanter. Presidenten har i hovedsak konstitusjonelle funksjoner, men har spilt en betydelig rolle etter 1990, da Italias tradisjonelle partistruktur gikk i oppløsning i kjølvannet av det kommunistiske sammenbruddet i Øst-Europa og de mange korrupsjonssaker mot italienske politikere.
Lovgivende makt er lagt til parlamentet, som har to kamre – senatet og deputertkammeret. Senatet (Senato della Repubblica) har 315 medlemmer valgt etter forholdstallsmetoden i 20 regionale valgkretser (stemmerettsalder 25 år) og 10 utpekt for livstid. Deputertkammeret (Camera dei Deputati) har 630 medlemmer, valgt i allmenne valg (stemmerettsalder 18 år); 3/4 av medlemmene velges ved flertallsvalg i enkeltpersonkretser og de øvrige 1/4 ved forholdstallsvalg i 27 regionale valgkretser. Begge husene velges for fem år, men kan oppløses før. For å få valgt inn kandidater på forholdstallsbasis må et parti nasjonalt ha minst fire prosent oppslutning. Regjeringen er ansvarlig overfor parlamentet; i praksis har det betydd deputertkammeret.
Det italienske partimønsteret er nokså oppsplittet og preget av allianser. Italiensk politikk har derfor vært preget av mindretalls- og koalisjonsparlamentarisme og hyppige regjeringsskifter. Oppsplittingen har gitt svake og ineffektive regjeringer, noe som igjen har ført til at et sektorisert byråkrati har kunnet vokse. Staten har i det hele tatt nokså svak legitimitet i et land som ble samlet så sent som 1871, og det er flere regionalt baserte og til dels separatistiske partier og bevegelser.
Administrativt
Administrativt er Italia delt inn i 20 regioner. Fem av disse (Sicilia, Sardinia, Trentino-Alto Adige, Friuli-Venezia Giulia og Valle d'Aosta) har spesiell status og noe større autonomi enn de andre. Over tid er Italias enhetsstatlige preg noe svekket. I 1970 ble det innført folkevalgte forsamlinger og et utøvende organ, ansvarlig overfor forsamlingene, i regionene. Regionene er inndelt i 109 provinser, styrt av valgte provinsråd og statlig utnevnte prefekter. På laveste nivå er det 8101 kommuner, ledet av valgte kommuneråd og utøvende organer.