Israels forsvar

Israel var tradisjonelt omgitt av fiendtlige stater, og har ikke hatt noen allierte eller militære samarbeidspartnere i regionen, men et tidvis unntak for Tyrkia. Selv om Israel inngikk en fredsavtale med Egypt i 1979 og en fredsavtale med Jordan i 1994, har ikke dette ført til et direkte militært samarbeid. Det samme gjelder senere tilnærming mellom Israel og andre arabiske stater. Det har i noen grad vært et samarbeid med.

Israel var avhengig av bistand utenfra for å bygge opp et moderne forsvar som kunne møte trusselen arabiske stater, som også – etter nederlaget for de militært sett underlegne israelske styrkene under krigen i 1948 – rustet opp. Frankrike var det landet som først, og i avgjørende grad, bidro til å utruste IDF med moderne våpen, herunder jagerfly. Det tette samarbeidet varte til Seksdagerskrigen i 1967, da en fransk våpenembargo ble innført. Samarbeidet ble styrket som følge av Osloavtalene, og en samarbeidsavtale om forsvar ble inngått i 1994. USA var lenge nølende til å levere våpen til Israel, noe som endret seg etter Seksdagerskrigen. Dette var begrunnet i å styrke Israels evne til å forsvare seg, men var også et utslag av rivaliseringen med Sovjetunionen under den kalde krigen , idet flere arabiske land, som Egypt og Syria, bygde opp sine forsvar med bistand derfra. Denne utviklingen, inklusive amerikansk støtte til Israel, forsterket seg under og etter Yom Kippur-krigen (Oktoberkrigen) i 1973. Forsvarssamarbeidet ble trappet opp under flere amerikanske presidenter, fra Ronald Reagan og til i dag. En avtale om strategisk samarbeid ble inngått i 1981; i 1987 fikk Israel status som en hovedpartner utenfor NATO . Samarbeidet har bestått, og består fortsatt, av en rekke elementer, framfor alt økonomisk støtte og utvikling leveranser av materiell, men også utstrakt samarbeid om etterretning. Israelske og amerikanske styrker trener og øver sammen, og USA har lagret materiell i landet. USA har også en base i Negev , ikke langt fra Gaza .

Tyrkia og Israel samarbeidet militært på 1990-tallet. Det israelske flyvåpenet kunne øve i tyrkisk luftrom, og Israel bidro til oppgradering av materiell for det tyrkiske forsvaret, og leverte materiell til Tyrkia, blant annet droner. Etter en periode med lite samarbeid ble de bilaterale militære kontakten gjenopprettet på 2000-tallet. De to land har blant annet begge interesser i krigen i Syria, og rollen til Iran i regionen.

Norge kan ikke selge våpen direkte til Israel, i henhold til norsk lov, og har begrenset adgang til import av israelsk våpenteknologi. Norske aktører bidro i 1968 til at Israel klarte å skaffe seg missiltorpedobåter fra Frankrike, i strid med rådende fransk våpenembargo mot landet.

Allmenn verneplikt – for både menn og kvinner – ble innført allerede fra etableringen av IDF i 1948. På samme måte som forløperen Haganah, som også hadde mobilisert bredt, skulle IDF være en folkelig forsvarsorganisasjon. Ideen var at folket selv skulle kjempe; det skulle ikke være noen institusjon som kjempet på vegne av folket. Denne tanken gjennomsyrer også dagens IDF, og dette er essensen i vernepliktsloven fra 1949, som la det formelle grunnlaget for de nære båndene mellom IDF og det israelske sivilsamfunnet,

Vernepliktsloven er endret flere ganger, senest i 2014 da unntaket for ortodokse (hasidiske) jøder som studerer ved en religiøs skole (jeshiva) ble opphevet. Bare jøder og drusere har verneplikt, men er frivillig for kristne, muslimer og tsjerkessere. Også en del jøder uten israelsk statsborgerskap velger å avtjene en avgrenset militærtjeneste i IDF gjennom Mahal-programmet. Andre deltar som frivillige i støttefunksjoner gjennom det internasjonale programmet Sar-El fra 1983. Også norske statsborgere har deltatt i disse programmene.

Verneplikten har for det meste bestått av en førstegangstjeneste på 36 måneder for menn og 21 måneder for kvinner. I tillegg kommer plikttjeneste i reservestyrkene – i prinsippet fire uker per år, i praksis mindre, til fylte 40 eller 45. Ved krig kan flere kalles inn, også over lengre tid. I 2014 ble førstegangstjenesten for menn redusert til 32 måneder. Det er en rekke unntak for kvinner, som tradisjonelt sett heller ikke har hatt stillinger i kampoppsetninger, selv om flere slike stillinger er åpnet opp også for dem.

Det israelske forsvaret er bygd opp med stor slagkraft og høy reaksjonsevne. Israel er et lite land med liten såkalt strategisk dybde: Det er, særlig i befolkningstette deler og i nord, korte avstander til nabolandene, som flere ganger har gått til angrep. IDF må derfor ha høy beredskap for å møte angrep. Av den grunn har Israel i alle år lagt særlig vekt på et sterkt flyvåpen, inklusive – og særlig i senere år – et omfattende og avansert luftvern.

Hæren har en aktiv personellstyrke på om lag 126 000 soldater hvorav rundt 100 000 vernepliktige. Hovedstrukturen i Hæren er infanteri, men med et sterkt innslag av panserstryker, og spesialstyrker. Hæren er organisert med flere kampbrigader; blant annet Givati-, Golani-, Oz- og Nahal-brigadene, så vel som en fallskjermbrigade og panserbrigader. Spesialstyrken Sayeret Matkal inngår i Hæren. Hæren har baser over hele Israel.

Marinen har en aktiv personellstyrke på rundt 9500 soldater, hvorav en knapp firedel er 2500 vernepliktige. Marinen består av tre flotiljer, hvor fartøyene inngår; henholdsvis missilbåter og ubåter. Spesialstyrken Shayetet 12 er organisert som en egen flotilje. Marinen har sin hovedbase, med verft, i Haifa, og baser i Ashdod, Atlit og Eilat.

Flyvåpenet har en aktiv personellstyrke på 34 000 soldater og en reserve på rundt 55 000 personer. Flyvåpenet består blant annet av én fly- og én helikoptergruppe, med fire luftvinger og flere baser i alle deler av landet. Spesialstyrken Shaldag er en del av flyvåpenet.

Det israelske forsvaret er utrustet med overveiende moderne materiell, og høyteknologiske plattfomer og systemer, blant annet for overvåking, luftvern og cyberoperasjoner. Mye av materiellet av produsert av Israels egen forsvarsindustri pg av USA, og de to land samarbeider om system- og materiellutvikling.

Til de mest kjente systemene som er utviklet gjennom israelsk-amerikansk samarbeid hører Merkava stridsvogn, Kfir jagerfly, Reeshef-, Dvora- og Saar-klasse marinefartøyer, Jericho- og Gabriel-missilene, rakettforsvaret Arrow og luftforsvarssystemet Iron Dome. Egenproduserte standard håndvåpen inkluderer riflen Galil og maskinpistolen Uzi. Israelsk forsvarsindustri har tatt en lederposisjon innen elektronikk, blant annet for elektronisk krigføring. IDF var også tidlig ute med å ta i bruk ubemannede luftfartøy (droner).

Det er kjent at Israel har utviklet kjernefysiske våpen, og at flere systemer er tilpasset bruk av slike, men israelske myndigheter har ikke villet bekrefte dette. Tungtvann fra Norge har bidratt til Israels kjernefysiske program, og testing av israelske atomvåpen ble foretatt i samarbeid med apartheidstaten Sør-Afrika, som Israel også på andre områder samarbeidet med innen det militære området. Det er antatt at Israel har mellom 80 og 90 kjernefysiske stridshoder (2019, ICAN), som med interkontinentale ballistiske missiler har en rekkevidde på opptil 6500 kilometer.

Hæren er oppsatt med plattformer for alle troppearter, hvor tyngre materiell blant annet omfatter omkring 400 stridsvogner av typen Merkava, 250 selvdrevet artilleri og 1190 pansrede personellkjøretøy. I tillegg har hæren tungt artilleri og luftvernmissiler til selvforsvar.

Flyvåpenet er oppsatt med flere typer fly, iog annet materiell, der kampfly og luftvern utgjør hovedtyngden. Israel har 315 kampfly (58 F-15 Baz, 25 F-15I Ra'am, 99 F-16C/D Barak, 98 F-16I Sufa og 36 F-35I Adir); og en rekke andre flytyper, inklusive ti tankfly, 65 transportfly og 142 helikoptre, hvorav 43 kamphelikoptre av typen AH-64 Apache. I tillegg har flyvåpenet ballistiske mellomdistansemissiler med atomstridshoder, missilforsvar, langdistanse-, mellomdistanse, lavforsvars- og luftvernmissiler, for selvforsvar, luftvernartilleri og tunge, middelstunge og lette droner.

Marinen er oppsatt med en flåte som omfatter fem taktiske undervannsbåter i Shayetet 7-skvadronen; sju missilfartøy i Shayetet 3-skvadronen);samt42 patruljefartøy, tre landgangsfartøy og ett logistikk- og hjelpefartøy.

Det israelske forsvaret har vært engasjert i flere omfattende kriger i regionen, i kamp med militsgrupper i flere land, og med angrep mot mål i Irak, Iran, Libanon og Syria, også uten selve krigene. Det har i lengre perioder stått i lavintensitets krigføring. Deler av IDF deltar også i kontroll og operasjoner i okkuperte palestinske områder.

Særlig omfattende har krigsinnsatsen vært i de arabisk-israelske krigene i 1948, 1956, 1967 og 1973. Israel har gått seirende ut av alle disse, og spesielt ble IDF berømmet etter Seksdagerskrigen i 1967 da Israel gikk til forkjøpsangrep mot Egypt og Syria. Derimot ble IDF – og Israels politiske ledelse – kritisert etter at landet ikke var tilstrekkelig forberedt på det egyptisk-syriske angrepet under Yom Kippur-krigen i 1973.

Gjennom disse krigene vant IDF utstrakt internasjonal anerkjennelse. Respekten, både nasjonalt og internasjonalt, ble svekket etter invasjonen av Libanon i 1982, og den påfølgende okkupasjonen. Da IDF i 2000 trakk seg ut av Libanon, var det etter langvarig militært press fra militsgruppen Hizbollah, som påberopte seg å være den første arabiske styrke til å beseire den israelske krigsmakten. IDF invaderte også i 1978 Sør-Libanon og igjen i 2006.

Under Golfkrigen i 1991 ble Israel beskutt av raketter fra Irak, men – etter påtrykk fra USA – valgte israelerne ikke å besvare disse, for ikke å skape intern konflikt i den internasjonale koalisjonen.

Særlig fra 1960-tallet har IDF i tiltagende grad blitt engasjert i kontraterror-virksomhet, mest for å bekjempe palestinsk gerilja; først i og fra nabolandene, senere fra de okkuperte territoriene Gazastripen og Vestbredden. Tidlige angrep fra palestinsk gerilja (fedayeen), først fra Jordan (og den jordansk-kontrollerte Vestbredden), senere fra Libanon, bidro til at IDF opprettet spesialstyrker. Disse gjennomførte flere aksjoner på Vestbredden og inn i Jordan og Libanon.

Etter Seksdagerskrigen i 1967 fikk IDF nye oppgaver som okkupasjonsmakt, blant annet å opprette en militær administrasjon i de okkuperte områdene. Her ble IDF senere satt inn for å slå ned palestinske opprør (intifada) i 1987 og igjen i 2000. Den væpnede palestinske motstanden mot Israel ga seg deretter utslag særlig på Gazastripen, spesielt fra midten av 2000-tallet. IDF gjennomførte flere større operasjoner der, spesielt rettet mot Hamas. De største av disse har vært Operasjon Cast Lead i 2000, Operasjon Pillar of Cloud i 2012, Operasjon Protective Edge i 2014, Operasjon Breaking Dawn i 2022 og krigen mot Hamas i 2023–2024.

IDF har også iverksatt militære operasjoner utenfor Israel og nabolandene, blant annet en aksjon for å befri gisler fra et kapret fly ved Entebbe-flyplassen i Uganda (1976), bombingen av Iraks atomreaktor (1982) og angrepet på hovedkvarteret til Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) i Tunisia (1985).

Israel har ikke stilt styrker til internasjonale operasjoner, men én FN-styrke har siden 1948 operert i Israel (samt Egypt, Jordan, Libanon og Syria): United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO). En annen, United Nations Emercy Force (UNEF) ble satt inn mellom Israel og Egypt (i Gaza og Sinai) i 1956, mens United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) ble satt inn i Sør-Libanon i 1978 blant annet for å overse den israelske tilbaketrekkingen. United Nations Disengagement Observation Force (UNDOF) ble satt inn på Golan i 1974, for å overvåke en buffersone mellom Israel og Syria. Som følge av fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979, ble Multinational Force and Observers (MFO) satt inn i Sinai i 1982 for å overvåke avtalen.

IDF har bidratt med personell og materiell i en del humanitære innsatser, blant annet i Ekvatorial-Guinea, Honduras, Mexico og Nepal; og har bidratt med medisinsk hjelp under krigen i Syria.

Tjeneste i IDF har lenge vært av stor betydning for sosial anseelse og karriere i det israelske samfunn, både i politikk og næringsliv. En rekke høyere israelske offiserer har gått inn i politikken, blant dem statsministrene Yitzhak Rabin, Ehud Barak og Ariel Sharon, mens Benjamin Netanyahu har en fortid i spesialstyrkene.

Verneplikten har gjennom årene også spilt en avgjørende rolle for å integrere de mange jødiske innvandrere til Israel. IDF har en egen utdanningsbataljon som blant annet bidrar til å lære innvandrere hebraisk språk, jødisk kultur og historie og israelsk samfunnsstruktur.