Invasjonen av Sør-Libanon 2006
Israelske soldater marsjerer inn i Sør-Libanon under krigen mot Hizbollah i 2006.
Av /Shutterstock Editorial/NTB Scanpix.

Det israelske forsvaret er internasjonalt kjent under det engelske navnet Israel Defense Forces (IDF). De militære styrkene ble etablert i 1948, kort tid etter selvstendigheten, i forbindelse med Palestinakrigen da Israel ble angrepet av nabolandene. Styrkene har vært involvert i flere kriger mot nabolandene og andre grupperinger. IDF er en av de viktigste samfunnsinstitusjonene i Israel, har vunnet internasjonal anerkjennelse for innovasjon og effektivitet, men har også fått kritikk for overgrep mot sivile.

Faktaboks

Også kjent som

hebraisk צבא הגנה לישראל Tsva ha-Haganah LeYisrael (Tzahal eller Zahal), engelsk Israel Defense Forces, IDF

IDFs hovedoppgave er å forsvare Israels eksistens, dets territorium og befolkning mot eksterne fiender og sammen med andre aktører bidra til landets sikkerhet. IDF har også, sammen med et grensepoliti, ansvar for å sikre Israels grenser og å bidra til sikkerheten til jødiske bosettinger i okkuperte områder.

Militære styrketall og materiell

Det israelske forsvaret har verneplikt etter utvelgelse for jøder og drusere, med førstegangstjeneste på 32 til 48 måneder for menn, og 24 måneder for kvinner. Militærtjeneste er frivillig for kristne, muslimer og tsjerkessere. De samlede styrketall for Israels væpnede styrker er 169 500 aktivt personell, med en reserve på 465 000 personell. I tillegg kommer omkring 8000 halvmilitære grensepoliti.

Hæren

Hæren har en personellstyrke på 126 000 aktivt personell, hvorav 100 000 vernepliktige. Tyngre materiell omfatter omkring 400 stridsvogner av typen Merkava, 250 selvdrevet artilleri og 1190 pansrede personellkjøretøy. I tillegg har hæren tungt artilleri og selvforsvarsluftvernmissiler.

Flyvåpenet

F-15I Ra'am
.
Lisens: CC BY NC SA 2.0
F-16I Sufa
.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Flyvåpenet har en personellstyrke på 34 000 aktivt personell. Materiell omfatter 315 kampfly (58 F-15 Baz, 25 F-15I Ra'am, 99 F-16C/D Barak, 98 F-16I Sufa, og 36 F-35I Adir), tre ELINT-fly, syv rekognoseringsfly, to AEW-fly, ti tankfly, 65 transportfly, 66 treningsfly, hvorav 30 M-346 Lavi som også kan brukes som lette kampfly, og 142 helikoptre, hvorav 43 kamphelikoptre av typen AH-64 Apache. I tillegg har flyvåpenet ballistiske mellomdistansemissiler med atomstridshoder, missilforsvar, langdistanse-, mellomdistanse, lavforsvars- og selvforsvarsluftvernmissiler, luftvernartilleri og tunge, middelstunge og lette droner.

Marinen

Marinen har en personellstyrke på 9500 aktivt personell, hvorav 2500 vernepliktige. Flåten omfatter fem taktiske undervannsbåter, syv korvetter, 42 patruljefartøy, tre landgangsfartøy og ett logistikk- og hjelpefartøy.

Historikk

David Ben Gurion 1948
Yitzhak Rabin (med caps) som offiser sammen with statsminister David Ben-Gurion og kommandant for sørfronten Yigal Allon under krigen i 1948.
Av /IDF.
Lisens: CC BY NC 2.0
Haganah
Haganah var de sionistiske forsvarsstyrkene frem til opprettelsen av staten Israel 14. mai 1948. Etter dette utgjorde de stammen i det israelske forsvaret. Her er haganah-soldater i trening i mars 1948, to måneder før opprettelsen av Israel.
Av /GPO.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Det israelske forsvaret har sine røtter i halvmilitære jødiske selvforsvarsgrupper fra årene før staten Israels selvstendighet.

En sentral gruppe var undergrunnsorganisasjonen Haganah, som ble grunnlagt i 1920, i tillegg til dens kommandostyrker Palmach, som ble etablert i 1941. Disse igjen bygde i noen grad på tidligere grupper som mer drev vakthold enn militær aktivitet, blant disse særlig Hashomer (opprettet i 1909), som inkluderte Bar-Giora (etablert i 1907). Dette var i hovedsak vaktstyrker som skulle beskytte særlig kibbutzer, mest mot kriminelle. Jødiske soldater ble organisert i egne avdelinger under første verdenskrig, noe som også bidro til grunnlaget for IDF.

Etter at Hashomer oppløste seg selv i 1920, besluttet den sionistiske ledelsen i Palestina å etablere en ny militær selvforsvarsorganisasjon, Haganah, initiert av fagbevegelsen Histadrut, som svar på arabiske opptøyer. Før dette var en jødisk bataljon, Den jødiske legion, satt opp i 1917 etter at Storbritannia hadde tatt kontrollen over Palestina under første verdenskrig. I 1931 førte en splittelse i Haganah til at en annen undergrunnsorganisasjon, Irgun, ble opprettet. En splittelse der førte til etableringen av en tredje og mer militant geriljagruppe, Lehi, i 1940.

Da Israel ble proklamert som en selvstendig stat 14. mai 1948, var det jødiske samfunnet i Palestina allerede i krig. Den nye staten ble umiddelbart angrepet av en gruppe arabiske stater. Israel Defense Forces ble etablert gjennom en forordning av 26. mai 1948. Ved etableringen utgjorde Haganah hovedtyngden av IDF. Av den grunn bygde IDF på Haganahs organisasjon, doktrine og kommandostruktur til krigen var vunnet og den videre utvikling av forsvaret kunne finne sted. Også Irgun og Lehi ble i 1948 innlemmet i IDF.

Da Palestinakrigen endte i 1949, besto IDF av 12 brigader og et lite flyvåpen og en mindre marine, begge bygd opp av Palmach. IDF talte da over 80 000 soldater til sammen.

Krigføring

Sinai-fronten 1967

Israelske styrker rykker frem i Sinai under Seksdagerskrigen.

Av /NTB Scanpix ※.

IDF har vært satt inn i flere større kriger og deltatt i lengre perioder med lavintensitetskrigføring. Særlig omfattende har innsatsen vært i de store arabisk-israelske krigene i 1948, 1956, 1967 og 1973. Israel har gått seirende ut av alle disse, og spesielt ble IDF berømmet etter seksdagerskrigen i 1967 da Israel gikk til forkjøpsangrep mot Egypt og Syria. Derimot ble IDF – og Israels politiske ledelse – kritisert etter at landet ikke var tilstrekkelig forberedt på det egyptisk-syriske angrepet under oktoberkrigen i 1973. Særlig den militære etterretningen ble da kritisert for ikke å ha tolket tilgjengelig informasjon godt nok.

Som følge av Israels fredsavtale med Egypt fra 1979, konsentrerte IDF mer av kreftene i nord, mot Libanon og Syria. Fredsprosessen mellom Israel og Syria førte ikke fram, og Syria ble den største militære trusselen. Dertil kom Syrias nærmeste allierte, Iran, som IDF måtte planlegge aksjoner mot, særlig under trussel fra utvikling av kjernefysisk kapasitet. Trusselen fra Irak forsvant med regimeskiftet i 2003. Under Golfkrigen i 1991 ble Israel beskutt av raketter fra Irak, men – etter påtrykk fra USA – valgte israelerne ikke å besvare disse, for ikke å skape intern konflikt i den internasjonale koalisjonen.

Gjennom disse krigene vant IDF også utstrakt internasjonal anerkjennelse. Respekten, både nasjonalt og internasjonalt, ble svekket etter den israelske invasjonen av Libanon i 1982, og den påfølgende okkupasjonen. Da IDF i 2000 endelig trakk seg ut av Libanon, var det etter langvarig militært press fra militsgruppen Hizbollah, som påberopte seg å være den første arabiske styrke til å beseire den israelske krigsmakten. IDF invaderte også i 1978 Sør-Libanon og igjen i 2006.

Særlig fra 1960-tallet har IDF i tiltagende grad blitt engasjert i kontraterror-virksomhet, mest for å bekjempe palestinsk gerilja – først i og fra nabolandene, senere fra de okkuperte territoriene Gazastripen og Vestbredden. Tidlige angrep fra palestinsk gerilja (fedayeen) – først fra Jordan (og den jordansk-kontrollerte Vestbredden), senere fra Libanon – bidro til at IDF opprettet spesialstyrker. Disse gjennomførte flere aksjoner på Vestbredden og inn i Jordan og Libanon.

Etter seksdagerskrigen i 1967 fikk IDF nye oppgaver som okkupasjonsmakt, blant annet å opprette en militær administrasjon i de okkuperte områdene. Her ble IDF senere satt inn for å slå ned palestinske opprør (intifada) i 1987 og igjen i 2000. Den væpnede palestinske motstanden mot Israel ga seg deretter utslag særlig på Gazastripen, spesielt fra midten av 2000-tallet. IDF gjennomførte flere større operasjoner der, spesielt rettet mot Hamas. De største av disse har vært Operasjon Cast Lead i 2000, Operasjon Pillar of Cloud i 2012, Operasjon Protective Edge i 2014, Operasjon Breaking Dawn i 2022 og krigen mot Hamas i 2023.

IDF har også iverksatt militære operasjoner utenfor Israel og nabolandene, blant annet en aksjon for å befri gisler fra et kapret fly ved Entebbe-flyplassen i Uganda (1976), bombingen av Iraks atomreaktor (1982) og angrepet på hovedkvarteret til Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) i Tunisia (1985).

Utvikling

Oppbygging av forsvaret var en prioritert oppgave i den nye staten, som samtidig sto overfor store utfordringer på flere områder, ikke minst mottaket av flere hundre tusen innvandrere, de fleste fordrevet fra arabiske stater. Dette ga samtidig IDF tilgang på mannskaper – og israelsk etterretning tilgang på arabisk-kyndige personer.

Ved siden av økonomiske begrensninger, ble oppbyggingen av IDF hemmet av mangelfull tilgang på våpen. Av politiske hensyn, særlig forholdet til araberstatene, vegret de fleste land seg fra å selge våpen til Israel. Unntaket var først og fremst Frankrike. Etter seksdagerskrigen i 1967 stanset imidlertid Frankrike langt på vei våpensalget til Israel, mens USA først etter denne krigen leverte våpen i større omfang.

Struktur

Det israelske forsvaret er sterkt sentralisert, med tett samordning mellom land-, luft- og sjøstridskreftene (forsvarsgrenene) gjennom en felles generalstab. Den operative strukturen er knyttet til tre regionale kommandoer.

IDF har nære relasjoner til det sivile israelske samfunnet på flere måter, også gjennom en omfattende forsvarsindustri som har produsert materiell både for IDF og for eksport.

Organisering

Fra etableringen i 1948 har den israelske hæren (Israeli Army, IA) vært den største del av IDF. Deretter har luftforsvaret (Israeli Air Force, IAF) blitt en svært sentral del, mens marinen (Israeli Navy, IN) er forblitt den minste forsvarsgrenen. I tillegg til disse kommer flere fellesinstitusjoner og den militære etterretningen, Aman (Agaf HaModiin). IDF har også en hjemmekommando med særlig ansvar for forsvar av det sivile samfunn, samt søk- og redningsaksjoner.

IDF ledes av en forsvarssjef (Chief of Staff) som er underlagt forsvarsministeren. Hans nestkommanderende er samtidig hærsjef. Forsvarssjefen leder den sentrale, felles generalstaben – som samtidig utgjør overkommandoen – og hvor grensjefene inngår. I tillegg til forsvarsgrenene er IDF organisert i tre regionale kommandoer, henholdsvis Nordkommandoen (for forsvar mot Libanon og Syria), Sentralkommandoen (som dekker det sentrale Israel og Vestbredden) og Sørkommandoen (med ansvar for Negev og grensen til Egypt og Gazastripen).

Gjennom vernepliktsystemet er en stor del av den israelske befolkning innrullert i reservestyrkene. Disse utgjør en vesentlig del av IDF og er blitt mobilisert ved alle kriger. De består av oftest godt trente avdelinger som er sammensveiset etter mange repetisjonsøvelser.

Doktrine

Oppgaven til IDF er å forsvare eksistensen til staten Israel, med landets territorium og befolkning. Dette inkluderer å bekjempe all form for terrorisme. Den fremste grunnsetningen i forsvarsdoktrinen er at Israel ikke har råd til å tape én eneste krig – av frykt for å bli utslettet som stat. Doktrinen fastsetter også at strategien er defensiv, uten territorielle ambisjoner, og et ønske om å unngå krig gjennom bruk av politiske virkemidler og troverdig militær avskrekking – og at opptrapping av en konflikt skal unngås.

Særlig etter Suezkrisen i 1956 ble forkjøpsangrep en ledetråd i israelsk forsvarspolitikk. Denne kom til uttrykk da IDF angrep Egypt og Syria før disse kunne iverksette sitt planlagte angrep på Israel i juni 1967 – men lykkes ikke mot de samme landene i oktober 1973. Erfaringene fra krigen i Sinai i 1956 innebar større vekt på mobilitet, med en oppbygging av panserstyrkene. Dette kom til anvendelse både i 1967 og 1973 og bidro i vesentlig grad til at Israel kom på offensiven i 1973. Under seksdagerskrigen i 1967 bidro det israelske flyvåpenet til en rask seier ved tidlig å ødelegge særlig det egyptiske, men også det syriske og jordanske flyvåpenet.

Ved flere senere tilfeller viste IAF seg overlegent i luftkamper mot det syriske flyvåpenet, blant annet over Libanon. En overlegenhet i lufta – med kontroll over luftrommet – er en essensiell del av den israelske forsvarsstrategien og helt avgjørende på grunn av Israel lille territorium og manglende strategiske dybde. Den strategiske dybden er blitt mindre utsatt ved okkupasjonen av Sinai (til 1982), Vestbredden og Golanhøydene.

En grunnleggende forutsetning i israelsk forsvarspolitikk har vært en sterk etterretning som skal kunne gi minimum 48 timers varsel – med rom for mobilisering av reservestyrkene. Dette sviktet i 1973 og førte til at Israel var dårlig forberedt da Egypt og Syria angrep, og i 2023 da Hamas angrep. Både den politiske og militære ledelsen ble kritisert i granskingen som ble iverksatt etter krigen, Agranat-kommisjonen. Israel har flere etterretningsorganer, og det har i flere perioder vært påpekt dårlig samarbeid og samordning mellom dem. Den militære etterretningen, Aman, er den største. Den utenlandskrettede – Mossad – er den best kjente. Flere spesialiserte miljøer sorterer under Aman, derunder oppklaringsenheten Sayeret Matkal, som ble etablert i 1957 – primært for å skaffe etterretning fra arabiske land.

I løpet av statens eksistens har Israel flere ganger endret sin militære doktrine når det gjelder innretting av sine strukturer og systemer, særlig vektingen mellom troppearter og med en styrking av luftforsvaret. Allerede i 1950-årene ble det lagt stor vekt på fallskjermutdanning, og fallskjermjegere fikk en sentral rolle i infanteriet og deretter i hele hæren fra 1960-tallet. Dette ble blant annet drevet fram av erfaringer med de første spesialstyrkene som ble etablert for å slå tilbake mot palestinsk gerilja. Deretter fikk panserstyrkene en avgjørende rolle i hærstrukturen.

Den tallmessige underlegenheten, både i personell og materiell, er kompensert med en høy grad av kompetanse og effektiv bruk av tilgjengelige systemer. I krig har utnyttelsen av flystyrken (1967) og hurtigheten og presisjonen til panserstyrkene (1973) vist seg avgjørende.

IDF ledes også ut fra et etisk regelverk som inkluderer forsvar av staten og lojalitet til landet og menneskeverd. Israelske soldater skal verdsette menneskelivet og ikke bruke våpenmakt til å skade sivile. IDF var lenge kjent for et mer avslappet forhold til tradisjonell militær disiplin enn andre forsvarsstyrker, som en arv fra Haganah og Palmach. Israelske offiserer har vært kjent for å delta i strid sammen med sine soldater. Høyere offiserer i IDF når raskere sine grader enn hva som er vanlig i de fleste land. De blir også skiftet ut i forholdsvis ung alder og oppmuntres til å ta en karriere nummer to.

Materiell

IDF har brukt militært materiell fra en rekke leverandører, i tillegg til at israelsk industri selv har utviklet mange løsninger. Rundt selvstendigheten i 1948 fikk Israel materiell fra spesielt Tsjekkoslovakia og blant annet Italia og Sverige. Mye ble imidlertid anskaffet på illegalt vis, og mye eldre materiell var lenge i bruk. Materiellvalg var lenge styrt både av økonomiske begrensninger og vanskeligheter med å få kjøpt våpen.

Flere land hadde restriksjoner på våpenleveranser til Israel, for USA gjaldt dette frem til 1967. Før det var Frankrike viktigste leverandør, med blant annet leveranse av Mirage III kampfly. Fra 1968 ble franske leveranser stanset for en periode, og Israel produserte ulisensierte varianter av franske kampfly under navnet Nesher. Særlig etter krigene i 1967 og 1973 erobret Israel mye sovjetisk materiell fra Egypt og Syria, ikke minst stridsvogner, som så ble modifisert og inkludert i den israelske hæren. Under seksdagerskrigen i 1967 besto flyvåpenet av franske maskiner. Først i årene etterpå er flyvåpenet bygget opp basert på amerikansk materiell.

Særlig etter oktoberkrigen i 1973, og i enda sterkere grad etter at Israel inngikk fredsavtalen med Egypt i 1979, har USA bidratt til moderniseringen av IDF ved leveranse av moderne våpensystemer og utviklingssamarbeid. Ikke minst har IAF blitt modernisert ved hjelp av amerikanske systemer, blant annet jagerflyene F-15 og F-16 og AH-1 Cobra og AH-64D Apache kamphelikoptre. Artillerivåpenet ble utviklet særlig etter seksdagerskrigen, med både amerikansk materiell og erobret sovjetisk materiell

I samarbeid med IDF har israelsk industri – og ofte i samarbeid med USAs forsvarsindustri, delvis støttet av amerikansk bistand – utviklet flere plattformer. Til de mest kjente hører Merkava stridsvogn, Kfir jagerfly, Reeshef-, Dvora- og Saar-klasse marinefartøyer, Jericho- og Gabriel-missilene, rakettforsvaret Arrow og luftforsvarssystemet Iron Dome. Egenproduserte standard håndvåpen inkluderer riflen Galil og maskinpistolen Uzi. Israelsk forsvarsindustri har tatt en lederposisjon innen elektronikk, blant annet for elektronisk krigføring. IDF var også tidlig ute med å ta i bruk ubemannede luftfartøy (droner).

Det er kjent at Israel har utviklet kjernefysiske våpen, og at flere systemer er tilpasset bruk av slike, men israelske myndigheter har ikke villet bekrefte dette. Tungtvann fra Norge har bidratt til Israels kjernefysiske program, og testing av israelske atomvåpen ble foretatt i samarbeid med apartheidstaten Sør-Afrika, som Israel også på andre områder samarbeidet med innen det militære området.

Norske aktører bidro også til at Israel i 1968 klarte å skaffe seg missiltorpedobåter fra Frankrike, i strid med rådende fransk våpenembargo mot landet. Norge selger ikke våpen direkte til Israel, og det er restriksjoner på import av forsvarsmateriell fra Israel til Norge.

Det er antatt at Israel har mellom 80 og 90 kjernefysiske stridshoder (2019, ICAN), som med interkontinentale ballistiske missiler har en rekkevidde på opptil 6500 kilometer.

Samfunnsrolle

Enda mer enn de fleste lands forsvarsstyrker har IDF vært en helt sentral samfunnsbygger. Regionale politiske og militære forhold har nødvendiggjort et sterkt forsvar forankret i folket, med omfattende mobilisering i krise og krig. Den folkelige forankringen, videreført fra selvstendighetskrigen, er sentral i IDFs identitet. Dette reflekteres i både rekruttering, doktrine, ansvarsområde og etiske rammeverk. Sikkerhet er et overordnet politisk anliggende i Israel, og forsvarsmakten spiller i så henseende en helt sentral samfunnsrolle.

Tjeneste i IDF har lenge vært av stor betydning for sosial anseelse og karriere i det israelske samfunn, både i politikk og næringsliv. En rekke høyere israelske offiserer har gått inn i politikken, blant dem statsministrene Yitzhak Rabin, Ehud Barak og Ariel Sharon, mens Benjamin Netanyahu har en fortid i spesialstyrkene. Verneplikten har gjennom årene også spilt en avgjørende rolle for å integrere de mange jødiske innvandrere til Israel. IDF har en egen utdanningsbataljon som blant annet bidrar til å lære innvandrere hebraisk språk, jødisk kultur og historie og israelsk samfunnsstruktur.

Verneplikt

Israelske spesialsoldater
I Israel er det allmenn verneplikt også for kvinner, og IDF har høyere kvinneandel enn alle andre land i verden. Her er soldater i et kvinnekompani i Combat Intelligence Corps i ørkenen i Sør-Israel.

Allmenn verneplikt – for både menn og kvinner – ble innført allerede fra etableringen av IDF. På samme måte som Haganah, som også hadde mobilisert bredt, skulle IDF være en folkelig forsvarsorganisasjon. Ideen var at folket selv skulle kjempe, det skulle ikke være noen institusjon som kjempet på vegne av folket. Denne tanken gjennomsyrer også dagens IDF. Dette er essensen i vernepliktsloven fra 1949, som la det formelle grunnlaget for de nære båndene mellom IDF og det israelske sivilsamfunnet,

Loven er endret flere ganger, senest i 2014 da unntaket for ortodokse (hasidiske) jøder som studerer ved en religiøs skole (jeshiva) ble opphevet. Bare jøder og drusere har verneplikt, mens kristne og muslimer kan melde seg frivillig. Også en del jøder uten israelsk statsborgerskap velger å avtjene en avgrenset militærtjeneste i IDF gjennom Mahal-programmet. Andre deltar som frivillige i støttefunksjoner gjennom det internasjonale programmet Sar-El fra 1983. Også norske statsborgere har deltatt i disse programmene.

Verneplikten har for det meste bestått av en førstegangstjeneste på 36 måneder for menn og 21 måneder for kvinner. I tillegg kommer plikttjeneste i reservestyrkene – i prinsippet fire uker per år, i praksis mindre. I 2014 ble førstegangstjenesten for menn redusert til 32 måneder. Det er en rekke unntak for kvinner, som tradisjonelt sett heller ikke innehar stillinger i kampoppsetninger – selv om noen slike er åpnet opp – og som mest er brukt til administrative funksjoner, blant annet instruktører.

Oppslutning

IDF har tradisjonelt hatt utstrakt oppslutning i det israelske samfunn, hvor avtjent militærtjeneste – og enda viktigere, militær karriere – har bidratt til anseelse. Det har vært liten sosial aksept for ikke å avtjene førstegangstjeneste.

Kritikk mot IDF var lenge lite akseptert, samtidig som militære anliggender til dels er underlagt mediesensur i Israel. Etter invasjonen av Libanon i 1982 kom det imidlertid til utstrakte protester mot Israels krigføring i landet, og en fredsbevegelse vokste fram.

Innad i IDF har kritikk særlig vært rettet mot mer politimessig tjeneste i okkuperte områder. Krigen i Libanon og operasjonene i de okkuperte områdene har i noen grad svekket det moralske grunnlaget for IDF i befolkningen. Samtidig har økonomisk utvikling av et mer moderne samfunn bidratt til å svekke IDF som et genuint folkeforsvar. Noe av denne opprinnelige tradisjonen, med Haganahs utspring i den politiske venstresiden og Palmachs forankring i kibbutz-bevegelsen, er ivaretatt gjennom Nahal-brigaden, som kombinerer militært forsvar med utvikling av landet. Etablering av bosettinger var, og er, en del av den israelske politisk-militære strategien.

Det er særlig sekulær askenasisk ungdom som har utgjort ryggraden i IDF. Med årene har denne gruppen etablert seg i de øvre sjikt av de israelske samfunnslag, og motivasjonen for å tjenestegjøre i IDF – pliktfølelsen overfor staten Israel – har vært nedadgående, spesielt etter den tredje Libanon-krigen i 2006. En undersøkelse av denne, med sikte på å trekke lærdommer ble gjennomført av Winograd-kommisjonen. Den kritiserte blant annet IDF for ikke å ha vært godt nok forberedt for invasjonen. Det har i flere perioder vært reist kritikk mot at IDF har inntatt en arrogant holdning nårt det gjelder egen evne, som følge av de mange militære suksesser mot arabiske stater.

Internasjonalt, og til dels nasjonalt, er IDF kritisert særlig for angrep som har rammet sivile. Dette har vært tilfelle helt fra de første kontraterror gjengjeldelsesaksjonene på 1950-tallet og til luftangrepene mot Gazastripen på 2000-tallet. Den israelske forsvarsledelsen ble også sterkt kritisert for sitt ansvar for massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila i Beirut i 1982, og for beskytningen av en posisjon tilhørende FNs fredsstyrke, United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL), i Qana sør i Libanon i 1996.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • The International Institute of Strategic Studies (IISS) (2023). The Military Balance 2023
  • Pedahzur, Ami (2009). The Israeli Secret Services & the Struggle against Terrorism. Columbia University Press
  • Creveld, Martin van (2002). The Sword and the Olive. Public Affairs
  • Schiff, Zeev (1987). A History of the Israeli Army. Sidgwick & Jackson
  • Rothenburg, Gunter E. (1979). The Anatomy of the Israeli Army. B. T. Batsford

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg