Israels jordbrukssektor er relativt liten, og sysselsatte i 2003 kun 1,9 % av den yrkesaktive befolkningen. Jordbrukets økonomiske betydning har avtatt etter hvert som andre sektorer er utviklet, men det israelske jordbruket er meget produktivt og av stor strategisk og økonomisk betydning. Grunnlaget for landbrukspolitikken i tiden etter statens etablering i 1948 var selvforsyning av matvarer, sett i et sikkerhetsperspektiv. Derfor ble det iverksatt omfattende nydyrking samt gjendyrking og forbedring av områder som palestinerne hadde flyktet fra, eller blitt tvunget til å forlate. I 1948–49 var det dyrkede arealet 1650 km2. Ti år senere var det utvidet til 4110 km2, en økning på nesten 150 %. Dagens jordbruk er gjennommekanisert, basert på moderne teknologi og en utstrakt grad av kunstig vanning. Dette har ført til høy avkastning, men til sterk tæring på grunnvannreservene – også i de okkuperte områdene. Det er iverksatt en rekke prosjekter for å utvinne ferskvann fra saltvann. Begrensningen i israelsk jordbruk består ikke så mye i mangelen på jord som i mangelen på vann.
De viktigste jordbruksområdene ligger nord i landet, konsentrert om Yizre'eldalen. I Galilea dyrkes særlig korn, oliven og tobakk. På kystslettene drives mangesidig jordbruk med dyrking av grønnsaker, sitrusfrukt, vindruer, bomull og korn. I nordlige Negev dyrkes korn, grønnsaker og frukt. Frukt, grønnsaker og blomster er viktige eksportartikler.
Jordbruksbefolkningen i Israel bor i landsbyer, eller i de spesielt organiserte landsbyene: kibbutzim, moshavim og moshavim shitufiim. Kibbutzim er unikt utviklet i Israel. De er organisert som et kollektivt foretak med felleseiendom og felles arbeidskraft hvor alle inntekter og utgifter behandles som et felles anliggende. Hvert medlem forventes å arbeide etter evne, blir ikke utbetalt lønn, men forsynt av kibbutzim med goder etter behov. Den er økonomisk, og til dels også sosialt ansvarlig for sine medlemmer. Medlemskapet er basert på prinsipper om frivillighet, gjensidighet og like rettigheter. Moshavim shitufiim er også kollektivbruk, men her har hver familie ansvar for eget hus og sin husholdning. En moshavim er en landsby organisert som et kooperativ av individuelle gårder av lik størrelse, hvor gårdbrukerne er individuelt ansvarlig for driften. Deres økonomiske og sosiale sikkerhet ligger i landsbyorganisasjonen som yter eller organiserer ulike former for fellestjenester, slik som salg og markedsføring av produktene, innkjøp, kreditt o.l. Både kibbutzim og moshavim har de senere år hatt store økonomiske problemer. Det er gjennom lengre tid arbeidet for å gjøre inntjeningen mindre avhengig av jordbruket ved å utvikle nye inntektsmuligheter knyttet til turisme, fiskeoppdrett eller industriproduksjon.