Den israelittisk-jødiske religion har en lang historie og har utfoldet seg i mange former, som nomadestammers religion, nasjonalreligion, lovreligion og eskatologisk preget religion. Det er fremfor alt Det gamle testamente (GT) som er kilden til vår viten om dette, men kildematerialet må vurderes kritisk og plasseres riktig etter sin tid og sin litterære kategori.
Troen
Kilden til den eldste historien finnes i Mosebøkene, som rommer mange tradisjonslag. Mye av det som fortelles om patriarkenes religion er formet i senere tid og kan ikke uten videre brukes som kilde for den eldste historie. De halvnomadiske patriarkene vandret inn i et land med hellige steder ved kilder og trær, på hauger og berg, og det var gjerne en baal eller en el som hersket på et slikt sted. Stammer eller fremstående enkeltpersoner hadde ofte en skytsgud, f.eks. stammen Gad med guden ved samme navn, eller Abrahams Gud, Isaks Redsel (1 Mos 31,42) og Jakobs Veldige (1 Mos 49,24).
En helt ny impuls kom med Moses og de israelittiske stammenes innvandring i Kanaan etter landflyktigheten i Egypt, men også når det gjelder Moses er kildene usikre. Med Moses kommer gudsnavnet Jahve i alminnelig bruk. Jahve ble felles gud for de israelittiske stammene som samlet seg i et religiøst-politisk forbund og sluttet en pakt seg imellom og med Jahve ved berget Sinai (2 Mos 19 ff.). Stammene regnet med Jahves hjelp, slik han hadde hjulpet ved utferden fra Egypt. Jahve ble sett på som en aktiv gud, som handlet gjennom historien. Folket på sin side påtok seg en rekke forpliktelser, både av kultisk og etisk art (sml. 2 Mos 19 ff.).
Selv om Jahve var Israels gud, ble han, iallfall i den eldste tid, ikke betraktet som den eneste gud som eksisterte. Det var først profetene, bl.a. Amos, som utformet monoteismen. Jahve tenktes å være omgitt av guddommelige vesener. Han kalles ofte Jahve Sebaot, hærskarenes gud, med henvisning til himmelske vesener i hans følge (Sal 89, Am 6). Han er også Herre, adon, og omtales vanligvis som Herren, Adonaj. Han bor i himmelen, og når han viser seg, kommer naturen i opprør (Sal 18). På Jorden er hans viktigste kultsted Sion i Jerusalem. Han er hellig, dvs. han er atskilt fra verden og alt som er profant, men også den som hjelper den trengende, sitt folks og den enkeltes beskytter, og han er Israels konge. Selv om folket hadde en jordisk konge, var det Jahve som ble betraktet som den egentlige konge. Den jordiske hersker var hans «sønn», innsatt på tronen av Jahve (Sal 2). Som konge var han ikke bare herre over sitt utvalgte folk, men i siste hånd konge over alle folk, fordi han var skaper og opprettholder av tilværelsen. I den egenskap ble han også karakterisert som hyrde (Sal 23 og 103).
Pakten mellom folket og Jahve, dvs. hele gudsforholdet, kom i alvorlige vanskeligheter etter bosetningen i Kanaan, fordi Israels religion da gjennomgikk en gradvis forandring. Israelittene ble sterkt påvirket av kanaaneisk kultur og også av den fruktbarhetsdyrkelse som særlig var knyttet til Baal og Astarte (Istar). Jahvistiske kretser kjempet hardt, særlig mot Baal, mens Jahve og El synes å ha gått opp i en enhet.
Det var profetene som kjempet sterkest for den rene Jahve-troen (jfr. Elias kamp mot Baal, 1 Kong 18). Profeter som Jesaja og Amos, men også andre, fremhevet Jahves velde og makt, og de krav han hadde rett til å stille. Folket hadde sviktet, og derfor måtte straffen komme (Jahves dag). Det nyttet ikke å håpe på at man skulle lure seg unna ved hjelp av den rike offerkultus i tempelet i Jerusalem og andre steder. Ulykken måtte komme, men en «rest» skulle slippe fra det og bygge opp det nye. Til tanken om «resten» knyttet seg også senere tanken om fremtidskongen Messias, som skulle føre det nye Israel til seier.
Ikke minst takket være profetenes innsats holdt Israels religion seg levende gjennom påkjenningen som Judarikets undergang og deportasjonen til Babylon betydde. Men den fikk nye former etter tilbakekomsten til Juda og etableringen av menigheten. Synagogen og gudstjenesten der, med skriftlesning, bønn og salmer, kom til å ta den plass som tempelet hadde hatt før. Jødedommen ble en bok- og lovreligion, hvor det høyeste mål ble å oppfylle loven. Dermed ville den messianske tidsalder være inne, når alle levde etter loven. Samtidig levde fremtidsforventningene videre, preget også av en viss nasjonalisme (sml. Jes 40–55). Det utviklet seg en apokalyptikk, som særlig utfoldet seg i apokryfe skrifter.
Til tanken om en siste dom over fiendefolkene med seier og tronstigning for Jahve kom også tanken om en individuell gjengjeldelse (Esek 18) og tanken om de dødes oppstandelse til et endelig oppgjør (Dan 12). Disse tanker ble i de siste århundrer før Kristus akseptert av de fleste jøder med unntak av saddukeerne. De har spilt en stor rolle i mange fromme kretser, f.eks. blant dem som slo seg ned ved Dødehavet (se Dødehavsrullene), en gruppe av esseerne. Fariseerne hadde den samme bakgrunn, men la etter hvert trykket sterkest på loven og lovoppfyllelsen.
Forskere som mener at det gamle Israels tilblivelse ikke skyldes innvandring, men indre omveltninger, oppfatter den religionshistoriske utviklingen annerledes: Israels religion i kongetiden har ikke skilt seg nevneverdig fra annen vest-semittisk religion i jernalderen, og den Jahve-troen vi møter i Det gamle testamente er et resultat av en lang utvikling, særlig etter Jerusalems fall i 586 f.Kr.
Kulten
Når det gjelder religiøse handlinger, er det i første rekke salmene i GT som gir oss opplysninger. Det er tale om å gå til Herrens hus eller alter, om å delta i ofringen og festen ved tempelet. Tempelet kom først med kong Salomo, men også etter at tempelet på Sion var bygd, fortsatte man å samles på andre kultsteder. Kong Josjia forsøkte i 621 f.Kr. å gjennomføre en konsekvent sentralisering til Jerusalems tempel uten at dette lyktes fullstendig. Tempelet ble ødelagt 586 f.Kr. og ble først gjenoppbygd 515, etter den babylonske landflyktighet, og ble til slutt ombygd under kong Herodes den store på Jesu tid. Man antar at Salomos tempel var en relativt enkel bygning som bestod av en forhall og to indre rom, et hellig rom og det allerhelligste. I det hellige stod alteret for røkelsesoffer og et bord med skuebrød. I det allerhelligste stod arken, en kiste som symboliserte Jahves nærvær i tempelet. Det store brennofferalter stod ute i forhallen eller forgården. Den viktigste kulthandling var ofringen.
Tanken bak offeret var at det enten skulle være en gave til Gud eller formidle samfunn med ham, eller også være soning for skyld. Som oftest var det dyr man ofret, men man kunne også ofre av markens grøde; menneskeofring forekom i den eldste tiden. Profetene bekjempet troen på at offeret virket i seg selv, så å si automatisk, og de klarla at ofringen måtte følges av etisk vandel, sosial tenking og omsorg for medmennesker dersom man ville vente at Gud skulle godta dem (Am 5).
Gudstjenesten ble ledsaget av musikk og sang. Man hadde en egen salmesamling, de såkalte Davids salmer. Enkelte av disse diktene priser Jahve som verdens herre og skaper, nemlig hymnene (Sal 8, 103, 104, 135 o.fl.), andre er klagesalmer som enten ble brukt når krig eller annen ulykke truet landet (offentlige klagesalmer) eller når kongen eller en annen person var syk eller lidende (individuelle klagesalmer). Endelig hadde man takkesalmer som ble anvendt når folket eller den enkelte var utfridd av nød. En egen gruppe hymner er de såkalte tronstigningssalmer, som muligens ble anvendt under nyttårsfesten da man hyllet Jahve som Israels konge (Sal 47, 83, 95–99).
Årets store høytider var ellers påskefesten, som ble feiret om våren til minne om utfrielsen av Egypt, ukefesten, som man feiret sju uker senere ved den tid man hadde høstet hveten, og løvhyttefesten ved slutten av frukthøsten. Ellers ble hver 7. dag, sabbaten, forskriftsmessig feiret med særskilte ofre.
Prestestanden og profetene
Ved tempelet var det en fast prestestand som hadde i oppgave å lede offerhandlingene og gudstjenesten. De skulle også lære opp menigheten og holde oppsikt med tempelets øvrige funksjonærer, sangere, musikere og kultprofeter. Det er sannsynlig at en vesentlig del av kultlyrikken, dvs. Davids salmer, er diktet av sangerne og musikerne. Profeter kunne være knyttet til tempelet og stå i kongens tjeneste. De ble tilkalt når viktige avgjørelser skulle tas, f.eks. om krig, da de fikk i oppdrag å spå om utfallet av den forestående konflikten. Sannsynligvis virket ofte prestene selv som profeter. Enkelte av dem, f.eks. Jesaja, ble kalt til profetyrket under sin tjeneste ved tempelet. Fra først av var profeter knyttet til de lokale kultstedene rundt i landet, men ved sentraliseringen omkring tempelet i Jerusalem ble de knyttet til dette og underordnet prestene. Profetene virket også med i gudstjenesten. Dette fremgår av mange salmer der profetutsagn er lagt inn i salmen som svar på menighetens eller den enkeltes bønn (Sal 12).
Kongetro
En vesentlig side ved israelittisk-jødisk tenkning er de ideer som var knyttet til kongen og hans stilling i samfunnet. Israels konge var sett som Guds «sønn», og tenktes innsatt på tronen av Jahve (Sal 2 og 110). Han var også folkets fremste religiøse leder, en arvtager av prestekongen Melkisedeks embete. Han var mashiah (gr. messias), den salvede, noe som hentyder til en seremoni som ble foretatt ved Gihonkilden i Kedrons dal i forbindelse med kroningen. Kongen ble betraktet som bærer av den velsignelse som folket levde på; både naturen og folket levde i ly av ham og den gudskraft han representerte. Han var bærer av all rettferdighet og dommer over sitt folk; dvs. ikke bare den som avgjorde rettssaker, men også den som skaffet folket og den enkelte den rett de hadde krav på, også overfor fremmede og fiender (Sal 72). Kongen var mer enn et alminnelig menneske; han var guddommelig (Sal 45). Han hadde en særstilling overfor Gud ved at han både representerte folket for Gud og Gud for folket (Sal 8). Derimot er det lite trolig at israelittene, slik som f.eks. egypterne, så på kongen som en gud på Jorden.