Israel (Det gamle Israel)

Israel (Det gamle Israel), et folk og en stat ved det østlige Middelhav i oldtiden. (Se også Israel (det moderne Israel).)

Landet og folket

Israel (Det gamle Israel)(hist. kart, 860 f.Kr.) (bilde)

Navnet Israel kan ha noe varierende mening i Det gamle testamente. Det kan betegne patriarken Jakob (1 Mos 32,28), men da denne står skildret som stamfar til hele folket, er Israel naturlig brukt om folket (2 Mos 1,5 ff, 4 Mos 1,1 ff). Denne bruk er også overtatt i Det nye testamente (Matt 15,24 og 31) og er den dominerende i bibelsk språkbruk. Navnet ble imidlertid brukt om Nordriket også, under riksdelingen 936–722 f.Kr. (sml. 1 Kong 14–15). Etter Nordrikets undergang og særlig etter Judarikets ødeleggelse 587 f.Kr. ble betegnelsen også brukt om Sørriket, Juda, som da hadde overtatt den historiske arv (Esra og Nehemja, Krønikebøkene, Makkabeerbøkene).

Tradisjonene om Abraham som kom vandrende inn i Kanaan fra nord, fra arameernes områder, har muligens bevart erindringen om at folket hadde sitt opphav i arameiske folkegrupper (5 Mos 26,5). I en urolig tid, kanskje på 1300-tallet f.Kr., har de slått seg ned i de midtre delene av landet, omkring Sikem og sørover. Andre grupper fikk fotfeste i sør, det senere Juda. Kanaaneerne (se Kanaan) utgjorde flertallet av befolkningen, men etter de mange folkevandringer tidligere satt det igjen fremmede grupper i Kanaan, som arameer, amoritter, hettitter, hurrier (hurritter), jebusitter og andre. Hebraiske stammegrupper som hadde trukket sørover til Egypt, kan ha revet seg løs omkring 1200 f.Kr. og rykket inn i de midtre delene av Kanaan og utgjorde kjernen av de ti Israel-nordstammene.

Fortellingene i Josvas bok gir inntrykk av at erobringen av landet gikk hurtig, men antydninger fra kamptiden gjør det sannsynlig at den har strakt seg over lengre tid. I den seneste tiden har en rekke forskere presentert et alternativ til innvandringshypotesen. På bakgrunn bl.a. av arkeologiske undersøkelser er det blitt hevdet at det eldste Israel ikke ble til som en følge av innvandring utenfra, men at den eldste «stats»dannelsen skyldes sosioøkonomiske omveltninger innenfor Palestinas grenser. Israels land omfattet tidlig de senere tistammers område, først fra Hasor i nord til Betel i sør, senere ble området utstrakt nordover til Dan ved Jordans kilder. Langs deler av kysten, særlig i sør ved Gaza, holdt filisterne til, og grensen til deres område var i lange tider flytende. Den sørlige delen av det senere fellesrike omfattet berglandet i Juda, sør for Jerusalem til Beersheba på grensen mot Negev. Under David og Salomo ble områdene slått sammen og utvidet, slik at de også hadde med land nord for Dan, de fruktbare åsene i Gilead og Basan på østsiden av Jordan og ødemarkstrekningene i Negev til Ezion-geber (det senere Eilat/Elat) ved Akababukta. Denne utstrekning hadde riket bare en kortere periode; etter Salomos død ble det igjen delt i to, Israel og Juda, og utkantområdene gikk tapt.

Religion

Språk

Litteratur

Det gamle testamente, som kan spenne over tidsrommet ca. 1200–160 f.Kr., vil først og fremst tjene bestemte religiøse formål og kan derfor på ingen måte betraktes som et allsidig utdrag av hele den en gang eksisterende israelske (hebraiske) litteraturen.

Den eldste perioden

Den eldste perioden (inntil ca. 750 f.Kr.). Enkelte korte poetiske stykker i Det gamle testamente kan være svært gamle. Deres foranledning og innhold har vært mangfoldig. Barna sang under sin lek (Sak 8,5), og de voksne under sitt arbeid (Sal 65,14); om natten lød vekterens sang oppe fra tårnet (Jes 21,11 ff.). Man diktet drikkeviser (Jes 23,16), kjærlighetssanger (en samling slike utgjør den såkalte Høysangen), klagesanger ved dødsfall (2 Sam 1,19 ff.) og høytidssanger (Sal 45, diktet i anledning av en konges bryllup).

Ved siden av de private og profane enkeltmannsdiktene blomstret den offisielle politiske diktning (slag- og seierssanger, spottesanger, velsignelser og forbannelser, kongehymner). Den har ofte samtidig et religiøst preg; politikk og religion stod hos israelittene i nær forbindelse med hverandre. Den eldste religiøse diktningen var kultdiktning knyttet til gudstjenesten: den større forsamlingens hymner (lovprisninger av guddommen) og klagesanger (under pest, krig, uår o.a.), og den enkeltes takkoffer eller klagesanger til guddommen. Atskillige av disse sangene har vært foredratt, ofte i form av vekselsang, av et kor og ofte ledsaget av instrumentalmusikk og dans.

Den poetiske fortelling har som formål å glede og begeistre. I likhet med den lyriske folkediktning er den opprinnelig blitt muntlig overlevert. Hit hører myter, dvs. fortellinger om guder. Slike myter var opprinnelig de fleste fortellinger i urhistorien (1 Mos 1–11). Men da den gammeltestamentlige religion vesentlig er monolatreisk, finner vi det mytologiske materialet her gjennomgående i en sterkt omformet og modifisert skikkelse, som kunne være tjenlig til å uttrykke de spesielt israelittiske forestillinger og tanker om guddommens vesen og handlemåte.

Videre må nevnes sagn. Først sagnene om urfedrene i annen del av 1. Mosebok, hvor delvis etnologiske forhold fremstilles under bildet av en familiehistorie. De vil gi svar på spørsmål som: Hvorfor må Kanaan tjene sine brødre? (etnologisk motiv); eller: Hvorav kommer egentlig navnet Babel? (1 Mos 11,9, etymologisk motiv); eller: Hvorfor er det så øde og trøstesløst omkring Dødehavet? (geografisk motiv); eller endelig: Hvorfor feirer vi sabbaten eller påskefesten? (kultsagn). Dernest de historiske sagn om visse folkehelter som Moses, Josva, Gideon, Samson, David osv. Den fortellerkunst som legges for dagen i disse sagnene, er beundringsverdig. Etter hvert er sagnene blitt nedskrevet og stilt sammen. Man har ment at det i Mosebøkene finnes to slike samlinger, den jahvistiske (ca. 800-tallet f.Kr.; den kaller guddommen Jahve) og den elohistiske (ca. 700-tallet f.Kr.; den kaller guddommen Elohim). Det finnes også spor etter eventyr (Am 5,19, Esek 16), og det er fabler (Dom 9,5 ff.).

Foruten den poetiske fortelling møter vi den historiske, som har til oppgave å berette om fortiden. Eksempler på slike historiske fortellinger er 1 Sam 13 ff. og 2 Sam 13–20. Andre tradisjoner var av kultisk, etisk og juridisk art og inngikk i den lovsamling som senere ble tillagt Moses (tora). Disse ble opprinnelig bevart og utvidet som muntlig tradisjon innen de prestelige kretser og senere nedskrevet. Hit hører kultdekalogen (2 Mos 34,14–26) og den mer allment kjente dekalog (2 Mos 20). En samling rettslige bestemmelser av profan art (de såkalte misjpatim), opprinnelig muntlig rettstradisjon, finnes nedtegnet i 2 Mos 21 ff.

Den profetiske perioden

Den profetiske perioden (ca. 750–540 f.Kr.) er den tiden da Israel ble hjemsøkt av assyrerne (722) og Juda av babylonerne (597, 586), en urolig periode, som forklarer den profetiske litteraturens karakter. Det er samtidig en periode som kjennetegnes ved sosiale motsetninger mellom rike og fattige. Opprinnelig var de store profeter ikke forfattere, men talere, som fant sitt publikum på torget eller i tempelet. Etterpå ble deres taler skrevet ned og samlet. Av slike samlinger er så i tidens løp de nåværende profetiske bøker oppstått. Profetenes ringe tanker om offer og ytre seremonier gjenspeiler seg i den eldre salmediktning. Til slutt finner vi innen denne perioden visdomslitteraturen, hvor vi delvis kan se en skriftlig fiksering av utsagn og sentenser som er blitt muntlig overlevert, ofte fra meget gammel tid. Hit hører Ordspråkene, som senere ble samlet til en bok, og Jobs bok, som intenst søker å løse problemet om den rettferdiges lidelse. På samme linje befinner seg også Forkynnerens bok og Jesus Siraks bok (jfr. også Salomos visdom, skrevet på gresk), som begge er blitt til i en senere periode.

Den etter-klassiske perioden

Den etter-klassiske perioden (fra midten av 500-tallet f.Kr.) var fylt av bestrebelser på å samle, sammenstille og gjenfortolke det som allerede forelå. Det kongestyrte folket var forvandlet til en menighet under ledelse av en øversteprest. Religionen fremtrådte i lovform; begynnelsen til dette var gjort allerede i den forrige perioden med avfattelsen av den Femte Mosebok. Med tillegg av den såkalte Prestekodeksen (midtpartiet av Mosebøkene), ble den i persisk tid gjort til lovbok for menigheten i Jerusalem. Ca. 500 f.Kr., eller senere, var Femte Mosebok stilt sammen med de forente jahvistiske og elohistiske samlingene. Alt dette ble så senere forent med Prestekodeksen eller Presteskriftet, som på den tiden også hadde opptatt historiske elementer i seg.

I tillegg stammer fra denne perioden den bearbeidelsen av gamle tradisjoner som foreligger i Dommerboken, Samuels- og Kongebøkene. Noe senere fremkom Krønikebøkene. Ved siden av denne lovmessige retning, som til slutt løp ut i fariseismen, fantes det en annen som søkte tilknytning hos profetene. Den kom til uttrykk i salmediktningen, som fortsatte i denne perioden. Også visdomslitteraturen fant nå sin fortsettelse. Kjærlighetssanger ble samlet (Høysangen).

Hebraisk som talespråk hadde etter hvert måttet vike plassen for arameisk, og også den hebraiske litteraturen gikk sin avslutning i møte. Kampen med hellenismen betegner slutten på denne perioden og begynnelsen til den senjødiske perioden. Den har frembrakt viktige litteraturverker; men de ble ikke opptatt i samlingen av hellige bøker. Bare med den samling legender og apokalypser fra makkabeertiden som går under navn av Daniels bok, ble det gjort et unntak, fordi man mente at den virkelig var forfattet av en profet som hadde levd under eksilet.

Av hebraiske tekster utenfor Det gamle testamente kan bl.a. nevnes Siloah-innskriften; en del segl, en kalender, sannsynligvis fra 800-tallet, funnet 1908 i Geser; noen potteskår fra Samaria fra 800-tallet, potteskår fra Lakisj og noen mynter fra makkabeertiden. I den etterbibelske tid fremkom hva man har kalt mellomhebraisk, en form av hebraisk som ble benyttet av jødiske lærde i litterære verker. Deres eldste bestanddel utgjøres av Misjna, avsluttet ca. 200 e.Kr. Hebraisk litteratur i betydning av lærd jødisk litteratur fortsatte både i middelalderen og i senere tid.

Se for øvrig hebraisk, jøder (litteratur) og Israel 2 (litteratur).

Kunst

Historie

Relieff på Titusbuen i Roma som viser Titus' triumftog etter herjingen av Jerusalem i år 70 e.Kr. Soldatene bærer krigsbyttet, blant annet den sjuarmede lysestaken fra tempelet.

Kilder

Kildene til Israels historie er først og fremst Det gamle testamentes historiske bøker. Mosebøkene har lite av historiske innslag. Josvas bok har konsentrert innvandringshistorien til Josvas levetid, mens Dommernes bok muligens har flere sikre kjensgjerninger. Samuelsbøkene har bevart gamle David-tradisjoner, og i Kongebøkene møter vi de offisielle annaler i deuteronomistisk bearbeidelse og bedømmelse. Esras og Nehemjas bok forteller om tiden etter det babylonske eksil.

Kilder fra nabolandene bekrefter hovedtrekkene i Israels historie. Riktignok skryter farao Mernefta ca. 1220 i sin seiersstele av at han har tilintetgjort Israel, men assyriske og babylonske tekster nevner trekk som gjør at vesentlige begivenheter i Israel kan dateres relativt sikkert. Kildematerialet fra Israels egne områder er mer sparsomt (se hebraisk), men utgravninger viser tydelig at de krigerske ødeleggelser som Kongebøkene taler om, er riktig datert.

Storhetstid og deling

Når israelstammene vandret inn i Kanaan, er ikke helt klart. Det er mulig at noen av sør-stammene (Juda) er kommet først, fra nordøst. Det er nevnt hebreerstammer i Amarna-brevene (1300-tallet f.Kr.). Navnet Israel finnes i lett forvansket form på farao Merneftas seiersstele fra Theben. Et stadig innsig av israelstammer har funnet sted på 1200-tallet f.Kr.; noen av stammene kom fra Egypt. Det har vært kamper, men også fredelig kolonisasjon. Én teori går ut på at stammene sluttet seg sammen i et forbund, en pakt, omkring helligdommene i Sentral-Kanaan (Sikem, Sjilo) og med Jahve som den gud som holdt pakten sammen. Ledelsen lå til å begynne med hos en mer tilfeldig utpekt leder, «dommeren» (Dommernes bok), og dommerne førte striden videre etter de store innvandringsledere Moses og Josva. I nyere forskning har man som et alternativ til innvandringshypotesen hevdet at det eldste Israel ble til som en følge av indre sosioøkonomiske omveltninger, og ikke som et resultat av noen innvandring. Kampen med nabofolkene var hard, og administrasjonen måtte stabiliseres, med de to første konger, Saul og David (1030–1015, 1015–975 f.Kr.). Begge disse kjempet mot filisterne, og David vant avgjørende over dem og bygde opp det nye rike som kontrollerte Moab, Ammon og Edom. For senere tider stod David som idealkongen som hadde bygd opp det samlede Israel, derfor måtte også den kommende fremtidshersker, Messias, være av hans ætt.

Under David og hans sønn Salomo (975–936 f.Kr.) hadde riket sin største glanstid, med store handelsinntekter og rik kulturell og materiell blomstring. Men Salomos byggeforetagender var kostbare, og riket revnet under hans sønn Rehabeam (ca. 934–917 f.Kr.), som ble sittende igjen med Juda og Benjamin, mens Nordriket, alle de nordlige stammene, kom under opprøreren Jeroboams styre og overtok navnet, Israel. Nordrikets historie strakte seg over 200 år. Den ble urolig og blodig, med opprør og stadig nye kongeætter på tronen. Riket lå i stadig kamp med arameerne i nordøst, med vekslende hell. Påvirkningen fra fremmed gudsdyrkelse var sterk, særlig fra Fønikia. Kjente konger fra denne periode var opprøreren Omri, som grunnla Samaria, og hans sønn Akab (ca. 874–852 f.Kr.). Omris ætt, som brakte Nordriket til et høydepunkt i materiell henseende, ble styrtet av hærføreren Jehu 842 f.Kr. Med støtte fra profetkretser ryddet han hardhendt ut den fremmede kult, vesentlig av Baal-Melkart. Men han var ingen organisator eller fremsynt politiker, og det hele gled snart tilbake i det gamle leie. Etter hvert meldte en farligere fiende enn arameerne seg, assyrerne, og det var de som under kong Sargons ledelse knuste Nordriket 722 f.Kr. og deporterte store deler av folket.

Eksiltiden og det hellenistiske styre

Sørriket, Juda, holdt seg ennå i 130 år, enda det var alvorlig truet av assyrerkongen Sanherib 701 f.Kr. Det var hele tiden konger av davidsætten som hersket der, og forholdene var mer stabile enn i Nordriket. Jahve-troen hadde et fast holdepunkt i tempelet, selv om også der fremmede drag fra nabofolkenes kult kom inn. Konger som Esekias og Josjia grep aktivt inn med reformtiltak, som også delvis har hatt politisk bakgrunn. Mest kjent er Josjias store reform 622 f.Kr.

Judariket møtte sin undergang da det mektige nybabylonske rike vokste frem. Kong Nebukadnesar rykket inn i landet 601 f.Kr. Senere judeiske konger gjorde håpløse forsøk på å rive seg løs fra vasallforholdet, og 586 lot Nebukadnesar Jerusalem ødelegge. Kongen i Judariket ble drept, og en del av folket bortført til Babylonia. Da perserkongen Kyros erobret Babylon 539 f.Kr., gav han jødene lov til å vende tilbake. Tempelet ble gjenreist 517 f.Kr., riktignok i beskjeden skikkelse. En konsolidering av det jødiske religiøse liv fant sted på 400-tallet f.Kr. ved Nehemja og Esra, som innskjerpet lovens betydning og forbød blandede ekteskap. Det kronistiske historieverk (Krønikebøkene, Esra og Nehemja), som ble til i denne tiden, forsøkte å se historien fra prestelig synsvinkel. Etter fangenskapet var Juda ikke lenger en nasjonal stat, men en menighet, noe som ble understreket ved Esras og Nehemjas virksomhet. Derfor spilte også prestene en større rolle enn de hadde gjort før.

Etter 333 erobret Aleksander den store Palestina. Landet kom etter hans død inn i den hellenistiske interessesfære og ble senere et stridsområde mellom ptolemeerne (i Egypt) og selevkidene (i Syria). Selevkidekongen Antiokhos 4 Epifanes søkte med alle midler å hellenisere jødene, som reiste seg til motstand under presten Mattatias og hans fem sønner i 167 f.Kr. Judas Makkabeeren gjenerobret Jerusalem i 165 og lot det helleniserte tempelet rense og gjeninnvie. Til minne om dette feires fremdeles tempelinnvielsesfesten, den 25. kislev (desember). Den siste gjenlevende av brødrene, Simon, ble av en jødisk forsamling valgt til yppersteprest «for evig», dvs. for sin ætt, noe som stred mot gamle regler om at ypperstepresten skulle tilhøre sadokidenes ætt. Dette vakte motstand hos mange. Mens saddukeerne hadde stått på hellenistenes side, hadde makkabeerne hatt støtte av hasideerne, «de fromme», som imidlertid etter hvert vendte seg fra dem.

Romertid

Fra hasideernes krets kom fariseerne, som sterkt understreket Moselovens betydning. Det er mulig at også esseerne er kommet fra tilsvarende kretser, i hvert fall kan Qumran-håndskriftene (se Dødehavsrullene) sies å peke i den retning. Mer nasjonalistisk-messiansk preget var selotene, «de ivrige», som kjempet meget aktivt mot romerne.

Romerne inntok Israel i 63 f.Kr., og Herodes ble konge i år 40. Han var av edomittisk herkomst, og ved hans død år 4 f.Kr. ble riket delt mellom hans tre sønner Herodes Antipas, Herodes Arkhelaos og Filippos. Judea tilfalt Herodes Arkhelaos, men han ble avsatt av keiser Augustus ca. år 6 e.Kr. og styringen overlatt romerske stattholdere. Den mest kjente av disse var Pontius Pilatus. Filippos ble etterfulgt av Herodes Agrippa («den store»). Han ble av keiser Claudius gjort til konge over hele Palestina. Ved hans død 44 ble hele Palestina en romersk provins. Det brøt senere ut flere opprør, og det store jødiske opprøret 66–73 (den jødisk-romerske krig) ble avgjort ved at keiser Titus' tropper i år 70 inntok Jerusalem og ødela tempelet. Den siste motstanden ble nedkjempet ved Masada i 73.

Riket var imildertid ikke helt passivisert, og det kom til et nytt opprør 132–135 ledet av Bar Kokhba. Men også dette opprøret ble slått ned og førte til total tilintetgjørelse av den jødiske staten. Jerusalem ble ødelagt og en romersk koloni, Aelia Capolitania, ble reist på stedet. Jødene ble nektet adgang til byen.

For det moderne Israels historie, se nedenfor. Se også jøder (historie).

Kort historisk oversikt