Opp til vikingtiden rådde keltisk språk grunnen alene på Man. Dialekten mansk (eng. Manx) var nært beslektet med de keltiske språkene irsk og skotsk-gælisk, lenger ute med kymrisk og bretonsk. På 800-tallet erobret nordmennene øya, og tallrike runekors vitner ennå om styrken av den norske innflytelse. De fleste storgårdene på øya bærer norske navn, skjær, bukter, fjell og nes likeså. Norsk språk døde neppe ut på Man før på 1300-tallet. Det var de erobrende herrers språk; bøndene på smågårdene vedble å tale sin keltiske dialekt. Da øya kom under engelsk overhøyhet på 1300-tallet, ble keltisk etter hvert trengt i bakgrunnen. Språket er nå utdødd, men så sent som i 1950 levde det noen gamle mennesker som hadde talt mansk i ungdommen og ennå husket noe av det.
Før det latinske alfabet på 500-tallet kom til Irland, brukte man på Man, som ellers i den gæliske verden, et kryptisk alfabet, det såkalte ogham-alfabet. Øyas gamle nasjonale litteratur, den keltiske som den norske, er tapt. Den litteraturen som er bevart, går ikke langt tilbake og er av relativt liten verdi; det dreier seg vesentlig om ballader og julesanger på mansk språk, dessuten oversettelser av Bibelen og andre religiøse skrifter. Øyas store litterære navn er ellers Hall Caine (1853–1931).