Iron Maiden – Store norske leksikon

Iron Maiden er et engelsk heavy metal band opprinnelig fra Øst-London. Bandet ble dannet i 1975 av Steve Harris (født 1956), som er gruppas bassist og hovedlåtskriver, og er i dag et av de aller største innenfor heavy metal.

Med sin energiske heavy metal som drar veksler på punk og progressiv rock, var Iron Maiden tidlig et ledende band innenfor New Wave Of British Heavy Metal. Bandet er også kjent for sin zombie-aktige «maskot» Eddie, en spektakulær figur som pryder samtlige av bandets albumomslag og som kommer til liv i bandets teatralske sceneshow.

Iron Maiden sto for en fornying av heavy metal og var sentrale i å sette nye standarder på starten av 1980-tallet. Albumomslagene var grafiske og voldelige på en ny måte, og musikken fremstod som forfriskende rask, energisk og hardtslående. Flere band hentet inspirasjon fra dette og utviklet disse trekkene videre til nye stiler og undersjangere. Parallelt med den videre utviklingen og fragmenteringen av heavy metal, fremstod Iron Maiden etter hvert mer som suksessrike tradisjonsbærere enn som nyskapende og grensesprengende.

Selv om bandet i dag kanskje er større enn noen gang, er det utvilsomt materialet fra 1980-årene som står høyest i kurs. For eksempel holdt bandet sin største solokonsert i 2009 i São Paulo med cirka 100 000 betalende publikummere, men anledningen for det store oppmøtet var en konsertturné der bandet kun spilte låter fra 1980-tallet.

Karriere

Tidlige år (1975–1981)

Paul Di'Anno og Steve Harris, 1980.

Paul Di'Anno og Steve Harris, 1980.

Av Harry Howard Potts/Wikimedia Commons.

Lisens:

I de første årene var en rekke musikere innom Iron Maiden. En av dem var Dave Murray (født 1956) som har vært gitarist i bandet siden. Bandet prioriterte på denne tiden spillejobber i hjemlandet.

Et tidlig gjennombrudd kom i kjølvannet av en profesjonelt innspilt demo som gjorde dem til publikumsyndlinger i et voksende engelsk heavy metal-miljø som lenge hadde stått i skyggen av punk. Demoen, The Soundhouse Tapes (1979), vakte også interessen til bandets manager Rod Smallwood (født 1950) og sikret dem en langvarig platekontrakt med EMI. Bandet bestod her av Steve Harris (bass), Dave Murray (gitar), Paul Di’Anno (født 1958, vokal) og Doug Sampson (født 1957, trommer).

Det selvtitulerte debutalbumet Iron Maiden (1980) ble sluppet året etter med to nye medlemmer, Clive Burr (1957–2013) på trommer og Dennis Stratton (født 1952) på gitar ved siden av Murray. Stratton ble imidlertid fort skiftet ut med Adrian Smith (født 1957) på oppfølgeren Killers (1981).

Bandet gjorde seg bemerket med disse albumene. Debuten nådde fjerdeplass på de engelske listene, og de fikk en hit med Running Free. De turnerte nå utenlands med etablerte band som Kiss og Judas Priest.

Gjennombrudd (1980-tallet)

Albumomslaget til *The Number of the Beast* (1982). Albumet inkluderer klassikere som *Run to the Hills*, *Hallowed Be Thy Name* og tittelkuttet. Utgivelsen var kontroversiell, særlig i USA der religiøse grupper hevdet at bandet var satanistisk.

The Number of the Beast

Av Derek Riggs/Iron Maiden /EMI.

Lisens: Gjengitt med tillatelse

Vokalist Paul Di’Anno taklet ikke det harde turneopplegget til bandet og ble skiftet ut med Bruce Dickinson (født 1958). Der Di’Anno hadde tilført en mer punk orientert stemme, fikk bandet med Dickinson heller en mer klassisk hardrock stemme som kunne konkurrere med virtuositeten til Ian Gillan (Deep Purple) og Robert Plant (Led Zeppelin). Bandets raske fremgang fortsatte med høye listeplasseringer også utenfor hjemlandet med The Number of the Beast (1982).

På neste album, Piece of Mind (1983), var trommeslager Burr erstattet av Nicko McBrain (født 1952). Denne klassiske besetningen sementerte bandet som kanskje det største innenfor heavy metal. Albumene Piece of Mind, Powerslave (1984), Somewhere in Time (1986) og Seventh Son of a Seventh Son (1988) utgjør ved siden av The Number of the Beast et grunnfjell i bandets diskografi.

I denne perioden utviklet bandet sine gigantiske og spektakulære konserter, og la ut på enorme verdensomspennende turnéer. På The World Slavery Tour (1984–1985) ble østblokkland – som Polen og Ungarn – og Jugoslavia inkludert, noe ingen store vestlige band hadde gjort tidligere.

1990-tallet

1990-tallet bød på forandringer og store utfordringer. Adrian Smith sluttet overraskende og ble erstattet med Janick Gers (født 1957). På No Prayer for the Dying (1990) er alt fra låtene til albumomslag tydelig nedstrippet. Kontrasten til de forrige albumene var stor. Albumet er langt mindre likt, men inneholder bandets eneste listetopp (Bring Your Daughter… …to the Slaughter). Den samme besetningen ga ut nok et album før Bruce Dickinson også valgte å slutte.

Dickinsons erstatter Blaze Bayley (født 1963) ble kontroversiell. Vokalmessig manglet han Dickinsons brede register og virtuositet, og de to albumene som han synger på regnes som svake fra bandet. Populariteten dalte og langt færre kom på konsertene.

Senere år

I 1999 returnerte Dickinson og Smith, og dette innledet en ny vår for bandet. Denne besetningen med tre gitarister (Murray, Gers og Smith) har vært stabil siden. Mellom 2000 og 2015 ga bandet ut fem studioalbum som alle har gjort det kommersielt svært bra. Den foreløpig siste studioutgivelsen fra Iron Maiden, dobbeltalbumet Senjutsu, ble utgitt i 2021.

Tekster og musikk

Tekstuniverset er filosofisk og psykologisk orientert, åpent og undrende fremfor moraliserende og bastant. Tekstene er ofte følelsesorienterte og personifiseres av menn i forskjellige dramatiske situasjoner. Kvinner er sjelden med. Et vanlig bakteppe for de eksistensielle tekstene er konkrete situasjoner som krig eller kamphandlinger, menn som er forfulgt eller ettersøkt. Tekstene er ofte basert på dikt, bøker, filmer eller historiske begivenheter og personer. Også mytisk og mystisk tematikk forekommer, mens romantikk og politikk unngås.

Musikken regnes i dag som klassisk heavy metal. Den bygger opp under dramaet som utspiller seg i tekster om liv og død, frihet og ufrihet, rett og galt. Harmonikken er mollbasert, men gjennom den fremoverlente og energiske fremførelsen blir musikken full av livskraft. Bandets mange skjebnesvangre og tragiske låter, for eksempel fanfavorittene Hallowed Be Thy Name og The Trooper, kan dermed også oppfattes som optimistiske, vitale og spenningssøkende.

Musikken preges utover rytmisk driv særlig av det melodiøse og teatralske. Vokalen fremfører teksten alltid med dramatisk innlevelse, og særlig Dickinson lever ut forskjellige roller vokalt så vel som på scenen. Ved siden av vokalen har også gitarene en viktig melodisk funksjon gjennom harmoniserte temaer som kan minne om Thin Lizzy eller Wishbone Ash. Bassen spiller en sentral rolle som et virtuost og drivende rytmisk element høyt i miksen.

Musikalsk utvikling

Allerede på debuten var de aller fleste elementer som har vært med å definere bandets musikk gjennom hele karrieren tilstede. Debutalbumet demonstrerer også hvordan både punk (intensitet og stemmebruk) og prog (psykedeliske partier, flerseksjonslåter) influerer bandet fra tidlig av. Sett under ett viser 1980-årene imidlertid en gradvis vekting og utvikling av de progressive elementene. Bandet eksperimenterte for eksempel med låtlengde (Rime of the Ancient Mariner), men mest markant er hvordan bandets sound forandres på Somewhere in Time og konseptalbumet Seventh Son of a Seventh Son. Her brukes gitarsynth på en nyskapende og futuristisk måte. Fra og med 1990-tallet bryter bandet i liten grad ny grunn, men opererer hovedsakelig innenfor et tekstlig og musikalsk univers satt tidligere i karrieren.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Internasjonal hardrock og heavy metal

Lars K. Norberg

Universitetet i Agder