På 600- og 700-tallet hadde Irland en stor tid. Landets kirke var, ulik de fleste romersk-katolske, en klosterkirke, der abbeden ble den sentrale skikkelse, ikke biskopen. I klosterskolene utfoldet seg stor lærdom og kunstglede; klostrene tok imot utenlandske gjester, og irske lærde virket utenlands. Irsk historieskrivning begynte, heltesagn og lover ble nedskrevet, og lærde diktere steg frem. Plutselig brøt vikinginvasjonen inn over Irland. Før, og særlig like etter 800 kom norske og danske vikinger på herjingstog, og nordmennene grunnla etter hvert flere riker på øya. Alt 826 satte de seg fast i grevskapet Meath, siden i kongeriket Dublin. Deres første konge ble nordmannen Torgjest (Turgeis, død 845), som grunnla byen og borgen Dublin, fra nå av hovedstaden i det norske rike i Irland, og søkte å utrydde kristendommen. Noen år senere (850–851) ble det norske rike tatt av danene; men allerede 853 gjenopprettet høvdingen Olav Hvite det norske velde i Dublin, som nå under mange omskiftelser og stadige kamper med de irske konger ble stående inntil engelskmennenes invasjon under Henrik 2. Andre riker var Wexford, Waterford, Limerick og Cork, det siste muligens under en dansk høvdingætt. I slutten av 900-tallet søkte kong Brian Boru å samle alle irer under et sterkt nasjonalt kongedømme til kamp mot de fremmede. En stor norsk hær under Sigurd Lodvesson orknøyjarl og vikinghøvdingen Brodir angrep ham med stor styrke 1014 ved Clontarf, hvor nordmennene led et stort nederlag, men hvor Brian selv falt. Ved hans død brøt indre politiske og religiøse strider ut med stor heftighet, og engelskmennene grep inn (1166–75). Etter tradisjonen hadde de pavens samtykke. Den erobrede del av Irlands østkyst, The Pale, fikk engelsk lovgivning og styre, fra 1297 også eget parlament, mens det uavhengige Irland middelalderen igjennom fortsatte de opprivende klanstridigheter.