Iran bygde ut en bredt sammensatt industrisektor fra 1950-årene, som sammen med oljesektoren har bidratt til moderniseringen av landet. Store deler av Irans industri ble nasjonalisert etter revolusjonen, mens en viss grad av privatisering har funnet sted fra 1990-årene. Industrivirksomheten er i stor grad konsentrert til Teheran-området. Petrokjemisk og metallindustri er de viktigste sektorene. Industrien var i 1970-årene under meget rask oppbygging, men den ble i 1980-årene, liksom den øvrige økonomien, rammet av virkningene av krigen med Irak. Fortsatt er subsidiering av tapsbringende statsforetak en vesentlig offentlig utgiftspost. Den petrokjemiske industrien ekspanderte spesielt sterkt før revolusjonen i 1979, og omfatter store anlegg i Abadan, Bandar-e Khomeini, Bandar-e Mashur og på øya Kharg. Anleggene ble imidlertid utsatt for store krigsødeleggelser. Tradisjonelle industrier omfatter produksjon av tekstiler (Esfahan, Tabriz, Teheran), næringsmiddel-, lærvare- og metallindustri, samt sementproduksjon. Produksjon av persiske tepper er fortsatt en betydelig virksomhet. Omfattende forbruksvareindustri, bl.a. med montering av biler og produksjon av bildeler. De innenlandske forekomstene av kull og jernmalm har dannet grunnlaget for en moderne stålindustri i Esfahan, bygd ut i 1970-årene med sovjetisk hjelp.