Oldtiden
I assyrisk-babylonske kilder fra 800-tallet f.Kr. omtales særlig to iranske folk: mederne og perserne. Av disse spiller mederne (i det nordvestlige Iran) i begynnelsen størst rolle, og de var også det iranske folk assyrerne først og fremst kom i berøring med. Ifølge en tradisjon vi finner i gresk historieskrivning (Herodot) ble mederriket grunnlagt av Deiokes (728–675), med Ekbatana (Hamadan) som hovedstad. Ved midten av 600-tallet fikk skytiske nomadestammer fra Sør-Russland en tid herredømmet over Media. Disse ble fordrevet av kong Kyaxares (625–585). I 612 ble Ninive erobret av perserne og babylonierne, og assyrerriket gikk til grunne. Media var nå en av de tre stormaktene i Midtøsten, ved siden av Lydia og Babylonia.
Perserne
Perserne synes å omtales først i de assyrisk-babylonske kilder på forskjellige steder i Vest-Iran, men etter hvert slo de seg ned i Fars (Persis) i det sørvestlige Iran. De stod i begynnelsen under medisk overhøyhet. I 559 kom Kyros 2 av akemenidenes slekt til makten i Fars; ca. 550 styrtet han den siste mederkongen og underla seg deretter hele Midtøsten og Iran. Hans rike var det største historien inntil da hadde kjent, og strakte seg fra Aralsjøen til Det arabiske hav, fra India til Egeerhavet. Kyros' sønn Kambyses erobret Egypt i 525. Da han døde i 522, brøt det ut opprør over hele riket, men til slutt lyktes det Dareios 1 i forbund med den persiske stammeadel å bemektige seg herredømmet; under hans regjering fikk Perserriket sin faste organisasjon. Det ble inndelt i 20 satrapier, hver under en satrap; satrapiene hadde utstrakt selvstyre, men var pliktige til tributt og levering av tropper til kongen. Kongelig gullmynt, et utbygd veinett og postsystem lettet handel og samferdsel. Susa var hovedstad. På Balkan erobret Dareios Thrakia og Makedonia, og slo ned en oppstand i de greske byer i Lilleasia 499, men hans invasjon i Hellas mislyktes ved Marathon 490. Heller ikke Xerxes, Dareios' sønn og etterfølger (485–464), hadde hell med seg i sine kriger mot grekerne. Etter hans død ble riket i stigende grad preget av stormannsvelde og føydalisme og den sentrale kongemakt tilsvarende svekket. Det var derfor et rike i oppløsning som Aleksander den store erobret i 330-årene; i 330 ble Dareios 3, den siste akemenidekongen, drept.
Etter Aleksanders død ble Iran en del av selevkidenes rike (se hellenismen). Omkring 250 oppstod det i Partia i det nordvestlige Iran en ny stormakt under kong Arsakes og hans etterfølgere, arsakidene. Omtrent samtidig grunnla et gresk dynasti det gresk-baktriske rike. I løpet av det andre århundre f.Kr. erobret parterne størstedelen av selevkidenes rike. Hovedstad ble nå Ktesifon. I vest dannet Eufrat grensen mot Romerriket; her ble det ført utallige kriger, uten at maktbalansen mellom de to stormaktene ble vesentlig forskjøvet. I løpet av det første århundret e.Kr. ble arsakidenes rike oppløst i flere småstater; samtidig oppstod kushanenes ekspansive makt i Sentral-Asia. I 226 ble arsakidenes dynasti styrtet, og Ardashir 1 av sasanidenes slekt (i Fars) erobret makten.
Sasanideriket
Under sasanidene (226–651) ble det arsakidiske administrasjonsapparat bevart, men riket fikk et mer sentralisert styre; byråkratiet ble styrket og urbaniseringen fremmet. Zarathustrismen ble statsreligion, mens andre religioner, manikeismen, kristendommen osv., ble forfulgt; krigene mot romerne fikk derved til dels karakter av religionskriger. Kulturelt innledet sasanidenes maktovertagelse en ny storhetstid for Iran; en nasjonallitteratur vokste frem, og Avesta, zarathustrismens hellige bok, fikk sin skriftlige utforming; i iransk kunsthistorie betegner sasanidetiden et høydepunkt. Under Khusrou 1 Anushirvan (531–579) ble Iran den førende makt i For-Asia. Under Khusrou 2 Parvez (591–628) ble Jerusalem erobret (614) og selve Bysants beleiret, men da kongen var falt som offer for innenlandske intriger, var veien åpnet for den arabiske erobring i 630–640-årene; i 651 ble den siste sasanidekonge, Yazdagird 3, drept.
Nyere tid
Ismail 1 skapte et moderne rike, som opprettet diplomatiske forbindelser med flere land i Europa, og hvor næringsliv og handel blomstret. Sjiismen ble nå definitivt statsreligion, og Iran kom i konflikt med osmantyrkerne i vest og andre sunnittiske naboer som usbekerne. Under Abbas 1 den store (1588–1629) hadde dynastiet sin glanstid, med erobringer utad og praktfull byggevirksomhet innad. Men indre motsetninger, tallrike kriger og oppstander svekket staten, og i 1722 besatte de sunnittiske afghanerne det meste av landet. Feltherren Nadir sjah klarte omsider å fordrive dem og strakte sine erobringstog helt til Delhi i India. Etter hans død i 1747 hersket det igjen et par år anarkistiske forhold, inntil Muhammad Karim khan, en dyktig soldat av lav byrd, i 1750 grunnla dynastiet Zand, som hersket til 1794. I Afghanistan opprettet Ahmad sjah Durrani i 1747 en selvstendig østiransk nasjonalstat som siden har bestått ved siden av Iran. I 1794 ble den siste sjah av Zand-dynastiet myrdet av Agha Muhammad av den turkmenske kadsjarstammen. Han grunnla et dynasti som holdt seg på Irans trone helt opp til 1925. Under ham ble Teheran hovedstad.
I Fath Ali sjahs tid (1797–1834) opprettet Iran regelmessige og kontinuerlige diplomatiske forbindelser med de europeiske stormaktene, og landet kom under stadig større innflytelse av utenlandske kapitalinteresser. Sjahen ble trukket inn i maktkampen mellom stormaktene, først i Napoleonstiden og senere under rivaliseringen mellom Storbritannia og Russland, som etter hvert fratok Iran alle dets besittelser i østre Armenia og Kaukasus. Europeisk teknikk og utdanningsmetoder vant innpass i den persiske hær. Gjennom hele 1800-tallet var den tsaristiske imperialismen en permanent trussel, og under Nasireddin (1848–96) ble Iran nærmest en europeisk halvkoloni. På grunn av stormaktenes innbyrdes konkurranse klarte riktignok Iran bedre enn Tyrkia å bevare sin territoriale integritet, men likevel ble landet dypt forgjeldet på grunn av stadige kriger og kongelig ødselhet: de europeiske kreditornasjonenes økonomiske strupetak ble stadig mer følbart.
Det moderne Iran
I forbindelse med moderniseringen av landet og den økende kapitalimporten begynte progressive politiske ideer å gjøre seg gjeldende, og under Nasireddins svakere etterfølger Muzaffareddin (1896–1907) oppstod det en bevegelse som krevde et visst mål av politisk liberalisme og konstitusjonalisme. Etter press undertegnet sjahen 1906 en forfatning som opprettet en slags nasjonalforsamling, reformerte rettsvesenet etter europeisk mønster og sikret visse elementære borgerrettigheter, men den kom hovedsakelig de privilegerte samfunnslag til gode. Demokratiske selvstyrekomiteer oppstod rundt om i landet, og disse krevde tiltak mot korrupsjonen og all låningen i utlandet. Storbritannia og Russland så med bekymring på denne utviklingen og inngikk 1907 en avtale om deling av Iran i en britisk, en russisk og en nøytral sone. I 1908 brukte sjahen sin kosakkbrigade, som var blitt opprettet under Nasireddin, var trenet av russiske offiserer og var den mest effektive styrken i landet, til å jage nasjonalforsamlingen fra hverandre. Det brøt ut borgerkrig, og Muhammad Ali sjah (1907–09) måtte flykte fra Teheran. Sønnen Ahmad (1909–25) gjeninnførte forfatningen og sammenkalte på ny nasjonalforsamlingen for en kort tid, inntil den i 1911 igjen ble oppløst etter russisk påtrykk og militære intervensjoner i grenseområdene.
For å redde seg fra bolsjevikene sluttet sjahen i 1919 en traktat med Storbritannia som de facto gjorde Iran til et britisk protektorat. 1919–21 økte den antibritiske stemningen i landet, og i 1921 kunne den nasjonalistiske kosakkoffiseren Reza khan med letthet gjennomføre et militærkupp i Teheran. Den iransk-britiske traktaten ble annullert samme år, og også Sovjetunionen gikk med på å avskrive alle gamle lån til Iran. I 1923 ble Reza khan statsminister, i 1924 flyktet sjahen og i 1925 ble Reza keiser under navnet Reza sjah Pahlavi. Han slo hardt ned på alle separatistiske og opprørske tendenser og opprettet et personlig militærdiktatur, samtidig som han gjennomførte reformer med henblikk på å omdanne Iran til en moderne stat, styrke statsmakten og konsolidere forholdene i landet. I 1933 klarte han å tvinge det mektige Anglo-Iranian Oil Company til å gå med på nye konsesjonsvilkår som gav Iran større inntekter og andre viktige fordeler av oljeutvinningen, som hadde pågått i landet siden ca. 1900. Som motvekt mot den britiske innflytelsen fikk et amerikansk selskap konsesjoner i Nord-Iran. Keiseren drev et energisk reformarbeid etter tyrkisk mønster, men fant det utilrådelig å bryte med det mektige sjiittiske religionssamfunnet. Heller ikke ble alfabetet latinisert som i Tyrkia. Kulturlivet ble holdt under streng kontroll, og det ble arbeidet ivrig med å vekke til live ekte, før-islamske kulturelle tradisjoner. I 1935 ble statens offisielle navn endret fra Persia til Iran.
Da den annen verdenskrig brøt ut, foregikk det betydelig tysk infiltrasjon i Iran, bl.a. ble det innkalt et stort antall tyske oljeeksperter. For å åpne transittveiene fra Persiske bukt til Sovjetunionen etter det tyske angrepet på Russland rykket britiske og sovjetiske tropper inn i landet i august 1941 (i 1942 også amerikanske). I og med at den tyskvennlige politikken hadde slått feil, abdiserte Reza sjah 1941 til fordel for sin sønn Muhammad Reza Pahlavi, og Iran erklærte i 1943 Tyskland krig. På konferansen i Teheran i november–desember 1943 uttalte de allierte stormakter sin støtte til et fritt og udelelig Iran, men mot slutten av krigen dukket det opp autonome regjeringer i iransk Azarbaijan og Kurdistan. I begynnelsen av 1946 rømte de britiske troppene Iran, og senere trakk Sovjetunionen seg ut av iransk Azarbaijan og de andre nordlige distriktene, etter å ha forsøkt å presse seg til oljekonsesjoner i Nord-Iran. De autonome regjeringene ble deretter likvidert med hard hånd.
Iran under Khomeini
Forholdet til USA ble meget spent etter at iranske studenter november 1979 okkuperte USAs ambassade i Teheran og tok ca. 50 gisler. Iran krevde at USA skulle utlevere den avsatte sjahen, som var blitt dømt til døden in absentia. USA svarte med å sperre alle iranske tilgodehavender i USA og stanse oljeimporten fra Iran. Amerikanerne gjorde flere diplomatiske og ett militært fremstøt for å befri gislene, men uten å lykkes. Juli 1980 døde den tidligere sjahen i Kairo. Dette førte ikke til noen endring i situasjonen for gislene, som først ble løslatt i januar 1981 (etter at saken bl.a. var en betydelig årsak til president Carters valgnederlag i USA 1980). Iran og USA har siden 1981 ikke hatt diplomatisk kontakt, men amerikanske våpen har likevel blitt eksportert til Iran gjennom israelske mellommenn.
Iran hadde i mange år et anstrengt forhold til nabolandet Irak, men dette bedret seg mot slutten av sjahtiden. 1980 begynte imidlertid trefninger på grensen, og samme høst utviklet konflikten seg til full krig, se Golfkrigen (1). Krigen hadde bl.a. sin årsak i interne problemer i Iran med den arabiske minoriteten i Khuzistan. Den religiøse ensrettingen i Iran har også gått hardt ut over andre minoriteter, bl.a. tilhengerne av bahai-religionen og særlig kurderne, som har tydd til væpnet opprør som har blitt slått hardt ned av den iranske hæren.
Motsetningene mellom president Bani-Sadr og mer ekstremistiske grupper innenfor det islamske republikanske parti (IRP) brøt snart ut i åpen strid. I juni 1981 ble presidenten avsatt. Han flyktet til Paris og opprettet en eksilregjering med støtte av Mujahedin-bevegelsen og «det kurdiske demokratiske parti». Ledersjiktet omkring Khomeini ble sterkt svekket i 1981. Ved en bombeeksplosjon 28. juni ble 74 fremtredende politikere drept. I en ny eksplosjon 29. august omkom den nye presidenten, Rajai, og hans statsminister. Endelig ble nesten hele den militære ledelse drept i en flystyrt i september. Oktober 1981 ble generalsekretæren i IRP, Ali Khamenei, valgt til president, og den tidligere utenriksminister, Mir Hussein Moussavi, til statsminister.
Den revolusjonære terroren nådde sitt høydepunkt i 1981–82. Myndighetene grep til henrettelser for å renske opp i folkets moralske unoter, ofte med dødsdommer for narkotikabruk, voldtekt eller homoseksualitet. I tillegg skapte det internasjonale reaksjoner at regimet for en stor del benyttet seg av barn som soldater og kanonføde i krigen mot Irak. I 1982 slo regimet også til mot fremtredende «indre fiender», da bl.a. den tidligere utenriksministeren Qotbzadeh ble henrettet.
Krigen mot Irak fortsatte, og konflikten ble etter hvert utvidet til også å omfatte angrep på nøytrale skip i Persiske bukt. Dette førte til en skjerpet konflikt mellom Iran og USA, som toppet seg da en amerikansk krysser skjøt ned et sivilt iransk passasjerfly i 1988. Samtidig ble det satt i gang en hektisk diplomatisk aktivitet for å få slutt på krigen, og en våpenhvile ble inngått i august 1988, med etterfølgende fredsforhandlinger i Genève. Noen fredsavtale ble ikke undertegnet før 1990, men våpenhvilen ble overvåket av en FN-styrke (UNIIMOG). Krigen førte til enorme menneskelige og materielle ødeleggelser, ikke minst etter at Irak brukte kjemiske våpen mot Iran 1986. I tillegg ødela krigen Irans økonomi ved at oljeeksporten stanset opp og utenlandsgjelden økte dramatisk.
I tillegg til Golfkrigen førte Iran en aggressiv utenrikspolitikk overfor andre vestlige land, spesielt Frankrike. Forholdet til Storbritannia ble spesielt dårlig i forbindelse med Khomeinis «dødsdom» over forfatteren Salman Rushdie 1989. Samtidig var det iranske regimet opptatt av å spre den islamske revolusjonen til andre land, og sjiamuslimske grupper var bl.a. aktive i borgerkrigen i Libanon. I 1987 presenterte ayatollah Khomeini sitt politiske testamente, der han så for seg et delt lederskap i en fremtidig islamsk republikk. Dette førte til en begynnende maktkamp mellom de yngre iranske lederne. Da Khomeini døde sommeren 1989, gikk imidlertid maktskiftet overraskende smertefritt. President Khamenei ble utpekt til ny religiøs leder, faqih, mens Ali Akbar Rafsanjani ble ny president. Han førte en mer pragmatisk utenrikspolitikk og forsøkte å komme på talefot med Sovjetunionen/Russland og de vestlige land. I konflikten mellom Irak og Kuwait og den etterfølgende Golfkrigen (2) erklærte Iran seg nøytral, noe som også førte til økt internasjonal kontakt.
Innenrikspolitikk etter 1990
Ved valget på parlamentet majlis i 1992 styrket den moderate fløyen seg vesentlig på bekostning av de konservative. Et flertall var innstilt på å følge Rafsanjanis økonomiske reformprogram, men mange falt fra når innstramninger skulle vedtas. Presidenten møtte også motstand fra den tradisjonelle handelsstanden i basarene. I 1994 ble private banker tillatt og valutaen devaluert. I 1995 var det opptøyer i Teheran i protest mot varemangel og en fordobling av bensinprisene, og ved parlamentsvalget 1996 gikk de konservative sterkt tilbake på bekostning av mer pragmatisk orienterte kandidater.
1997 ble innledning til den «iranske våren» da den reformvennlige ayatollah Muhammad Khatami ble valgt til president. Khatamis program om større politisk og sosial frihet gjorde ham svært populær, særlig blant kvinner og ungdom. Kommunevalget i 1999 ble en overveldende valgseier for reformkandidater, og reformbevegelsen fikk et solid flertall ved parlamentsvalget i 2000. Det mektige ikke-folkevalgte Vokterrådet stanset imidlertid de fleste forsøkene på å reformere og demokratisere det iranske samfunnet. Resultatet ble at Khatami, hans regjering og reformbevegelsen etter hvert ble diskreditert i store deler av befolkningen.
Irans politiske system bygger på prinsippet om at staten skal styres av islamske skriftlærde. Irans statsoverhode er den Øverste religiøse lederen, faqih.Han kontrollerer nøkkelinstitusjoner som rettsapparatet, politiet, hæren og media. Han kan underkjenne alle vedtak fattet av presidenten og parlamentet og har det avgjørende ordet når det gjelder utforming av innenriks- og utenrikspolitikken. Vokterrådet, som består av seks geistlige utpekt av den Øverste lederen og seks jurister utpekt av parlamentet, har som oppgave å sørge for at alle vedtak i parlamentet er i samsvar med islam og grunnloven. Ayatollah Ruhollah Khomeini ble valgt til Øverste leder ved en folkeavstemning i 1979. Etter Khomeinis død i 1989 overtok nåværende leder ayatollah Ali Khamenei.
President Khatami ble gjenvalgt i 2001 med 75 % av stemmene. Reformprogrammet led imidlertid gjentatte nederlag, og den andre presidentperioden var sterkt preget av frustrasjon og slitasje på den folkevalgte delen av systemet. Enkelte viktige fremskritt ble gjennomført, deriblant et moratorium mot bruk av steining, samme sum «blodpenger» for Irans fire anerkjente religioner (tidligere fikk muslimer dobbelt så mye som andre religioner) og styrking av kvinners rettigheter innen familieloven. Noe større sosial og kulturell frihet ble akseptert, kravene til sømmelig påkledning for kvinner ble dempet noe og kjønnene kunne lettere omgås uten å bli trakassert og straffet. Det ble også, etter søknad, anledning til å etablere frivillige organisasjoner, noe både etniske og religiøse minoriteter, menneskerettsforkjempere og sosialt engasjerte iranere benyttet seg av.
Viktige reformforslag om å styrke presidentens og nasjonalforsamlingens makt på bekostning av ikke-valgte organer ble imidlertid avvist av Vokterrådet. Etter 2000 ble den innenrikspolitiske situasjonen preget av en stadig mer tilspisset maktkamp mellom reformistene og de konservative, mellom folkevalgte organer og prestestyrets ikke-folkevalgte organer. I kampen for å nøytralisere reformbevegelsen har de konservative kreftene trakassert og fengslet et betydelig antall intellektuelle, studenter, journalister og kulturaktivister. Flere intellektuelle er blitt drept, parlamentsmedlemmer fra reformbevegelsen nektet å stille til valg eller fengslet og trakassert – og hundretalls aviser, tidskrifter og nettsider er blitt stengt. I tillegg har det siden juli 1999 vært økende indre uro i form av studentdemonstrasjoner i Teheran og andre store byer. I tillegg til protester over de konservatives overgrep og undertrykkelse har demonstrantene i økende grad uttrykt sterke frustrasjoner over mangelen på faktiske reformer og utbredt korrupsjon i det iranske samfunnet. Den økende resignasjonen i folket kom for alvor til uttrykk under lokalvalgene i februar 2003 som fikk meget lav oppslutning og ble en konservativ seier.
Parlamentsvalget i februar 2004 ble en stor seier for de konservative og et nederlag for reformbevegelsen. Velgeroppslutningen var ca. 50 % på landsbasis. Forberedelsene til valget var preget av omfattende strid og maktkamp fordi ca. 2000 reformvennlige kandidater ble diskvalifisert av Vokterådet, og fordi deler av reformbevegelsen oppfordret til velgerboikott. Etter valget har det konservative flertallet i parlamentet fjernet det som var igjen av reformpolitikken fra 2000–04, bl.a. underkjennelse av reformforslag om å styrke kvinners juridiske rettigheter, tilbakekalling av regjeringens rett til å inngå kontrakter med utenlandske selskaper og reduksjon av det kostbare systemet med subsidiering av statsbedrifter og viktige konsumvarer.
Valgkampen foran presidentvalget i juni 2005 var til dels preget av velgerapati og studentdemonstrasjoner som oppfordret til valgboikott. Få dager før valget eksploderte også bomber i byene Ahwaz, Teheran og Qom. Teherans borgermester, den ultrakonservative Mahmoud Ahmadinejad, vant i annen valgrunde med 62 % av stemmene mot Irans tidligere president Rafsanjani. Ahmadinehjad er den første ikke-geistlige som er valgt til president på 24 år. Han er en trofast tilhenger av den Øverste lederen ayatollah Ali Khamenei og har bakgrunn fra den fryktede revolusjonsgarden Sepa-e-Pasdaran (på engelsk forkortet til IRGC), Irans elite- og mest effektive militære styrke, og fra basiji, en paramilitær frivillig ungdomsorganisasjon som kontrolleres av revolusjonsgarden.
Menneskerettigheter
Menneskerettssituasjonen i Iran er alvorlig og overvåkes av det internasjonale samfunn. Bruk av tortur og mishandling av fanger skal være utbredt. Iransk straffelov bygger på islamsk rett og prinsipper som kan innebære dødsstraff for en rekke forbrytelser. Huddud-straffene, fysiske avstraffelsesmetoder som pisking, amputasjoner og dødsstraff for bestemte forbrytelser praktiseres, i tillegg til det islamske prinsippet om qasas og diyat, gjengjeldelse eller blodpenger. Etter dialog med EU innførte Iran to moratorier, ett mot steining i 2002 og ett mot amputasjon i 2003, men landet avslo EUs krav om moratorium mot offentlige henrettelser. Offentlige henrettelser er ikke uvanlig i Iran. Det har vakt stor internasjonal oppmerksomhet at flere mindreårige av begge kjønn er blitt dømt til døden. Ifølge iranske myndigheter pågår det et arbeid med et lovendringsforslag som vil forby dødsstraff og fysisk avstraffelse som pisking for personer under 18 år. I påvente av eventuell endring har imidlertid domstolsvesenet fortsatt å dømme mindreårige til døden, og i 2005 ble en 19 år gammel gutt henrettet for et drap han begikk som 17-åring.
Iran er et sosialt meget konservativt samfunn. Kvinnediskriminerende holdninger er utbredt, og i familie- og sivilretten er kvinner diskriminert i forhold til menn. Familievold anses for å være utbredt. FNs spesialrapportør om vold mot kvinner har kritisert Iran for ikke å ha ratifisert konvensjonen for eliminering av all diskriminering av kvinner. Det reformvennlige parlamentet ratifiserte konvensjonen, men forslaget ble ikke godkjent av Vokterrådet. Å styrke kvinners rettigheter og muligheter i det iranske samfunnet var offisiell politikk for president Khatami og hans regjering, og har de senere årene vært gjenstand for en omfattende offentlig debatt, men på systemets premisser og preget av respekten for islam og iranske tradisjoner. Iranske kvinner har likevel oppnådd fremskritt; de deltar i arbeidslivet, er aktive i politikk og kulturliv, og på de statlige universitetene er over halvparten av studentene kvinner. Ekteskapsalderen er blitt hevet noe og de har til en viss grad fått styrket sine rettigheter ved skilsmisse og vedrørende omsorgsrett for barn.
Den iranske advokaten Shirin Ebadi fikk Nobels fredspris i 2003. Hun har oppfordret til løslatelse av politiske fanger, opphevelse av særdomstoler, opphevelse av kvinnediskriminering i alle former og internasjonal overvåkning av menneskerettighetene i Iran. I 2004 representerte hun familien til den iransk-kanadiske fotojournalisten Zahra Kazemi som sommeren 2003 døde av skadene hun ble påført i iransk fengsel. Rettsaken i 2004 utviklet seg til en farse og førte til at Canada trakk tilbake sin ambassadør.
Økonomisk utvikling
Iran har en godt utbygget infrastruktur og en velutdannet og ung befolkning med god kjennskap til verden utenfor. Siden revolusjonen i 1979 har folketallet blitt fordoblet – fra 34 til ca. 68 millioner. Om lag 2/3 av befolkningen er under 30 år. Veksten i økonomien har imidlertid ikke holdt tritt med befolkningsveksten, og landet har et enormt behov for økonomiske reformer. Olje- og gassproduksjonen utgjør 80 % av eksportinntektene. Økonomien har i mange år vært regimets svake punkt, preget av sentralistisk og byråkratisk vanstyre og korrupsjon og direkte og indirekte virkninger av USAs sanksjonspolitikk. Offisielt er arbeidsløsheten på rundt 15 %, men ligger reelt rundt 20 % og enda høyere for personer med høyere utdanning. Over 600 000 unge melder seg på arbeidsmarkedet hvert år. Mange ønsker seg større frihet og ser få fremtidsmuligheter i hjemlandet, med det resultat at unge i dagens Iran topper FNs statistikk over hjerneflukt, ca. 200 000 iranere emigrerer hvert år.
Utenrikspolitikk
CIA anklaget i 1990-årene Iran for å være ansvarlig for mer enn 1000 døde i flere hundre terroristangrep siden 1979, inkludert selvmordaksjonen i Beirut i 1983 hvor 299 amerikanske og franske soldater ble drept. Storbritannia utviste i juni 1994 iransk ambassadepersonell etter deres angivelige støtte til IRA. I 1992 ble tre iranske opposisjonelle myrdet i Berlin, og en tysk domstol slo 1997 fast at iranske myndigheter var ansvarlige for drapene. Saken førte til at de fleste EU-landene midlertidig hjemkalte sine ambassadører fra Teheran. Iran holdt en høy profil i Bosnia-konflikten, støttet muslimene med våpen og erklærte FNs våpenembargo som ugyldig.
Russland og Kina inngikk i 1995 avtaler om å bygge et kjernekraftanlegg og minst to mindre reaktorer i Iran. Mistanke om et iransk atomvåpenprogram, samt beskyldninger om støtte til internasjonale terroristorganisasjoner, førte i april 1995 til at USA nedla forbud mot all handel med Iran for amerikanske selskaper. Inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået IAEA besøkte Iran i 1992 og 2004 uten å finne bevis for at Irans kjernefysiske program innbefattet militær bruk. Striden om Irans kjernefysiske program representerer et eksplosivt og farlig stridsspørsmålet som kan få alvorlige konsekvenser, fra økonomiske sanksjoner til mulige angrep på landets kjernefysiske installasjoner. Iran insisterer på at formålet med kjernekraftprogrammet er fredelige. USA ønsker å bringe Iran inn for FNs sikkerhetsråd, men har frem til 2005 valgt å støtte EUs anstrengelser, de såkalte EU-3–forhandlingene (Storbritannia, Frankrike og Tyskland). Iran opplyste i 2005 at ingenting vil få Iran fra å utvikle atomenergi for fredelige formål, og den nyvalgte presidenten har uttalt at Iran vil arbeide videre med alle sider av sitt kjernefysiske program.
Iran har et korrekt forhold til de fleste land i verden, men med to viktige unntak, USA og Israel, som i iransk retorikk gjerne går for å være «store-satan» og «lille-satan». Det er offisiell iransk politikk at den jødiske staten skal ødelegges, og Iran gir aktiv støtte til ytterliggående grupper som det libanesiske sjia-muslimske partiet Hizbollah og palestinske Islamsk Jihad og Hamas.
Utenrikspolitikken styres i realiteten av de ikke-folkevalgte makthavere og går ut på posisjonering i forhold til det sjia-muslimske folkeflertallet i Irak, et mest mulig positivt forhold til EU og andre europeiske partnere, begrensning av USAs regionale innflytelse og å fremme utenlandske investeringer. I 2002 erklærte president Bush Iran som en del av «ondskapens akse» pga. landets kjernefysiske program, holdningen til Midtøsten-konflikten og støtten til voldelige islamske grupper som Ansar-al-Islam og al-Qaida. Iran har deretter vært utsatt for økende ytre press med krav om at landet oppgir sitt kjernefysiske våpenprogram, etterlever sine forpliktelser innen menneskerettigheter, stopper støtten til internasjonal terrorisme og ikke blander seg inn i Iraks indre forhold eller forsøker å sabotere forsøk på en fredsløsing i Midtøsten.
Verdens handelsorganisasjon (WTO) kunngjorde 2005 at organisasjonen har bestemt seg for å starte forhandlinger med Iran om medlemskap. I mellomtiden har landet fått observatørstatus. Iran har søkt om å starte prosessen for å bli medlem i WTO 22 ganger på ni år og fått avslag hver gang. Det har først og fremst vært USA som har motsatt seg medlemskap for Iran, men USAs utenriksminister Condoleezza Rice har antyudet at at USA kan revurdere sin holdning forutsatt fremgang i EU-3–forhandlingene.
USA, arabiske ledere og ulike grupper irakere har gjentatte ganger beskyldt Iran for innblanding i irakiske forhold og for å støtte terrorgrupper som opererer i deler av Irak. At Iran har vitale interesser knyttet til det som skjer i nabolandet, er utvilsomt. Iran kjempet en blodig åtte års krig med Irak 1980–88 og ønsker ikke at Irak på ny skal bli en trussel politisk, militært eller ideologisk. Iran opprettholder sannsynligvis et omfattende etterretningssystem i Sør-Irak, Bagdad og i de kurdiske områdene i Nord-Irak, kombinert med religiøs propaganda og velferdstøtte finansiert av iranske islamske stiftelser. Iran har gode muligheter for infiltrasjon og tilstedeværelse gjennom iranske pilegrimer som reiser til de hellige byene Najaf og Kerbala og hjemvendte irakiske flyktninger. Iran har i mange år huset en irakisk flyktningbefolkning på flere hundretusen. I de siste to årene har ca. 110 000 irakiske flyktninger reist hjem, fortrinnvis til det sørlige Irak. Iran har også i mange år huset og støttet viktige irakiske sjia-muslimske partier. Det anses å være i Irans interesse å sikre en vennligsinnet sjia-muslimsk dominert regjering som vil redusere USAs innflytelse, og å bevare Iraks territorielle integritet, bl.a. for å hindre opprettelsen av en kurdisk stat i Nord-Irak som igjen kan få følger for Iran store kurdiske befolkning. I tillegg kan Iran føle sin sikkerhet truet dersom det kommer USA-vennlige og USA-støttede regimer i begge de viktige nabolandene Irak og Afghanistan.
Norge og Iran
Norge hjemkalte sin ambassadør fra Iran i 1995 i protest mot at myndighetene ikke ville oppheve Khomeinis dødsdom av 1989 over forfatteren Salman Rushdie. Etter at president Khatami 1998 forsikret om at Iran ikke ville sette makt bak kravet om å drepe Rushdie, har forholdet mellom Norge og Iran normalisert seg. Norge og Iran gjenopprettet fulle diplomatiske forbindelser i 1999. I 1999 ble også alle restriksjoner på det økonomiske samarbeidet opphevet. Norge har, i likhet med EU, Japan, Australia og Canada, ønsket å støtte reformkreftene og bidra til økonomisk vekst gjennom omfattende næringslivssamarbeid. Selskaper som Veritas, Norsk Hydro og Statoil er etablert i Iran.
Norge har også støttet to menneskerettighetsprosjekter og gitt bistand mot tørkekatastrofer i og etter jordskjelvet i Qazvin i 2002. Da den historiske byen Bam, et av Irans viktigste kulturminner, ble ødelagt av jordskjelv i 2003 og ca. 30 000 mennesker ble drept, ga Norge betydelig humanitær bistand. Norge har også i flere år tatt ut afghanske flyktninger i Iran for gjenbosetting i Norge.