Saddam Hussein

Saddam Hussein var Iraks president fra 1979 til 2003. Her taler han til folket i 2002.

Saddam Hussein
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk
Golfkrigen (3)

Golfkrigen. I april 2003 fikk amerikanske styrker kontroll over størstedelen av Bagdad. Den forhatte statuen av Saddam Hussein på Shahid-plassen ble revet ned. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Nouri al-Maliki, statsminister i Irak fra 2006 til 2014.
Av /Tasnim News Agency.
Lisens: CC BY 4.0
Amerikanske soldater arresterer irakiske menn i Fallujah, Irak, 2005.
.

Irak har siden starten på 2000-tallet vært preget av arven etter det mangeårige styret til Baath-partiet og Saddam Hussein, og borgerkrigen som fulgte i kjølvannet av den USA-ledede invasjonen av landet i 2003.

Invasjonen i 2003, Saddams fall og USAs langvarige okkupasjon av landet førte til store endringer både i Irak og regionen. USA oppløste den irakiske hæren, noe som bidro til at voldelige jihadistiske grupper fikk fotfeste i landet, blant dem al-Qaida. Dette dannet igjen grunnlaget for at Den islamske stat (IS) ble til og i 2013–2015 tok kontrollen over store områder nord i Irak så vel som i Syria. Opprørsgruppas styre og militæroperasjonen som drev den tilbake i 2016–2017 førte til store ødeleggelser og drev flere hundre tusen på flukt.

Politisk førte fjerningen av Saddam Hussein og oppløsningen av Baath-partiet til en sjia-dominert ledelse i Irak, med nærmere tilknytning til Iran. Men sentralmyndighetene har mislyktes i å samle landet, og både sunnier, kurdere og andre etniske grupper hevder at de blir marginalisert. I oktober 2019 brøt de største demonstrasjonene siden Saddams fall ut i sjia-dominerte Sør-Irak og Bagdad. Demonstrantene krever en slutt på det politiske systemet som har vokst frem etter 2003, som kjennetegnes av korrupsjon, sekterisk styre, manglende offentlige tjenester og stor iransk innflytelse. Demonstrasjonene har blitt møtt med vold, men også ført til statsministerens og presidentens avgang.

Okkupasjon og motstand (2003–2014)

Invasjonen av Irak startet 19. mars 2003. Selve militæroperasjonen, kalt Operation Iraqi Freedom, var over i løpet av tre uker med bombing og bakkeoffensiver. Målet for invasjonen, ledet av USA og Storbritannia, var å raskt sikre kontroll over Bagdad og beseire Saddams militære styrker. Innen midten av april var Saddams regime beseiret, og de viktigste byene bragt under britisk og amerikansk kontroll.

Men amerikanerne og britene var ikke forberedt på å håndtere kaoset som fulgte. Det de trodde ville bli en kortvarig operasjon møtt med entusiasme i befolkningen ble en langvarig okkupasjon av Irak som varte i ulike former helt til 2011. Storstilt plyndring og hærverk av privat og offentlig eiendom rett etter invasjonen førte til enorme skader på Iraks infrastruktur. Dette skadet befolkningens tillit til den midlertidige myndigheten USA som okkupasjonsmakt etablerte, Coalition Provitional Authority (CPA) ledet av den amerikanske ambassadøren Paul Bremer. CPA hadde ansvar for å styre landet til et overgangsråd, Iraqi Governing Council (IGC), ble opprettet i juli 2003. IGC besto av 25 representanter fra landets ulike regioner, men var dominert av tidligere eksil-opposisjonelle, spesielt sjiamuslimer og kurdere. I juni 2005 ble en overgangsregjering ledet av Ayad Allawi innsatt, og Irak hadde formelt full suverenitet selv om USA hadde ansvar for sikkerhet.

I perioden fram til juli 2004 forsøkte USA, under Bremers ledelse, å bygge et «nytt Irak» ved å oppløse landets institusjoner og militære og ekskludere dem med tilknytning til Saddams Baath-parti fra offentlige stillinger. Disse beslutningene blir i dag ansett som hovedårsakene til den voksende motstanden mot USAs okkupasjon, som eskalerte til en borgerkrig som skulle prege mye av 2000-tallet. Oppløsningen av hæren gjorde at 400 000 irakere mistet jobben, og landet ble stående uten et nasjonalt forsvar mens en ny hær ble trent opp. Det førte til at USA mistet kontrollen over grensene og viktige byer, samtidig som mange fra hæren sluttet seg til den voldelige motstandsbevegelsen mot okkupasjonen.

Valg og ny grunnlov

I 2005 ble de første frie valgene i Iraks moderne historie avholdt. Valget i januar 2005 var på en grunnlovgivende forsamling hvis hovedoppgave var å utarbeide og presentere en ny irakisk grunnlov. Denne ble lagt ut til folkeavstemning i oktober 2005, og fikk oppslutning fra 79 prosent av de avgitte stemmer; motstanden var størst i sunnidominerte områder. Det var bred enighet om en demokratisk styreform og maktfordeling. Kurderne presset på for en desentralisert styreform, og grunnloven ga stor lokal selvråderett i provinsene.

Deretter ble et nytt parlamentsvalg, i henhold til den nye grunnloven, avholdt i desember samme år, samtidig som rettssaken mot Saddam Hussein begynte. Valget ble gjennomført med proporsjonal representasjon i hele Irak som én valgkrets, hvilket bidro til å sikre sjiaene flertall i parlamentet. Også kurderne ble sterkt representert. Sunniene fikk derimot forholdsmessig få, blant annet som følge av en delvis boikott av valget etter en USA-ledet offensiv mot opprørere i sunnimuslimske Falluja i november 2004 som drepte nær 6000 sivile. Den sjiadominerte listen fikk 140 av 275 representanter i det nye parlamentet; kurderne fikk 75, sunniene 40. Irak fikk sin første sjia-statsminister, Ibrahim al-Jaafari, og den første kurdiske presidenten, Jalal Talabani. Han var det første kurdiske statsoverhode i et arabisk land, og Irak ble det første arabiske land siden 740 som ble styrt av sjiaer. Sunnirepresentanter ble trukket inn i den nye nasjonale samlingsregjeringen. I det kurdiske området ble det samtidig avholdt valg til en regional forsamling og lokale råd i provinsene Dahuk, Erbil og Sulaymaniya, samt i Kirkuk.

Valget innebar en dramatisk maktforskyvning. Under Saddam Hussein hadde sunniene, med et geografisk tyngdepunkt i sentrale deler av landet, størst innflytelse, og dominerte det sivile så vel som det militære maktapparatet. Sjiaene utgjorde en noe større andel av befolkningen, men befant seg i en situasjon med lavere representasjon og mindre innflytelse, og et opprør blant sjiaene sør i Irak etter den andre Golfkrigen i 1991 ble slått ned, og bidro til å forverre forholdet. Baath-regimet var i konflikt, til dels væpnet kamp, med den tredje store folkegruppen, kurderne i nord, som etter den andre Golfkrigen fikk en særlig status og dels var under beskyttelse av en flyforbudssone opprettholdt av USA og allierte. Etter regimeskiftet i 2003 fikk dette området ytterligere styrket sitt selvstyre. Kurderne er vesentlig sunnier, men i motsetning til resten av Iraks befolkning er de ikke arabere.

Resultatet av valgene i 2005 og senere valg ble økt fragmentering langs disse etniske og religiøse skillelinjene, som hadde vært mindre uttalt under Saddam. Viktige grunner til dette var sekterisk retorikk fra politikere, tidvis ekskludering av sunnier fra prosessen, og at sikkerhetssituasjonen tvang sivile til å søke beskyttelse hos ulike sekteriske militser. Fordi valget fant sted under en de facto militær okkupasjon, er legitimiteten i henhold til folkeretten bestridt. Samtidig forhindret sikkerhetssituasjonen en del velgere fra å delta i valget, så vel som tilstedeværelse av internasjonale observatører.

Motstand og vold

Anti-amerikanske protester i Bagdad (2008)

Tilhenger av sjialederen Muktada al-Sadr brenner amerikanske flagg i Bagdads bydel Sadr City under protester etter fredagsbønnen i november 2008. Den geistlige hadde erklært tre sørgedager for å protestere mot en amerikansk-iransk militæravtale som tillot amerikanerne å ha styrker i Irak fram til 2011.

I kaoset som fulgte invasjonen i 2003 klarte ikke USA alene å sørge for tilstrekkelig sikring av offentlig infrastruktur og sikre ro og orden. Samtidig kom store mengder våpen på avveie. Disse havnet både hos avsatte og arbeidsledige tidligere medlemmer av det tidligere sikkerhetsapparatet og hos kriminelle. Våpen og personell tilfløt også militsgrupper som ble etablert for å kjempe mot de utenlandske styrkene og de nye irakiske sikkerhetsstyrkene.

Motstandsbevegelsen ble av amerikanerne allerede ved utgangen av 2004 anslått til å bestå av 20 000 medlemmer. Disse tilhørte en rekke forskjellige grupper med ulik motivasjon. Noen var sekulære nasjonalister med tidligere tilknytning til Baath-regimet, inkludert offiserer fra det oppløste irakiske forsvaret. Andre grupper var religiøse, både sunni- og sjiamuslimer, og noen var ytterliggående jihadister.

Den første tiden etter okkupasjonen var motstanden sterkest i det såkalte «sunnitriangelet» mellom Fallujah og Ramadi vest for Bagdad samt Tikrit i nord. Her rådde det frykt blant sunniene for å komme under et sjiadominert styre. Flere enkelthendelser bidro til oppslutningen om motstanden, blant annet USAs omfattende angrep på Fallujah i april 2003 og november 2004 for å knekke motstanden, som i stor utstrekning ble støttet av religiøse sunniledere. Avsløringen av amerikanske soldaters mishandling av irakiske fanger i Abu Ghraib-fengselet utenfor Bagdad i 2004 bidro også til motstanden; det samme gjorde vedvarende manglende sikkerhet, samt vanskelige sosiale og økonomiske forhold: mangel på mat og medisiner samt usikker strømforsyning, sterkt økende priser og svært høy arbeidsledighet.

I tillegg til motstand mot okkupasjon og tilstedeværelse av utenlandske styrker, ble det etter 2003 en økt kamp mellom politiske og religiøse retninger. Flere politiske grupperinger baserte seg på skillet mellom sjia og sunni, men også skiller innad i disse. Irak er også et sterkt stammebasert samfunn, og etter Saddams fall fikk stammeledere og klaner større politisk betydning på grunn av manglende sentral styring i landet.

I kampen mot okkupasjonen tok religiøst motiverte grupper blant både sunnier og sjiaer til våpen. En av de viktigste var sjialederen Muqtada al-Sadrs al-Mahdi-milits, bygd opp med støtte fra Iran, som også kjempet sammen med sunnier i Fallujah.

I sunniområder vokste det frem grupperinger av jihadister, ytterliggående salafister som så motstand mot okkupasjonen som en religiøs plikt. På grunn av manglende grensekontroll fikk de tilsig av utenlandske soldater som ønsket å kjempe for islam blant annet ved å bekjempe USA. De tok i bruk bilbomber og selvmordsbomber mot utenlandske mål og irakiske myndigheter. Mange av dem kom fra Jemen og Saudi-Arabia, og de påførte de amerikanske styrkene betydelige tap. Det var også slike som sto bak angrepet på FN-hovedkvarteret i Bagdad august 2003, og mange kidnappinger av utlendinger i Irak. Jordanskfødte Abu Musab al-Zarqawi, med sin gruppe Jamaat al-Tawhid, sto fram som jihadistenes fremste leder, med påståtte nære forbindelser til al-Qaida, og etter hvert regnet som nettverkets nestleder.

Selv om kurderne i hovedsak har sett seg tjent med den amerikanske intervensjonen, sto også kurdiske islamske grupper bak angrep mot amerikanske mål i Nord-Irak. Blant disse hører Ansar al-Sunna, som har utspring i Ansar al-Islam, og som har kjempet for en uavhengig, islamsk republikk i Nord-Irak.

En hovedprioritet for det amerikanske styret var å bygge opp en sivil irakisk administrasjon med en egen militær kapasitet. Både politiet og forsvaret ble bygd opp, og gradvis satt inn i kampen mot opprørerne og mot den utbredte kriminaliteten.

Voldsutviklingen i Irak forverret seg gradvis, til den i 2006–2007 nådde et omfang som ble betegnet som en borgerkrig. Situasjonen førte til at USA satte inn større styrker i en større offensiv sammen med irakiske styrker i 2007, hvoretter voldsbruken avtok i 2008.

Amerikansk uttrekking (2010–2011)

Amerikansk uttrekking (2010)
Amerikanske soldater fra 2. brigarde, 10. bergdivisjon går om bord i et C-17-fly på lufthavnen i Bagdad i juli 2010. De er på vei tilbake til USA etter en krig som hadde kostet til dette tidspunkt nesten 4500 amerikanske og mer enn 100 000 irakiske liv.

Etter hvert som den irakiske regjeringen fikk bygd ut sitt eget sikkerhetsapparat, trakk USA gradvis ut sine styrker. Koalisjonsstyrkene som ble samlet for kampanjen mot Baath-regimet ble også gradvis tynnet ut etter hvert som flere land trakk sine styrker ut. Operation Iraqi Freedom ble formelt avsluttet i februar 2010, da bare amerikanske styrker sto igjen. Operasjonen fikk deretter navnet Operation New Dawn (OND).

Den væpnede motstanden medførte at USA, slik flere kritikere av krigen på forhånd hadde advart mot, lenge måtte stå med store militære styrker i Irak. President Barack Obama kunngjorde i februar 2009 en 18-måneders uttrekkingsplan, og de siste amerikanske kampstyrkene forlot i henhold til denne Irak i august 2010. Obama erklærte da USAs kampoperasjon i Irak for å være over. Cirka 50 000 soldater ble igjen for fortsatt å bistå det irakiske forsvaret blant annet med utdanning og trening. De siste amerikanske styrkene forlot Irak 18. desember 2011. På det meste, under opptrappingen i 2007, sto om lag 170 000 amerikanske soldater i Irak.

Flere hundre tusen sivile ble drept i Irak-krigen og et svært stort antall mennesker ble såret. Det er vanskelig å fastslå et nøyaktig tall. Mange ble drept av koalisjonens bombeangrep eller som følge av kamphandlinger, men mange døde også på grunn av sammenbrudd i infrastruktur og helsetjenester. USA mistet rundt 4500 soldater under krigen i Irak.

Nyvalg og voldsutvikling

Ved valget på nytt parlament i 2010 fikk grupperingen al-Iraqiya, ledet av Ayad Allawi, flertall med 24,7 prosent av stemmene, men koalisjonen ledet av statsminister Nouri al-Maliki beholdt makten. Han ble først innsatt som statsminister av nasjonalforsamlingen i 2006, og ble gjenvalgt i 2010. Den politiske utviklingen under Malikis styre førte til misnøye i sunnienes kjerneområder, i det sentrale og nordlige Irak, og til tiltagende oppslutning om militante (sunni-)grupperinger, som grep til voldsbruk mot myndighetene.

Det har også vært ikke-voldelig opposisjon både mot okkupasjonen og den irakiske regjeringen. I 2011 kom det til demonstrasjoner flere steder i landet, rettet mot sosiale og økonomiske forhold, som i flere andre arabiske land under Den arabiske våren. Mange mener at myndighetenes voldelige svar på disse demonstrasjonene bidro til å styrke ekstreme grupper som IS.

I 2010 konkluderte en uavhengig gransking av Nederlands deltakelse i krigen med at invasjonen av Irak i 2003 var et brudd på internasjonal rett. I 2016 ble en omfattende gransking av Storbritannias deltakelse i krigen, den såkalte Chilcom-rapporten, presentert. En av konklusjonen der var at beslutningen om å gå til krig var delvis basert på feilaktig informasjon: at Irak var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. En annen del av kritikken gikk på at alternativer til krig ikke til fulle var utprøvd, og at Sikkerhetsrådets autoritet ble undergravd når en militær aksjon ble iverksatt uten diplomatisk eller folkerettslig grunnlag.

Økt vold og krigen mot IS (2014-2018)

Fuad Masum (2014)
Iraks president Fuad Masoum under en pressekonferanse i Bagdad i september 2014 som han holdt sammen med den franske presidenten François Hollande. Temaet for deres møte var humanitær og militær bistand for kampen mot IS.
Av /Reuters/NTB.

Etter valget i 2010 og den amerikanske uttrekkingen i 2011 ble den politiske volden i Irak på ny gradvis trappet opp, og preget situasjonen forut for valget i 2014. Listen bak al-Maliki – Lovlydighetskoalisjonen (I'tilāf Dawlat al-Qānūn) – fikk flest stemmer ved parlamentsvalget i april 2014, med 24,1 prosent av stemmene. Dermed beholdt sjiaen al-Maliki makten i en situasjon hvor stadig flere av landets sunnier følte seg tilsidesatt – slik sjiaene opplevde å bli det under det sunnidominerte Baath-regimet.

Det var økende kritikk av hva som opplevdes som en sentralisering av makt hos en indre, sjiadominert krets rundt statsminister Maliki. Kritikken var særlig stor blant sunnibefolkningen, men også i andre grupper. I august 2014 ble han presset til å gå av som statsminister av president Fuad Masum, som utpekte Haider al-Abadi til etterfølger. Abadi ble samtidig formelt utpekt som statsminister av nasjonalforsamlingen. Maliki fortsatte i en seremoniell posisjon som visepresident.

Den sterke misnøyen i store deler av befolkningen, sammen med uttrekningen av USAs styrker, førte til økende politisk vold i 2013 og 2014. Attentater og bomber rettet mot sivile skjedde både i Bagdad og andre steder i landet. Angrepene ble ledet av jihadistgruppen al-Qaida i Irak, som etter hvert brøt med al-Qaida og utviklet seg til Den islamske stat i Irak og Levanten (også kjent som Den islamske stat i Irak og al-Sham, ISIS; deretter bare Den islamske stat, IS). Gruppen forfekter en streng fortolkning av islam og tyr til ekstrem voldsutøvelse i sin kamp for å opprette et nytt kalifat i Midtøstens kjerneområde. Dette kalifatet ble utropt i Mosul juni 2014, under ledelse av Abu Bakr al-Baghdadi, men avvist av toneangivende deler av den muslimske verden.

I tillegg til indrepolitiske forhold i Irak har borgerkrigen i Syria hatt en negativ innvirkning på sikkerhetssituasjonen i Irak. IS etablerte et fotfeste med baseområder i Syria. Derfra rykket den inn i Irak og tok kontroll over store områder med flere større byer. I løpet av en måned kontrollerte gruppa en tredjedel av Iraks areal.

Jihadistisk framrykking

Abu Bakr al-Baghdadi

Foto fra en video lagt ut på en militant nettside lørdag 5. juli 2014, som skal vise lederen for Den islamske stat Abu Bakr al-Baghdadi som holder en preken i en moské i Irak.

Abu Bakr al-Baghdadi
Av /Ap, Scanpix.

Soldater fra IS inntok i begynnelsen av 2014 Fallujah og Ramadi vest i Irak og tok så kontroll over deler av Nord-Irak med landets nest største by Mosul, deretter Tikrit. De angrep også landets største oljeraffineri i Baiji. Samtidig tok kurdiske styrker kontroll over Kirkuk, for å forhindre jihadistene i å ta byen, som er strategisk viktig for de kurdiske selvstyreområdene og oljeforekomstene i denne delen av Irak.

Utviklingen fra juni 2014 førte til at den politisk-militære konflikten i Irak ble betegnet borgerkrig. Det skyldes at flere irakiske militsgrupper støttet IS, som møtte liten motstand fra irakiske regjeringsstyrker da den rykket fram i Nord-Irak. Denne situasjonen, forsterket av voldsbruk med terroraksjoner også i hovedstaden Bagdad, ble ansett som en trussel mot Irak som stat og ble forverret ytterligere av situasjonen i regionen. Flere sunni-militsgrupper, så vel som tidligere medlemmer av det avsatte Baath-regimet, sluttet seg til opprøret drevet fram av IS, rettet mot den sjiadominerte irakiske regjeringen ledet av statsminister Nouri al-Maliki.

Jihadister fra flere land, også fra Norge (såkalte fremmedkrigere) sluttet seg også til IS. Utviklingen svekket regjeringen i Bagdad samtidig som den styrket de regionale myndighetene i det selvstyrte kurdiske området.

Krigen mot IS

IS møtte i starten liten motstand fra regjeringsstyrkene. Irakiske styrker greide etter hvert å stanse gruppas framrykking mot Bagdad og Sør-Irak, og kurdiske styrker stanset framrykkingen mot Erbil og det kurdiske Nord-Irak. I områdene IS etter hvert kontrollerte i Irak og Syria innsatte gruppa sitt eget styre av befolkningen, med egne lover, domstoler, politistyrker og institusjoner. Over en halv million sivile flyktet til andre områder. IS gjennomførte massehenrettelser av irakiske soldater og kontrollerte befolkningen med en ekstrem og svært voldelig fortolkning av islamsk lov.

Denne eksistensielle trusselen mot Irak førte til at Iraks regjering ba om militær hjelp fra USA, som besluttet å sende et mindre antall militært personell til landet, i første omgang for å beskytte amerikanske interesser. Irak anmodet også om amerikansk flybombing av IS. Etter hvert besluttet president Barack Obama å angripe de framrykkende IS-styrkene, som en humanitær intervensjon i en situasjon med fare for folkemord av jesidier i Nord-Irak. Bombingen startet 8. august 2014 og ble etterfulgt av flyslipp med nødhjelp, men ikke amerikanske bakkestyrker. Flere militære rådgivere ble deretter sendt til irakisk Kurdistan.

Frankrike besluttet å bistå kurdiske styrker med våpenhjelp. Danmark og Norge var blant landene som stilte lufttransport til disposisjon. Den norske regjeringen besluttet 15. august 2014 å tilby et militært transportfly til en internasjonal humanitær innsats, men ikke å bidra til en militær unnsetning. Under NATO-toppmøtet i Wales i september ba president Obama flere land om å slutte seg til en internasjonal koalisjon for å bekjempe IS. Han kunngjorde deretter en økning av den militære støtten til Irak som ledd i kampen mot IS, som nå truet sikkerheten i hele Midtøsten og også Vesten gjennom en rekke terrorangrep i europeiske storbyer.

I 2014 oppfordret den sjiamuslimske religiøse lederen Ayatollah Sistani eksisterende sjiamilitser til å mobilisere seg i kampen mot IS. I tillegg har den sjiadominerte irakiske ledelsen etablert et tett forhold til Iran, og Iran-støttede militser i Syria ble også mobilisert i Irak. En rekke ulike stammebaserte militser tok også form. Kurdiske styrker i nord spilte en avgjørende rolle i den militære kampen mot IS. Dermed var det mange motstridende interesser innad i koalisjonen mot IS. Amerikanske luftangrep mot IS-mål var imidlertid avgjørende for utfallet.

I midten av 2016 hadde IS blitt drevet ut av områdene gruppa hadde okkupert i 2014, og slaget for å gjenerobre millionbyen Mosul startet. Slaget dro ut i tid, blant annet på grunn av IS' strategi med å angripe ved hjelp av selvmordsbombere. Byens sivile befolkning ble i mange tilfeller holdt som levende skjold. Bombeangrep ble kombinert med en bakkeoffensiv av irakiske styrker som førte til tap av flere tusen sivile liv og svært store materielle ødeleggelser. 10. juli 2017 ble byen erklært befridd fra IS, og gruppa hadde ikke lenger nevneverdig territoriell kontroll i Irak.

Situasjonen i dag

Barham Salih (2020)
Siden 2018 er Barham Salih Iraks president. Her under en tale på World Economic Forum i Davos i januar 2020.
demonstrasjon mot regjeringen (2019)
Demonstrasjon mot de irakiske regjeringen på Tahrir-plassen i Bagdad, 1. desember 2019. Det irakiske parlamentet aksepterte premierminister Adul Abdi Mahdis avskjedssøknad samme dagen.

Ved valget i 2018 fikk ingen av blokkene flertall. Størst ble Saairun-alliansen, som den politiske og religiøse sjia-lederen Muqtada al-Sadr stilte seg bak. De store folkelige demonstrasjonene mot korrupsjon, sekterisk styre og vanstyre som brøt ut i 2019 blottla hvor lav tilliten er til det politiske systemet, særlig blant yngre generasjoner. Irak er et av verdens mest korrupte land. Mange irakere er av den oppfatning av politikere søker oppslutning basert på sekterisk tilknytning, for så å berike seg selv og sine.

Etter nedkjempelsen av IS er trolig Irak mer splittet enn noen gang tidligere. Store områder som ble ødelagt i kampen mot IS har ennå ikke blitt gjenoppbygget, og flere hundre tusen mennesker er fortsatt fordrevet i sitt eget land. Kurderne ønsker en egen stat, ikke bare i Nord-Irak, men i hele det kurdiskbebodde området i Midtøsten. Etter 2003 har kurderne befestet sin isolasjon fra resten av Irak, selv om de er avhengige av økonomiske overføringer fra myndighetene i Bagdad. Sjiaer og sunnier er delt etter tro, men skillet er tradisjonelt ikke sterkt når det kommer til politikk; da er de begge først og fremst irakere og arabere, og en irakisk nasjonalisme har overlevd perioden med invasjon, okkupasjon og borgerkrig. Under disse politiske og religiøse skillene er Irak samtidig, og mer grunnleggende, et samfunn med sterke familie-, klan- og stammebånd. Irak er også viktig i stormaktsspillet mellom Iran og USA, noe som ble enda tydeligere da USA drepte den iranske generalen Qasem al-Solimani på irakisk jord i januar 2020, og forholdet mellom Irak og USA kjølnet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Terje Berentsen

Det skrives i artikkelen at Tyrkia har engasjert seg militært i irakisk Kurdistan, men hvorfor nevnes ikke at de har okkupert deler av kurdisk selvstyre område?

svarte Stig Arild Pettersen

Hei, og takk for kommentaren. Denne artikkelen er til revisjon.
Mvh, redaktør Stig Arild Pettersen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg