Et historisk vendepunkt i Iraks moderne historie fant sted i 1958, da kongedømmet ble avskaffet i et statskupp og landet fikk en militær ledelse. Kong Feisal 2 ble drept, sammen med kronprinsen og statsminister Nuri al-Said. Kuppet skjedde i et politisk klima med fremvoksende arabisk nasjonalisme og motstand mot vestlig imperialisme. Mens Irak opplevde økonomisk nedgang i etterkrigstiden, kontrollerte utlendinger store deler av landets oljeressurser. Iraks forsvarspakt med USA, Storbritannia, Tyrkia, Iran og Pakistan satte landet i en politisk knipe da britene og amerikanerne angrep Egypt under Suezkrisen, noe som var upopulært blant irakere.
Militærkuppet ble ledet av en gruppe som kalte seg «De frie offiserer». De opprettet en republikk med general Abd al-Karim Kassem som statsminister og statssjef. Med seg hadde offiserene flere politiske partier, blant dem Baath-partiet og kommunistpartiet. Maktovertakelsen ble møtt med entusiasme, men de militære hadde ingen felles politisk plattform, og det kom til sterke indre stridigheter mellom ulike fraksjoner om den politiske retningen. Panarabistene presset på for at Irak skulle slutte seg til unionen mellom Egypt og Syria. Samme år trakk Irak seg ut av Bagdadpakten og avsluttet britisk militær tilstedeværelse i Irak.
Baath-partiet spilte ingen sentral rolle da republikken ble innført i Irak i 1958, men innflytelsen økte blant annet ved at en rekke framtredende offiserer sluttet seg til det. En allianse mellom Baath-partiet og nasjonalistiske offiserer gjennomførte et kupp i februar 1963, da general Kassem ble avsatt og henrettet. Oberst Abdul Salam Aref ble ny president og gjennomførte arrestasjoner og henrettelser av politiske motstandere. Kommunistpartiet, som sto sterkt, ble forfulgt. Generelt lente Arefs styre seg på militærmakt, det ble ikke avholdt valg, og styret hadde lite legitimitet i folket. I 1966 ble president Aref drept i en helikopterstyrt og ble etterfulgt av sin bror, generalmajor Abdul Rahman Aref. Kuppforsøk mot ham i 1965 og 1966 mislykkes.
Etter Seksdagerskrigen i 1967 brøt Irak de diplomatiske forbindelsene med Storbritannia og USA, og forbød eksport av råolje til de to landene. I juli 1968 gjennomførte general Ahmad Hassan al-Bakr og en gruppe Baath-ledere et nytt militærkupp. Kuppmakerne begrunnet overtakelsen blant annet med at Irak hadde sviktet araberstatene i seksdagerskrigen, og ikke maktet å kontrollere kurderne i nord. President Aref dro i eksil, og al-Bakr overtok hans stilling, med Saddam Hussein som nestkommanderende. Det nye Baath-regimet gjennomførte vidtrekkende sosiale og økonomiske reformer, førte en radikal utenrikspolitikk ikledd sterk anti-sionistisk og anti-imperialistisk retorikk, og støttet opp om radikale palestinske grupper og venstresiden i den arabiske verden, samt våpensamarbeid med Sovjetunionen. I 1972 nasjonaliserte Irak oljeselskapet IPC.
I 1974 kom det til kraftige sammenstøt mellom kurdiske separatister og irakske styrker. Iran fryktet den radikale irakske retorikken og støttet de kurdiske separatistene med militært utstyr. Dette bidro til at de irakske militære ikke maktet å vinne tilbake kontrollen over nordområdene. I 1975 trakk Iran tilbake den militære støtten til kurderne, som deretter ble nedkjempet.
I 1979 ble al-Bakr etterfulgt av Saddam Hussein som president. Han hadde i flere år systematisk styrket sin stilling, blant annet ved å fjerne politiske motstandere. Utrenskningen av politiske motstandere fortsatte etter maktovertakelsen. Et angivelig mislykket kuppforsøk tolv dager etter presidentskiftet førte til at 22 sentrale medlemmer av det irakiske lederskapet ble henrettet. Parallelt med økt maktkonsentrasjon og økte oljeinntekter satte presidenten i gang en personlighetskult rundt seg selv.
Valg på ny nasjonalforsamling ble avholdt i 1980. Også en kurdisk forsamling ble valgt. I administrasjonen og i forsvaret ble sunnienes posisjon stadig forsterket på bekostning av sjiaene, og innen offiserskorpset fikk personer som hørte til samme klan som Saddam, tikritene, en dominerende posisjon. Militæret var en avgjørende maktfaktor og var dominert av sunnioffiserer. Mens sunnienes maktbase før revolusjonen i 1958 var knyttet til monarkiet, lå det deretter i militæret. Den politiske maktbasen forble Baath-partiet, som ble et instrument for å beholde sunnienes makt, til fortrengsel for sjiaflertallet. Som kurderne i nord, organiserte sjiaene i sør seg til militant motstand mot det sunnidominerte regimet. I den grad motstanden mot Baath-regimet var truet, var det kurdiske opprøret i nord likevel en større trussel.
Kommentarer (1)
skrev Kasper Rise
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.