Statue fra 9-700 fvt. av den babylonske guden Lamassu, fra Nimrud i Irak.

Det landområdet som i dag utgjør Irak har i mange ulike epoker vært et viktig makt- og befolkningssentrum, mye takket være de fruktbare områdene rundt elvene Eufrat og Tigris, og strategisk beliggenhet. Rundt år 600, da islam begynte å bre om seg, var området styrt av den persiske stormakten sasanidene. Det var befolket av et mangfold av etniske og religiøse grupper: Persere, arabere, kurdere, arameere, grekere og andre. Sasanidene ble tvunget fra makten av muslimske, arabiske styrker i 638, og området ble en provins i det islamske riket styrt av ummayade-dynastiet i Syria. Senere flyttet rikets hovedsete seg til Bagdad under abbaside-kalifatet, og dagens Irak var senteret i «den islamske gullalder», en vitenskapelig og kulturell storhetstid.

Fra 1534 og helt til slutten av første verdenskrig var området en del av Det osmanske riket. Etter en lang periode som britisk mandat, ble Irak først en selvstendig stat i 1932, et kongedømme med Feisal 2 innsatt som konge. I 1958 grep revolusjonære makten og proklamerte Irak som en republikk, med sterk inspirasjon fra den arabiske nasjonalismen som spredte seg over Midtøsten på denne tiden.

Statskuppet i 1958 innledet en lang periode med et militærledet og autoritært styre av Irak under Baath-partiet, først under vekslende og kaotisk ledelse, deretter under president Saddam Hussein fra 1979. Presidenten bygde gradvis opp en personlighetskult rundt seg selv og konsentrerte makt og oljeinntekter i egne hender. Han førte landet inn i den svært blodige åtte år lange Golfkrigen mot Iran, før en invasjon av nabolandet Kuwait førte til et ydmykende nederlag i den andre Golfkrigen i 1991 mot en flernasjonal styrke ledet av USA. Etter flere år med harde sanksjoner mot landet, anklaget USA Irak feilaktig for å ha anskaffet atomvåpen, og gikk deretter til krig mot landet i 2003 for å avsette Saddam under påskudd av å innføre demokrati. Men invasjonen, Saddams fall og okkupasjonen av Irak førte i stedet til kaos, terror og langvarig borgerkrig.

Islams fremvekst (fra 632)

Irak (Historie) (sasanidisk palassruin)

– Til høyre: En sasanidisk palassruin i Ktesifon, sør for Bagdad. Den store buen er over 30 m høy.

Av /NTB Scanpix ※.
Irak (Historie) (tempelruin, Hatra)

Irak har mange fortidsminner fra de store rikene som i forskjellige perioder dominerte området. Til venstre: En tempelruin fra 100-tallet e.Kr. i det arkeologiske området i Hatra (al-Hadr), sør for Mosul. Tempelet ble bygd av parterne, og er tydelig inspirert av hellenistisk-romersk bygningsstil.

Av /NTB Scanpix ※.
Al-Ukhaidir-borgen

Al-Ukhaidir-borgen ble bygd av abbasidene i 775 og ligger fem mil sørvest for Karbala. Den er foreslått til å bli UNESCOS verdensarv.

Etter Muhammads død i 632, ble islam spredd i Midtøsten med en usedvanlig effektiv militærmakt. I 633 angrep araberne byen Hira i dagens sentrale Irak, og greide å erobre den uten større motstand. De arabiske styrkene fortsatte sin erobring av de persiskkontrollerte områdene, og i 637 organiserte araberne et avgjørende angrep ved byen Qadisiya hvor de beseiret den tallmessig overlegne persiske hæren. Da araberne senere samme år slo perserne i et slag ved Jalula, var hele Irak erobret av Muhammads etterkommere under ledelse av Omar, islams andre kalif, og gjorde dermed i praksis slutt på sasanidisk styre i Irak. Området ble en provins i det muslimske kalifatet.

Muslimenes erobringen av området ble etterfulgt av innvandring av arabere som spesielt bosatte seg i de strategiske byene Kufa og Basra. For å hindre persisk og lokale høvdingers innflytelse, utviklet Omar disse byene til militære garnisonsbyer. Også ikke-arabere som konverterte til islam flyttet til byene, som ble kulturelle smeltedigler og etter hvert politiske opprørssentra. I byene formet det seg også motstand mot umayaade-dynastiet i Syria, ledet an av abbasidene.

I 750 ble umayyade-dynastiet erstattet av det sjiittiske abbaside-dynastiet som hadde opprinnelse nordøst i Persia. Abbasidenes hær bekjempet umayyadene – i Irak med støtte fra deler av befolkningen. Abbaside-kalifen Abu Jafar al-Mansour valgte i 762 Bagdad som Det arabiske rikets hovedstad.

Tilgang til elvene Eufrat og Tigris for jordbruk og transport, og nærhet til persiske områder, betydde at Bagdad lå svært strategisk til. Under abbasidene var Irak kjernen i det som kalles islams gullalder, og Bagdad var blant de største byene i det samlede Europa og Midtøsten. Det ble utviklet effektive irrigasjonssystemer med vann fra de to elvene. Det la til rette for økt jordbruksproduksjon, byggeaktivitet og utvikling av infrastrukturen. Byen ble et handelssenter for hele det islamske riket. I det islamske riket ble arabisk, romersk og persisk politisk og kulturell tradisjon brakt sammen, og variasjon i språk, religion, kulturer og ideer førte til at intellektuell og kunstnerisk aktivitet blomstret.

Bagdad forble et senter for kulturell og vitenskapelig virksomhet under hele abbaside-epoken. Harun al-Rashid, kjent gjennom eventyrsamlingen Tusen og én natt, var abbaside-kalifatets hersker fra 786 til 809. Hans andre etterfølger og sønn, Mamun, kalif fra 813 til 833, søkte å løse striden innen islam mellom sunnier og sjiaer. Han forsøkte å utnevne en sjia til sin etterfølger som kalif, men Iraks folk gjorde opprør mot forslaget, og den foreslåtte kandidaten ble myrdet.

Under abbasidene ble det etablert en praksis hvor slavesoldater av tyrkisk opphav, kalt mamluker, erstattet arabere i hæren. Mamluk-klassens makt og innflytelse vokste, og bidro til økt maktfragmentering i det store islamske riket. I 945 ble abbasidenes kalifat i Bagdad erobret av persiske sjiaer, buwaihidene. I 1055 erobret de tyrkiske seldsjukkene Bagdad. Disse var sunnimuslimer, og deres erobring av Bagdad var støttet av abbasidene. Seldsjukkene gjenreiste autoriteten til det abbasidiske kalifatet i Bagdad og utvidet igjen dets landområde.

I skjebneåret 1258 falt Bagdad for mongolenes felttog fra øst, noe som skulle føre byen i skyggen i flere århundre fremover. Mongolhæren under ledelse av Djengis Khans barnebarn Hülegü invaderte Bagdad og gjorde ende på det abbasidiske kalifatet. Mongolene brente alle skoler og biblioteker, ødela moskeer og palass og myrdet opptil en million av innbyggerne. Ulike provinser ble nå kontrollert av al-khanidene, mongolenes etterkommere, som i stor grad giftet seg inn og ble assimilert av tyrkere og persere. Irak ble en provins i et rike styrt av den mongolske khan i Persia, kom så under jalairidenes kontroll og deretter under turkmensk styre. Fra 1508 var Irak under persisk styre, til de osmanske tyrkerne erobret Bagdad i 1534–1535. Fra midten av 1600-tallet ble også dagens Sør-Irak inkorporert i det osmanske riket, og området ble geopolitisk mer orientert vestover og bort fra perserne. Sunniislam ble den dominerende religionen blant makteliten.

Det osmanske riket

irakiske folkedrakter (1873)
Irakiske folkedrakter fra Bagdad-området. Fra venstre til høyre: mann fra Zorbid-stammen, gift muslimsk kvinne, mann fra Shammar-stammen. Fotogravyr fra 1873. Det opprinnelige bildet ble muligens tatt av Pascal Sebah i anledning av verdensutstillingen i Wien samme året.
første verdenskrig
Første verdenskrig i Midtøsten. Britiske marinestyrker drar feltkanon og senkekasse gjennom ørkenen, cirka 1914. I krigens første måneder inntok britene den viktige byen Basra i dagens Sør-Irak.

Bortsett fra en periode med persisk styre fra 1623 til 1638 var de irakiske provinsene Bagdad, Mosul og Basra under osmansk (tyrkisk) kontroll helt til oppløsningen av Det osmanske riket etter første verdenskrig. Provinsene var frem til midten av 1800-tallet orientert i hver sin retning, og landet var splittet, med ulike stammegrupper som lokale maktfaktorer. Det var også splittelse mellom sunniislam og sjiaislam samt enkelte andre religiøse minoriteter (hovedsakelig jøder og kristne), så vel som etniske ulikheter mellom kurdere og arabere, mellom by og land og mellom beduiner og nomader og fastboende. Området var en buffer mot perserne i øst. På 1700-tallet var flere mamelukkiske pasjaer engasjert i krig med Persia, samt mot kurdiske opprørere i nord og wahhabittiske stammer i sør.

Fra slutten av 1700-tallet gjorde europeisk innflytelse seg gjeldende i Irak, og i 1802 åpnet Storbritannia et konsulat i Bagdad. De osmanske herskerne innførte et mer sekulært styre og omfattende reformer av militæret, administrasjonen og skolesystemet. Moderne kommunikasjon med telegraf, post, dampskip og nye veier kom til på 1800-tallet. Basra utviklet seg til en viktig havn. I 1912 fikk Storbritannia, Tyskland og Nederland – organisert i Turkish Petroleum Company (TPC) – tillatelse fra osmanene til å lete etter olje i Irak. Forekomstene viste seg å være enorme, og TPC, senere kalt Iraq Petroleum Company, hadde monopololjeutvinning i landet fra 1927 til 1961.

Høsten 1914 var Det osmanske riket og Storbritannia i krig, og britiske styrker okkuperte Shatt al-Arab-området. En britisk fremrykking mot Bagdad i 1915 ble stanset, men britene erobret Bagdad i 1918 og Kirkuk året etter. Våpenhvile med Tyrkia ble inngått 1918.

Den irakske statsdannelsen (fra 1921)

Mahmud Barzanji (1878-1956)
Sheikh Mahmud Barzanji (1878-1956) ledet kurderne under flere opprør mot britene og utnevnte seg selv til konge av Kurdistan. Kurderne var blant dem som tidligere hadde blitt lovet egen stat av britene.

Da seiersmaktene ved San Remo-konferansen i 1920 delte Midtøsten mellom seg, ble Irak gjort til et britisk mandatområde. Med dette ble Basra (i de sørlige sjia-dominerte områdene), Bagdad (i de sentrale sunni-kontrollerte områdene) og Mosul (i de nordlige kurdiske områdene) for første gang samlet til én nasjonalstat under britisk kontroll.

Under krigen hadde araberne fått forståelsen av at de ville bli innrømmet selvstendighet etter krigen. Da denne forhåpningen ikke ble innfridd, brøt det ut opprør i landet, særlig blant sjiaene i sør, som ikke ble slått ned før i 1921. I oktober 1920 ble det direkte britiske militærstyret avviklet, og et arabisk statsråd ble dannet med britiske rådgivere, som i realiteten hadde makten. I mars 1921 hentet britene Feisal ibn-Hussein fra Hijaz og innsatte ham som konge av Irak. Britene utviklet en konstitusjon og et tokammersystem for det irakske monarkiet. En britisk-irakisk avtale av 1922 garanterte utlendingers juridiske rettigheter i Irak og Storbritannias spesielle interesse i landet. I fredsavtalen fra 1920 var det også stipulert en selvstendig kurdisk stat i de kurdiske områdene i dagens Irak og Tyrkia. Dette ble ikke gjennomført, og det nye tyrkiske regimet gjorde krav på Mosul, og invaderte området. Britene drev de tyrkiske troppene ut, og dagens grense mellom Irak og Tyrkia ble i 1925 fastsatt av Folkeforbundet.

I oktober 1932 endte det britiske mandatet over Irak, og landet ble medlem av Folkeforbundet som selvstendig stat. Britene hadde da sikret seg fortsatt politisk og militær innflytelse i landet, i tillegg til oljeutvinning. Mot slutten av 1930-årene forverret forholdet til Storbritannia seg, hovedsakelig på grunn av den britiske politikken i Palestina og anti-sionistiske holdninger i Irak. Ved utbruddet av andre verdenskrig brøt Irak de diplomatiske forbindelser med Tyskland, og statsminister Nuri al-Said ønsket å erklære krig mot Tyskland, men møtte motstand i hæren. I offiserskorpset var det sterke sympatier for Tyskland og antipatier mot Storbritannia, og med utspring i disse kretsene kom et militærregime til makten gjennom et kupp i 1941, ledet av Rashid Ali al-Gaylani. Dette førte til britisk intervensjon og okkupasjon av Bagdad og Basra, hvorpå Irak erklærte Tyskland krig i 1943.

Både før og etter andre verdenskrig var den politiske situasjonen i Irak preget av sterke indre motsetninger og politisk ustabilitet, og Irak ble fra 1945 til 1958 styrt av 24 forskjellige regjeringer. Det første av en lang rekke militærkupp i Irak ble gjennomført i 1936, og nord i landet gjorde den kurdiske minoriteten opprør og krevde indre selvstyre. Monarkiet hadde liten forankring i Irak og bidro ikke til å skape en nasjonalfølelse innenfor den nye statsdannelsen. Derimot var hæren en integrerende kraft, selv om den også bidro til splittelse, gjennom flere kupp.

Etter krigens slutt ble unntakstilstanden opphevet, og det ble anledning til å danne politiske partier. Disse spente fra det høyreorienterte uavhengighetspartiet til det sosialdemokratiske nasjonaldemokratiske parti. Kommunistene ble ikke gitt anledning til å stifte parti, men var aktive under jorden og organiserte de fleste streikene og massedemonstrasjonene i Irak i 1940- og 1950-årene. Irak var en av grunnleggerne av Den arabiske liga i 1945 og arbeidet mot at staten Israel skulle bli opprettet. Et utkast til en fornying av avtalen av 1930 mellom Storbritannia og Irak ble inngått 1948, men senere annullert etter voldsomme demonstrasjoner mot avtalen i Irak.

Da Israel ble etablert 1948, deltok irakiske styrker i den første arabiske krigen mot den nye staten. Etter 1948 fant det sted omfattende utvandringer av irakske jøder, særlig i 1951–1952. Til tross for vedvarende nasjonalistiske strømninger i den irakske befolkningen, og økt oppslutning om panarabisk nasjonalisme etter at Nasser kom til makten i Egypt i 1952, orienterte det irakske monarkiet seg i første halvdel av 1950-tallet i vestlig retning. Forholdet til Vesten ble forverret som følge av Suez-konflikten i 1956, da Irak sendte tropper til Jordan, som en forholdsregel mot en eventuell israelsk ekspansjon østover.

Revolusjon og republikk

Saddam Hussein

Saddam Hussein var Iraks president fra 1979 til 2003. Her taler han til folket i 2002.

Saddam Hussein
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Et historisk vendepunkt i Iraks moderne historie fant sted i 1958, da kongedømmet ble avskaffet i et statskupp og landet fikk en militær ledelse. Kong Feisal 2 ble drept, sammen med kronprinsen og statsminister Nuri al-Said. Kuppet skjedde i et politisk klima med fremvoksende arabisk nasjonalisme og motstand mot vestlig imperialisme. Mens Irak opplevde økonomisk nedgang i etterkrigstiden, kontrollerte utlendinger store deler av landets oljeressurser. Iraks forsvarspakt med USA, Storbritannia, Tyrkia, Iran og Pakistan satte landet i en politisk knipe da britene og amerikanerne angrep Egypt under Suezkrisen, noe som var upopulært blant irakere.

Militærkuppet ble ledet av en gruppe som kalte seg «De frie offiserer». De opprettet en republikk med general Abd al-Karim Kassem som statsminister og statssjef. Med seg hadde offiserene flere politiske partier, blant dem Baath-partiet og kommunistpartiet. Maktovertakelsen ble møtt med entusiasme, men de militære hadde ingen felles politisk plattform, og det kom til sterke indre stridigheter mellom ulike fraksjoner om den politiske retningen. Panarabistene presset på for at Irak skulle slutte seg til unionen mellom Egypt og Syria. Samme år trakk Irak seg ut av Bagdadpakten og avsluttet britisk militær tilstedeværelse i Irak.

Baath-partiet spilte ingen sentral rolle da republikken ble innført i Irak i 1958, men innflytelsen økte blant annet ved at en rekke framtredende offiserer sluttet seg til det. En allianse mellom Baath-partiet og nasjonalistiske offiserer gjennomførte et kupp i februar 1963, da general Kassem ble avsatt og henrettet. Oberst Abdul Salam Aref ble ny president og gjennomførte arrestasjoner og henrettelser av politiske motstandere. Kommunistpartiet, som sto sterkt, ble forfulgt. Generelt lente Arefs styre seg på militærmakt, det ble ikke avholdt valg, og styret hadde lite legitimitet i folket. I 1966 ble president Aref drept i en helikopterstyrt og ble etterfulgt av sin bror, generalmajor Abdul Rahman Aref. Kuppforsøk mot ham i 1965 og 1966 mislykkes.

Etter Seksdagerskrigen i 1967 brøt Irak de diplomatiske forbindelsene med Storbritannia og USA, og forbød eksport av råolje til de to landene. I juli 1968 gjennomførte general Ahmad Hassan al-Bakr og en gruppe Baath-ledere et nytt militærkupp. Kuppmakerne begrunnet overtakelsen blant annet med at Irak hadde sviktet araberstatene i seksdagerskrigen, og ikke maktet å kontrollere kurderne i nord. President Aref dro i eksil, og al-Bakr overtok hans stilling, med Saddam Hussein som nestkommanderende. Det nye Baath-regimet gjennomførte vidtrekkende sosiale og økonomiske reformer, førte en radikal utenrikspolitikk ikledd sterk anti-sionistisk og anti-imperialistisk retorikk, og støttet opp om radikale palestinske grupper og venstresiden i den arabiske verden, samt våpensamarbeid med Sovjetunionen. I 1972 nasjonaliserte Irak oljeselskapet IPC.

I 1974 kom det til kraftige sammenstøt mellom kurdiske separatister og irakske styrker. Iran fryktet den radikale irakske retorikken og støttet de kurdiske separatistene med militært utstyr. Dette bidro til at de irakske militære ikke maktet å vinne tilbake kontrollen over nordområdene. I 1975 trakk Iran tilbake den militære støtten til kurderne, som deretter ble nedkjempet.

I 1979 ble al-Bakr etterfulgt av Saddam Hussein som president. Han hadde i flere år systematisk styrket sin stilling, blant annet ved å fjerne politiske motstandere. Utrenskningen av politiske motstandere fortsatte etter maktovertakelsen. Et angivelig mislykket kuppforsøk tolv dager etter presidentskiftet førte til at 22 sentrale medlemmer av det irakiske lederskapet ble henrettet. Parallelt med økt maktkonsentrasjon og økte oljeinntekter satte presidenten i gang en personlighetskult rundt seg selv.

Valg på ny nasjonalforsamling ble avholdt i 1980. Også en kurdisk forsamling ble valgt. I administrasjonen og i forsvaret ble sunnienes posisjon stadig forsterket på bekostning av sjiaene, og innen offiserskorpset fikk personer som hørte til samme klan som Saddam, tikritene, en dominerende posisjon. Militæret var en avgjørende maktfaktor og var dominert av sunnioffiserer. Mens sunnienes maktbase før revolusjonen i 1958 var knyttet til monarkiet, lå det deretter i militæret. Den politiske maktbasen forble Baath-partiet, som ble et instrument for å beholde sunnienes makt, til fortrengsel for sjiaflertallet. Som kurderne i nord, organiserte sjiaene i sør seg til militant motstand mot det sunnidominerte regimet. I den grad motstanden mot Baath-regimet var truet, var det kurdiske opprøret i nord likevel en større trussel.

Den første Golfkrigen (Iran-Irak-krigen 1980–1988)

Soldat med gassmaske
Under den første golfkrigen ble det brukt kjemiske våpen. Iransk soldat med gassmaske.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Det sekulære irakiske Baath-regimet, som var ledet av sunniarabisk elite, fryktet at den iranske revolusjonen i 1979 skulle spre seg til Irak. Politisk aktivisme og geriljaaktivitet fra sjiamuslimske grupper i Irak ble slått ned med hard hånd. I tillegg var det uenigheter om grenseområder. Saddams Irak var i økonomisk fremgang og hadde ambisjoner om å bli den dominerende stormakt i regionen. 22. september 1980 rykket irakiske styrker inn i Iran.

Irak hadde en viss suksess i krigens første fase, med erobring av iransk territorium. Men framgangen stanset snart. I 1982 kom Iran på offensiven, og president Saddam Hussein erkjente at invasjonen hadde vært et feilgrep. Han trakk sine styrker tilbake, hvorpå iranske tropper gikk inn i Irak og truet viktig oljeinfrastruktur. Med politisk og militær støtte fra blant annet Egypt, Frankrike, Kina, Kuwait, Saudi-Arabia, USA og – framfor alt – Sovjetunionen, svarte Irak med bombeangrep mot Iran. Frykten for Iran bredte seg i de arabiske statene i Midtøsten, og hele den arabiske verden støttet etter hvert Irak i krigen. Etter et mislykket forsøk på våpenhvile fra FN, innledet Iran i 1988 en offensiv nord i Irak med assistanse av kurdiske styrker, og erobret byen Halabja 15. mars. Påfølgende dag bombet irakske piloter byen med giftgass og drepte 6000 sivile kurdere.

Per juli 1988 hadde irakerne gjenerobret nær alle de erobringer Iran hadde gjort av iraksk territorium. 18. juli kunngjorde Iran at landet godtok FN-resolusjonen, og en våpenhvile ble inngått. I mai 2005 innrømmet irakiske myndigheter offisielt, for første gang, at Irak hadde vært den aggressive part i invasjonen i 1980.

Krigen førte ikke til territorielle endringer, men hadde store menneskelige og økonomiske kostnader. Det var flere hundre tusen døde på begge sider, og Iran ble spesielt kjent for bruk av barnesoldater i «menneskelige angrepsbølger». Infrastrukturen i Irak ble betydelig skadet under krigen, men landet var styrket militært. Iraks økonomiske vanskeligheter etter krigen var hovedårsaken til Iraks angrep på Kuwait i 1990. Irak anklaget videre Kuwait for å stjele olje fra iraksk territorium og foreslo at landets gjeld ble slettet.

Den andre Golfkrigen (1991)

Golfkrigen
Under Golfkrigen i 1990-1991 deltok USA i kampene for å frigjøre Kuwait fra Iraks okkupasjon. Bildet viser amerikanske soldater og afghanske mujahediner i Saudi-Arabia 11. februar 1991. Mujahedinene var ansatt av den saudi-arabiske regjeringen for å bekjempe Irak.
Av /NTB scanpix.

2. august 1990 invaderte Irak Kuwait og annekterte det som en irakisk provins uten særlig motstand. Samtidig økte frykten for en videre konflikt, idet Irak mobiliserte styrker også langs grensen til Saudi-Arabia, mens USA og Storbritannia sendte marinefartøyer til Golfen. På anmodning fra Saudi-Arabia sendte USA kampstyrker og fly dit.

Irak nektet å trekke seg ut av Kuwait, til tross for internasjonal fordømmelse og FN-vedtatte økonomiske sanksjoner. FNs sikkerhetsråd ga i november 1990 Irak frist til 15. januar 1991 med å trekke seg ut av Kuwait. Irak tok ikke kravet til følge, og 17. januar 1991 begynte den allierte styrken å bombe strategiske mål i Irak. Etter fem ukers bombing av Irak gikk allierte bakkestyrker inn i landet 23. februar og knuste restene av den irakske hæren. Norge deltok også i den flernasjonale koalisjonen, med kystvaktfartøyet KV Andenæs.

En våpenhvileavtale ble erklært 27. februar 1991, og Irak avsto sine krav på Kuwait. Krigen la store deler av det sørlige Irak i ruiner og lammet landets infrastruktur. Dårlige sanitære forhold og mangel på rent vann førte til utbrudd av epidemier flere steder i landet. I perioden august 1990 til februar 1991 ble anslagsvis 100 000 irakere drept og rundt 300 000 skadet. 2,5 millioner irakere ble tvunget til å forlate sine hjem.

I mars 1991 brøt det ut opprør i det sørlige Irak. Noen dager senere begynte et nytt kurdisk opprør i nord, der kurdiske styrker tok kontroll over flere større byer. Både i Sør-Irak og i irakisk Kurdistan var det forventning til at USA skulle støtte opprørene, men så skjedde ikke, og USA inngikk i stedet våpenhvile med Irak. Dermed kunne det irakiske regimet slå ned opprørene, noe som førte til at 35 000 mennesker ble drept, og at rundt to millioner kurdere og sjiaer flyktet til Tyrkia eller Iran. Regimet fortsatte kampen mot sjiaene ved å drenere en stor del av våtmarksområdene i sør, noe som fratok befolkningen livsgrunnlaget.

Det internasjonale svaret på krisen i Nord-Irak var en såkalt humanitær intervensjon med blant annet etablering av det som ble kalt en «sikker sone», som i praksis ble starten på kurdisk selvstyre i denne delen av Irak.

Sanksjoner og flyforbud (1990–2003)

Amerikanske fly
Amerikanske fly overvåker flyforbudssonen over Irak. Operation Southern Watch begynte i august 1992 for å sikrestille at Irak ikke brøt resolusjonene landet hadde forpliktet seg til ved våpenhvileavtalen.

FNs økonomiske sanksjoner mot Irak, vedtatt av Sikkerhetsrådet, ble opprettholdt etter at landet trakk seg ut av Kuwait, fordi Irak ikke etterlevde alle FN-resolusjoner som landet hadde forpliktet seg til ved våpenhvileavtalen. FN krevde stopp i Iraks utvikling av masseødeleggelsesvåpen, og at landet anerkjente de gamle grensene mot Kuwait. Landet ble pålagt å betale kompensasjon for tap påført under den andre Golfkrigen i 1991. Sanksjonene forbød all handel og finanssamarbeid med Irak, bortsett fra medisiner og visse varer nødvendige for sivile.

Irak sa først nei på grunn av betingelsene, som den irakiske regjering betraktet som en krenkelse av landets suverenitet. Selv om deler av sanksjonene ble lettet i 1997, ble de ikke avskaffet før etter 13 år, da USA invaderte Irak i 2003.

Eksempler på varer som ble blokkert var datamaskiner og traktorer. Landet fikk fra 1997 lov til å eksportere en begrenset mengde olje i bytte mot matvarer, det såkalte «olje-for-mat»-programmet. Sanksjonene nærmest lammet Irak militært og økonomisk, og kastet mange ut i arbeidsledighet, men de skapte samtidig en uformell økonomi kontrollert av Saddam og hans fortrolige. Sanksjonene gjorde at samfunnsutviklingen gikk tilbake og skapte store sivile lidelser inkludert feilernæring, sult og økt barnedødelighet. Utdannings- og helsesystemet som var blant de beste i regionen ble satt tilbake flere tiår i utvikling.

Iraks program for masseødeleggelsesvåpen, med så vel biologiske og kjemiske som kjernefysiske våpen, ble utviklet i 1980- og 1990-årene, og det ble påvist at landet testet kjemiske våpen i den første Golfkrigen, samt mot den kurdiske minoriteten. En egen gruppe FN-observatører, United Nations Special Commission (UNSCOM), avdekket i 1995–1996 omfattende kjemisk og bakteriologisk våpenproduksjon i Irak, hvilket reduserte muligheten for å oppheve sanksjonene. Etter en konflikt med irakiske myndigheter forlot FN-observatørene Irak i 1997–1998 uten at oppdraget var løst.

I 2002 vedtok Sikkerhetsrådet å erstatte handelsblokaden med mer målrettede sanksjoner mot spesifikke våpen og annet materiell som kunne brukes til militære formål. Alle andre varer ble frigitt.

Sanksjonene var også ansett som et ledd i USAs mål om å få byttet ut Saddam, hvor tanken var at sanksjonene ville skape så stor frustrasjon og motstand mot ham og hans regime at han ville bli avsatt. I tillegg til sterke handelsbegrensninger gjennomførte USA og Storbritannia, og til 1998 Frankrike, en systematisk overvåking av irakisk luftrom og to flyforbudssoner. Amerikanske og britiske fly gjennomførte en rekke bombeangrep mot irakiske luftverninstallasjoner.

I begynnelsen av 1990-årene var det flere meldinger om kuppforsøk i Irak. To kuppforsøk våren 1995 medførte avsettelser og henrettelser innen det militære. Saddam ble gjenvalgt som president gjennom en folkeavstemning i 1995, der 99,96 prosent av velgerne støttet forslaget om å forlenge hans presidentperiode. Valg på ny nasjonalforsamling ble avholdt i 1996; også dette ble helt dominert av Baath-partiet.

Opptrapping mot Irak-krigen (2002-2003)

George W. Bush & Dick Cheney (2002)
I sin første State of the Union-tale etter terrorangrepene i 2001 betegnet George W. Bush Iran, Irak og Nord-Korea som axis of evil. I bakgrunnen visepresident Dick Cheney. Washington, 29. januar 2002.

Etter den andre Golfkrigen var det konservative krefter i USA som arbeidet for at amerikanske myndigheter måtte bidra til å fjerne Saddam Hussein fra makten. Årsaken var først og fremst knyttet til geopolitikk og energisikkerhet. USA anså det som nødvendig å sikre seg bedre kontroll med den sikkerhetspolitiske situasjonen i Golfen, hvor landets gamle allierte Iran var blitt en motstander, og hvor den tidligere forbundsfellen Irak ikke lenger sto på USAs side.

Irak kontrollerte samtidig en vesentlig del av verdens olje- og gassressurser, i en tid hvor USA fortsatt var avhengig av oljeimport, og hvor det var en tiltagende internasjonal konkurranse om tilgang på olje og gass, blant annet fra et fremadstormende Kina. I andre halvdel av 1980-tallet ble det fremmet forslag om en ny amerikansk politikk som blant annet skulle sikre energitilførselen gjennom bedre kontroll i Golfregionen, herunder ved regimeskifte i Irak.

Valget av George W. Bush som ny president styrket fra 2001 de politiske og økonomiske kreftene som i USA gikk inn for å fjerne Saddam fra makten. Blant de sentrale såkalte «haukene» i den nye amerikanske administrasjonen var visepresident Dick Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld og viseforsvarsminister Paul Wolfowitz. Terrorangrepene mot USA i 2001 ble gjort til argument også for et regimeskifte i Irak. Et politisk argument for militær intervensjon i Irak var dertil å fjerne et autoritært regime og erstatte det med et demokratisk valgt, som så ville tjene som en modell for demokratisk styresett, etter vestlig tenking, også i andre deler av den arabiske verden.

Argumenter og forberedelser

Etter at beslutningen om å gå til krig mot Irak reelt var fattet i 2001, bygde USA opp en politisk plattform med argumenter for krigen. Fra 2002 omtalte USA Irak, Iran og Nord-Korea som «ondskapens akse» og USAs fiender. Det var intet direkte samkvem mellom de tre statene, og det lyktes heller ikke USA å finne noen tilknytning mellom terrornettverket al-Qaida og det irakiske regimet. Mens Osama bin Laden sto for en radikal, militant islamsk retning (wahhabisme), førte Saddam mest en sekulær politikk som medførte at han i bin Ladens øyne var en frafallen. Heller ikke klarte USA å bevise at Irak hadde biologiske og kjemiske våpen og atomvåpen, eller evne til å utvikle slike. Dette ble allikevel brukt som begrunnelse til angrepet i 2003.

Høsten 2002 åpnet Irak igjen for våpeninspektører fra FN, gjennom UNMOVIC. President Bush uttalte at militære aksjoner mot Irak var uunngåelige hvis ikke Irak etterkom FNs resolusjoner. Landets myndigheter la 7. desember fram dokumentasjon for å godtgjøre at Irak verken hadde masseødeleggelsesvåpen eller anlegg for framstilling av slike. USA anså dokumentasjonen for ufullstendig, og fant dermed en anledning til militær aksjon.

UNMOVIC rapporterte i januar 2003 at inspektørene ikke hadde funnet våpen, men at de trengte mer tid for å trekke endelige konklusjoner; en forlengelse USA ikke ville gå med på. UNMOVICs leder Hans Blix ba USA og Storbritannia om bevis på deres påstand om at slike våpen fantes. USAs utenriksminister Colin Powell presenterte deretter i Sikkerhetsrådet bevis på at Irak hadde skjulte våpenprogrammer. USAs syn ble støttet av Storbritannia, som hevdet at Irak utviklet biologiske og kjemiske våpen og langtrekkende raketter i strid med FNs sanksjoner.

Parallelt med den diplomatiske dragkampen ble krigen forberedt på flere måter. USA bombet flere irakiske mål i 2002. Det var betydelig aktivitet av spesialstyrker fra flere land, og enheter fra Australia, Israel, Jordan, Storbritannia, Tyrkia og USA var aktive inne i Irak for å lokalisere mål.

USA trappet opp støtten til irakiske opposisjonsgrupper i eksil, som Iraqi National Congress (INC), etablert med CIAs hjelp i 1992. INC var en av USAs viktigste etterretningskilder for utviklingen i Irak, og dens leder Ahmed Chalabi var en av USAs nærmeste fortrolige både forut for og en tid etter invasjonen. USA, Storbritannia og Saudi-Arabia støttet også Iraqi National Accord (INA), stiftet i 1990 og ledet av Iyad Allawi, som senere fungerte som Iraks statsminister. Paraplyorganisasjonen Iraqi National Forces Coalition (INFC) ble i 2002 etablert i London. USA og Iran støttet også ulike sjia-grupperinger som var i opposisjon til Saddam.

Storbritannias statsminister Tony Blair var USAs viktigste støttespiller for krigen. De tyngste motstanderne var Frankrikes president Jacques Chirac og Tysklands forbundskansler Gerhard Schröder. USAs sterke press på sine europeiske allierte om å støtte en militær kampanje møtte også utstrakt folkelig motstand i Europa og førte til rekordstore demonstrasjoner i mange europeiske land mot krigsplanene. Med trussel om fransk veto mot en resolusjon som søkte FN-mandat for angrep, valgte USA å gå til krig uten FNs støtte.

Invasjon og regimeskifte

Golfkrigen (3)

Golfkrigen. I april 2003 fikk amerikanske styrker kontroll over størstedelen av Bagdad. Den forhatte statuen av Saddam Hussein på Shahid-plassen ble revet ned. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Irak-krigen i 2003 førte til store demonstrasjoner i en rekke land. Her fra Washington D.C. i 2007.
Saddam Hussein (2006)
Saddam Hussein under første dagen av Anfal-rettssaken i Bagdad i august 2006.
Av /Shutterstock editorial/NTB.

17. mars ga president Bush Iraks regjering et ultimatum: Saddam Hussein og hans sønner måtte forlate landet innen 48 timer – hvis ikke ville et militært angrep bli iverksatt. Det skjedde ikke, og halvannen time etter at tidsfristen gikk ut, begynte bombingen av Bagdad, 20. mars 2003.

Den første delen av det USA-ledede angrepet på Irak, kalt Operation Iraqi Freedom (OIF), ble direkte støttet av styrker fra Storbritannia, Australia, Polen og Danmark. Bare Storbritannia stilte med en større kontingent – cirka 45 000 soldater, mens USA satte inn cirka 225 000. Mot dette kunne Irak mønstre om lag 390 000 soldater, de fleste av dem dårlig utrustet. USA brukte baser og områder i Saudi-Arabia, Qatar, Kuwait, Bahrain, Forente arabiske emirater, Oman og Tyrkia. USA fikk viktig militær støtte fra kurdiske styrker i Nord-Irak. I tillegg til ren militær støtte, har en lang rekke land bidratt til Irak-krigen i ulike faser med logistisk, politisk eller humanitær støtte, samt etterretning.

Krigen ble innledet med luftangrep etterfulgt av bakkestyrker. De britiske styrkene inntok den sørligste delen av landet, mens amerikanske styrkene rykket fram mot Bagdad og møtte liten motstand. Forsvaret av hovedstaden Bagdad raknet raskt, og byen falt 9. april. Deretter ble de viktigste byene i nord, Kirkuk og Mosul, tatt med hjelp av kurdiske styrker. Uken etter var størstedelen av landet kontrollert av koalisjonsstyrkene, og president Bush erklærte allerede 1. mai 2003 at krigen var over, hvoretter okkupasjonen gikk inn i en såkalt stabiliseringsfase.

Saddam Hussein gikk i dekning da landet ble invadert og Baath-regimet fjernet. Han ble tatt av amerikanske styrker i Tikrit desember 2003, og senere stilt for retten og dømt til døden. Saddam ble hengt i 2006, etter en beslutning fattet av den nye irakiske regjeringen, innsatt etter valget i 2005.

Mens USAs regjering hevdet at den ville gjøre Irak til et eksempel på demokrati i den arabiske verden, hevdet kritikerne at USA først var ute etter kontroll over oljeforekomster og økt politisk kontroll i regionen. Et annet mål var å beskytte USAs venner i regionen – Israel, Saudi-Arabia og Tyrkia – fra irakiske trusler, og ha bedre kontroll med Iran. Det har senere kommet frem at USA presenterte feilaktig etterretning for å bevise en link mellom al-Qaida og Irak, og at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Uten FN-mandat var krigen mot Irak omtalt som et såkalt forkjøpsangrep – en militær aksjon iverksatt uten at Irak hadde angrepet USA eller andre land i koalisjonen. Dette er i strid med folkeretten, noe som var en hovedgrunn til at flere land, blant dem Norge, avviste å delta i angrepet.

Norge besluttet å ikke delta i krigen, men regjeringen vedtok i juni 2003 å bidra til stabiliseringen av Irak, med bakgrunn i en ny FN-resolusjon. Regjeringen la stor vekt på at den norske deltakelsen skulle ha et humanitært tilsnitt, med vekt på minerydding og støtte til gjenoppbygging av sivil infrastruktur. Den norske deltakelsen hadde bred støtte på Stortinget, men møtte likevel kritikk. Norge trakk hjem kompaniet etter ett år, men beholdt et mindre antall stabsoffiserer i Irak, og bidro videre til et NATO-program for utdanning av irakiske offiserer. Norges deltakelse ble avviklet i 2005.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Kasper Rise

Hva skjedde når Hussein ble tatt? Hvem styrte da landet? Hadde USA innflytelse i valget om ny leder? Skriver en fagartikkel om temaet og trenger litt oppklaring!

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg