Forhistorie
Forhistorie, se Mesopotamia.
Oldtiden
Oldtiden, se Mesopotamia.
Islams fremvekst (fra 632)
Det landområdet som i dag utgjør Irak, var del av det persiske sasanidiske riket da islam ble spredd i Midtøsten etter Muhammads død i 632. I 633 angrep araberne byen Hira og lyktes å erobre den uten større motstand, og de arabiske styrkene fortsatte sin erobring av de persisk-kontrollerte områdene. I 637 organiserte araberne et avgjørende angrep ved byen Qadisiya hvor 20 000 persere ble overvunnet. Da araberne senere samme år slo perserne i et slag ved Jalula, var hele Irak erobret av Muhammads etterkommere under ledelse av Omar, islams andre kalif, og gjorde dermed i praksis slutt på sasanidisk styre i Irak. For å hindre persisk og lokale høvdingers innflytelse, utviklet Omar byene Basra og Kufa som militære garnisonsbyer. Tilsig til byene av ikke-arabere som ville konvertere til islam, gjorde dem til kulturelle smeltedigler og til politiske opprørssentre og base for abbasideklanens kamp mot omayyade-dynastiet som regjerte Det arabiske riket. Det kom til strid mellom Ali, profetens svigersønn, og Muawiya, tidligere guvernør av Syria. Ali falt i kamp i 661, hvilket banet veien for omayyade-dynastiet, under syrisk hegemoni. I 750 ble dette erstattet av det sjiittiske abbaside-dynastiet, og dets andre kalif, Abu Jafar al-Mansour (se Almansor), valgte i 762 Bagdad som Det arabiske rikets hovedstad.
Under abbasidene vokste den islamske sivilisasjon frem. Økonomien var god, handelen økte, det ble utviklet effektive irrigasjonssystemer med vann fra Eufrat og Tigris, og det var økt jordbruksproduksjon, byggeaktivitet og utvikling av infrastrukturen. I det arabiske riket ble syrisk, romersk og persisk politisk og kulturell tradisjon brakt sammen, og variasjon i språk, religion, kulturer og ideer førte til at intellektuell og kunstnerisk aktivitet blomstret. Bagdad forble et senter for kulturell og vitenskapelig virksomhet under hele abbaside-epoken. Harun al-Rashid, hvis plass i historien er gjort kjent gjennom eventyrsamlingen Tusen og en natt, var Bagdad-kalifatets hersker 786–809. Hans andre etterfølger og sønn, Mamun, kalif 813–833, søkte å løse striden innen islam mellom sunnier og sjiaer. Han forsøkte å utnevne en sjia til sin etterfølger som kalif, men Iraks folk gjorde opprør mot forslaget, og den foreslåtte kandidaten ble myrdet. I 945 ble abbasidenes kalifat i Bagdad erobret av persiske sjiaer, buwaihidene. I 1055 erobret de tyrkiske seldsjukkene Bagdad. Disse var sunni-muslimer, og deres erobring av Bagdad var støttet av abbasidene. Seldsjukkene gjenreiste autoriteten til det abbasidiske kalifatet i Bagdad og utvidet igjen dets landområde.
I 1258 falt Bagdad for mongolene, som ødela byen og endte det abbasidiske kalifatet. Mongolene brente alle skoler og biblioteker, ødela moskeer og palass og myrdet opptil en million muslimer, mens kristne og jøder ble spart. Ulike irakske provinser ble nå kontrollert av al-khanidene, mongolenes etterkommere, som i stor grad giftet seg inn og ble assimilert av tyrkere og persere. Irak ble en provins i et rike styrt av den mongolske khan i Persia, kom så under jalairidenes kontroll og deretter under turkmensk styre. Fra 1508 var Irak under persisk styre, til de osmanske tyrkerne erobret Bagdad i 1534–35. Bortsett fra en periode med persisk styre 1623–38 var Irak under osmansk (tyrkisk) kontroll helt til oppløsningen av det osmanske riket etter den første verdenskrig. På 1700-tallet var flere mamelukkiske pasjaer engasjert i krig med Persia, samt mot kurdiske opprørere i nord og wahhabittiske stammer i sør. Under det osmanske styret var Irak oppdelt i tre provinser: Basra, Bagdad og Mosul. Disse var frem til midten av 1800-tallet orientert i hver sin retning, og landet var splittet, med ulike stammegrupper som lokale maktfaktorer. Det var også splittelse mellom sunni-islam og sjia-islam samt enkelte andre religiøse minoriteter (hovedsakelig jøder og kristne), så vel som etniske ulikheter mellom kurdere og arabere, mellom by og land og mellom beduiner og nomader og fastboende.
Først fra slutten av 1700-tallet gjorde europeisk innflytelse seg gjeldende i Irak, der særlig Frankrike og Storbritannia viste interesse. I 1802 åpnet britene et konsulat i Bagdad, etter at de første hadde sendt en utsending til Basra. Franske og italienske religiøse ordener slo seg også ned i landet. Utover på 1800-tallet gjorde den europeiske innflytelsen seg gjeldende også gjennom innføring av moderne tjenester som dampbåt og telegraf, mens en jernbane åpnet først i 1914. Det osmanske regimet søkte på midten av 1800-tallet å innføre direkte kontroll over Kurdistan. På begynnelsen av 1900-tallet vokste det frem en arabisk nasjonalisme, bl.a. i Basra, med krav om autonomi fra Istanbul.
Høsten 1914 var Det osmanske riket og Storbritannia i krig, og britiske styrker okkuperte Shatt al-Arab-området, og havnen i Basra ble utbygd. En britisk fremrykking mot Bagdad i 1915 ble stanset, og en ny offensiv iverksatt året etter, som ledet til at Bagdad ble erobret i mars 1917, Kirkuk året etter. Før Mosul kunne tas, var en våpenhvile med Tyrkia inngått 1918.
Den irakske statsdannelse (fra 1921)
Fra 1918 var størstedelen av Irak, fra Basra til Mosul, underlagt britisk styre, og den britiske øvestkommanderende styrte landet gjennom en sivil kommissær. Da seiersmaktene ved San Remo-konferansen i 1920 delte Midtøsten mellom seg, ble Irak gjort til et britisk mandatområde. Med dette ble Basra (i de sørlige sjia-dominerte områdene), Bagdad (i de sentrale sunni-kontrollerte områdene) og Mosul (i de nordlige kurdiske områdene) for første gang samlet til én nasjonalstat. Den britiske administrasjonen innførte en moderne administrasjon, som av irakerne ble sett på som et fremmedelement.
Under krigen hadde araberne fått forståelsen av at de ville bli innrømmet selvstendighet etter krigen. Da denne forhåpningen ikke ble innfridd, brøt det ut opprør i landet, særlig blant sjiaene i sør, som ikke ble slått ned før i 1921. I oktober 1920 ble det britiske militærstyret avviklet, og et arabisk statsråd ble dannet med britiske rådgivere, som i realiteten hadde makten. I mars 1921 hentet britene Feisal ibn-Hussein fra Saudi-Arabia og innsatte ham som konge av Irak. Britene utviklet en konstitusjon og et tokammersystem for det irakske monarkiet. En britisk-iraksk avtale av 1922 garanterte utlendingers juridiske rettigheter i Irak og Storbritannias spesielle interesse i landet. En ny avtale ble undertegnet i 1930, som gav Storbritannia rett til bruk av flybasene ved Shuaiba og Habbaniya i 25 år. Folkeforbundet anbefalte i 1925 at Mosul-distriktet, som Tyrkia gjorde krav på, ble innlemmet i Irak, og en avtale om dette ble inngått mellom Irak, Tyrkia og Storbritannia 1926. I fredsavtalen fra 1920 var det også stipulert en selvstendig kurdisk stat i de kurdiske områdene i dagens Irak og Tyrkia. Dette ble ikke gjennomført, og det nye tyrkiske regimet gjorde krav på Mosul, og invaderte området. Britene drev de tyrkiske troppene ut, og dagens grense mellom Irak og Tyrkia ble i 1925 fastsatt av Folkeforbundet.
I oktober 1932 endte det britiske mandatet over Irak, og landet ble medlem av Folkeforbundet som selvstendig stat. Britene hadde da ikke bare sikret seg fortsatt politisk og militær innflytelse i landet, men også rettigheten til å lete etter og utvinne olje, gjennom opprettelsen av Iraqi Petroleum Company (IPC), kontrollert av utenlandske oljeinteresser. Mot slutten av 1930-årene forverret forholdet til Storbritannia seg, hovedsakelig på grunn av den britiske politikken i Palestina og anti-sionistiske holdninger i Irak. Ved utbruddet av den annen verdenskrig brøt Irak de diplomatiske forbindelser med Tyskland, og statsminister Nuri al-Said ønsket å erklære krig mot Tyskland, men møtte motstand i hæren. I offiserskorpset var det sterke sympatier for Tyskland og antipatier mot Storbritannia, og med utspring i disse kretser kom et militærregime til makten gjennom et kupp i 1941, ledet av Rashid Ali al-Gaylani. Dette førte til britisk intervensjon og okkupasjon av Bagdad og Basra, hvoretter Irak erklærte Tyskland krig i 1943.
Både før og etter den annen verdenskrig var den politiske situasjonen i Irak preget av sterke indre motsetninger og politisk ustabilitet, og Irak ble 1945–58 styrt av 24 forskjellige regjeringer. Det første av en lang rekke militærkupp i Irak ble gjennomført i 1936, og nord i landet gjorde den kurdiske minoriteten opprør og krevde indre selvstyre. Kong Feisal døde i 1933 og ble etterfulgt av sin sønn Ghazi; etter dennes død i 1939 tok kronprins Abdulilah over som regent, til tronarvingen Feisal 2 ble gammel nok til å styre 1953. Monarkiet hadde liten forankring i Irak og bidrog ikke til å skape en nasjonalfølelse innenfor den nye statsdannelsen. Derimot var hæren en integrerende kraft, selv om den også bidrog til splittelse, gjennom flere kupp.
Etter krigens slutt ble unntakstilstanden opphevet, og det ble anledning til å danne politiske partier. Disse spente fra det høyreorienterte uavhengighetspartiet til det sosialdemokratiske nasjonaldemokratiske parti. Kommunistene ble ikke gitt anledning til å stifte parti, men var aktive under jorden og organiserte de fleste streikene og massedemonstrasjonene i Irak i 1940- og 1950-årene. Irak var en av grunnleggerne av Den arabiske liga i 1945 og arbeidet mot at staten Israel skulle bli opprettet. Et utkast til en fornying av avtalen av 1930 mellom Storbritannia og Irak ble inngått 1948, men senere annullert etter voldsomme demonstrasjoner mot avtalen i Irak.
En sak som samlet Irak, var motstanden mot Israel. Da Israel ble etablert 1948, deltok irakske styrker i den første arabiske krigen mot den nye staten. Etter 1948 fant det sted omfattende utvandringer av irakske jøder, særlig 1951–52. Til tross for vedvarende nasjonalistiske strømninger i den irakske befolkningen, og økt oppslutning om pan-arabisk nasjonalisme etter at Nasser kom til makten i Egypt 1952, orienterte det irakske monarkiet seg i første halvdel av 1950-tallet i vestlig retning. I 1955 ble den såkalte Bagdadpakten inngått; opprinnelig som en forsvars- og samarbeidsavtale mellom Irak og Tyrkia, men som Storbritannia, Pakistan og Iran også sluttet seg til. Avtalen ble av opposisjonen – arabiske nasjonalister, kommunister, tradisjonalister og offiserer i hæren – sett på som innrømmelser til tidligere kolonimakter og som ledd i monarkiets anti-sovjetiske politikk. Nasjonalistene så på Sovjetunionen som en venn av araberverdenen. Forholdet til Vesten ble forverret som følge av Suez-konflikten i 1956, da Irak sendte tropper til Jordan, som en forholdsregel mot en eventuell israelsk ekspansjon østover.
Den irakiske republikk (fra 1958)
I 1958 kunngjorde kong Feisal 2 av Irak og kong Hussein av Jordan at de to land var slått sammen i en union, Den arabiske føderasjon. Dette var et svar fra de to moderate monarkiene på opprettelsen av Den forente arabiske republikk samme år – unionen mellom de to radikale statene Egypt og Syria. Sammenslåingen av Irak og Jordan ble kortvarig. I et militærkupp 14. juli 1958 ble det irakske kongedømmet avskaffet. Kong Feisal 2 ble drept, sammen med kronprinsen og statsminister Nuri al-Said. En av grunnene til kuppet var innskrenkninger i den politiske frihet som var blitt innført fra 1954, en annen at unionsavtalen med Jordan hadde blitt inngått over hodet både på folket og hæren. Kuppet ble ledet av en gruppe som kalte seg «De frie offiserer», som opprettet en republikk med general Abd al-Karim Kassem som statsminister og statssjef. Med seg hadde offiserene flere politiske partier, bl.a. kommunistpartiet og Baath-partiet. Maktovertakelsen ble møtt med entusiasme i Irak, men de militære hadde ingen felles politisk plattform, og det kom til sterke indre stridigheter mellom ulike fraksjoner om den politiske retningen. Pan-arabistene presset på for at Irak skulle slutte seg til unionen mellom Egypt og Syria. Den indre rivaliseringen ble anført av kurdere nord i Irak, som gikk til militært opprør, av nasserister og av tilhengere av det pan-arabiske Baath-partiet som forsøkte å myrde Kassem 1959. Samme år trakk Irak seg ut av Bagdadpakten, noe som bl.a. førte til at den siste gruppen fra det britiske flyvåpen ble tatt ut av Irak.
Baath-partiet spilte ingen sentral rolle i Irak da republikken ble innført i 1958, men partiets innflytelse økte bl.a. ved at en rekke fremtredende offiserer sluttet seg til det. Partiet forsøkte å styrte Kassem i 1959, men mislykkes. En av 17 tiltalte etter kuppforsøket som ble dømt til døden, var Saddam Hussein. En allianse mellom Baath-partiet og nasjonalistiske offiserer gjennomførte et nytt kupp i februar 1963, da general Kassem ble avsatt og henrettet. Oberst Abdul Salam Aref ble ny president og gjennomførte massearrestasjoner og henrettelser av politiske motstandere. Kommunistpartiet, som stod sterkt blant folk, ble brutalt rammet av den repressive Baath-juntaen. Baath-partiet, stiftet i Syria i 1941, stod for arabisk nasjonalisme, og ønsket at Irak skulle slutte seg til Den forente arabiske republikk. Et ledd i dette arbeidet var etableringen av Den irakske arabiske sosialistiske union i 1964, et parti som skulle erstatte alle andre. I 1966 ble president Aref drept i en helikopterstyrt og ble etterfulgt av sin bror, generalmajor Abdul Rahman Aref. Kuppforsøk mislykkes både i 1965 og 1966.
Irak deltok ikke i seksdagerskrigen i 1967, men som følge av den, brøt Irak de diplomatiske forbindelser med Storbritannia og USA og forbød eksport av råolje til de to landene.
I juli 1968 gjennomførte general Ahmad Hassan al-Bakr og en gruppe Baath-ledere et militærkupp. President Aref drog i eksil, og al-Bakr overtok hans stilling. Både al-Bakr og hans nestkommanderende Saddam Hussein kom fra Tikrit, en liten by nord for Bagdad. Det nye Baath-regimet anla en radikal profil. Det gjennomførte vidtrekkende sosiale og økonomiske reformer, en radikal utenrikspolitikk ikledd sterk anti-sionistisk og anti-imperialistisk retorikk og støttet opp om radikale palestinske grupper og venstresiden i den arabiske verden. I 1972 undertegnet Irak en 15 års samarbeidsavtale med Sovjetunionen som bl.a. innebar våpenleveranser og rådgivning fra flere tusen sovjetiske rådgivere. Samme år nasjonaliserte Irak oljeselskapet IPC.
Irak sendte betydelige styrker til Syria under oktoberkrigen i 1973, men de deltok ikke i krigføringen. I 1974 kom det til kraftige sammenstøt mellom kurdiske separatister og irakske styrker. En prinsippavtale om indre selvstyre ble inngått 1970, men forhandlingene brøt sammen som følge av uenighet om kontroll over Kirkuk. Iran fryktet den radikale irakske retorikken og støttet de kurdiske separatistene med militært utstyr. Dette bidrog til at de irakske militære ikke maktet å vinne tilbake kontrollen over nordområdene. Først etter forhandlinger med Iran under ledelse av Jordans kong Hussein 1975, trakk Iran tilbake den militære støtten til kurderne, som deretter ble nedkjempet.
I 1979 ble al-Bakr etterfulgt av Saddam Hussein som president. Han hadde i flere år systematisk styrket sin stilling bl.a. ved å få fjernet politiske motstandere. Utrenskningen av politiske motstandere fortsatte etter maktovertakelsen. Et angivelig mislykket kuppforsøk 12 dager etter presidentskiftet førte til at 22 sentrale medlemmer av det irakske lederskapet ble henrettet, Saddam Hussein beskyldte Syria for å være involvert i kupp-planene. Parallelt med økt maktkonsentrasjon og økte oljeinntekter satte presidenten i gang en spektakulær personlighetskult rundt seg selv, med massive portretter og statuer av lederen synlige overalt i gatebildet, og med byer, forsteder, bygninger og gater oppkalt til ære for ham.
Saddam søkte å innføre parlamentarisk styre, og valg på ny nasjonalforsamling ble avholdt 1980. Også en kurdisk forsamling ble valgt. I administrasjonen og i forsvaret ble sunnienes posisjon stadig forsterket på bekostning av sjiaene, og innen offiserskorpset fikk personer som hørte til samme klan som Saddam, tikritene, en dominerende posisjon. Militæret var en avgjørende maktfaktor og var dominert av sunni-offiserer. Mens sunnienes maktbasis før revolusjonen i 1958 var knyttet til monarkiet, lå det siden hos de militære. Den politisk maktbasen ble Baath-partiet, som også ble et instrument for å beholde sunnienes makt, til fortrengsel for sjia-flertallet. Som kurderne i nord, organiserte sjiaene i sør seg til militant motstand mot det sunnidominerte regimet. I den grad motstanden mot Baath-regimet var truet, var det kurdiske opprøret i nord likevel en større trussel.
Den første Golfkrigen (1980–88)
Den irakske ledelsen så med uro på utviklingen i Iran etter revolusjonen i 1979. Ikke minst fryktet sunni-regimet innflytelsen det iranske sjia-regimet kunne ha på Iraks eget sjia-flertall, som lå i latent strid med myndighetene i Bagdad. Et iraisk regime i økonomisk fremgang, og med økt selvtillit og ambisjoner om å bli den dominerende stormakt i regionen, gikk til krig mot Iran. Den 22. september 1980 rykket irakske styrker inn i Iran. Irak hadde på forhånd gjenopplivet gamle uenigheter om grensen mellom de to landene ved Shatt al-Arab og uenighet om statusen til Khuzistan/Arabistan-provinsen i det sørvestlige Iran.
Irak hadde en viss suksess i krigens første fase, med erobring av iransk territorium. Men fremgangen stanset snart. I 1982 kom Iran på offensiven, og Saddam erkjente at invasjonen hadde vært et feilgrep. Han trakk sine styrker tilbake, hvorpå iranske tropper gikk inn i Irak. Iran angrep Nord-Irak i 1983 og truet Iraks oljeeksport fra Kirkuk. Med politisk og militær støtte fra bl.a. Egypt, Frankrike, Kina, Kuwait, Saudi-Arabia, USA og – fremfor alt – Sovjetunionen, svarte Irak med bombeangrep mot Iran og truet landets eksportanlegg for olje på Kharg-øya. Krigen ble ført også ute i Golfen, med angrep på tankskip. Etter mer eller mindre stillstand erobret Iran den irakske oljehavnen Fao i 1986 og nærmet seg Basra. Frykten for Iran bredde seg i de arabiske statene i Midtøsten, og hele araberverden støttet etter hvert Irak i krigen. I 1987 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon for å få slutt på krigen og lovte å nedsette en kommisjon for å undersøke hvilken av partene som var aggressor. Irak godtok resolusjonen, men ikke Iran. Våren 1988 innledet Iran en offensiv nord i Irak med assistanse av kurdiske styrker, og erobret byen Halabja 15. mars. Påfølgende dag bombet irakske piloter byen med giftgass og drepte 6000 sivile kurdere. Per juli 1988 hadde irakerne gjenerobret nær alle de erobringer Iran hadde gjort av iraksk territorium, og 18. juli bekjentgjorde Iran at landet godtok FN-resolusjonen. 20. august hadde både de iranske og irakske troppene trukket seg tilbake til egne grenser, og en våpenhvile ble inngått. To år senere innrømmet Saddam Hussein Iran de samme bestemmelser som under avtalen fra 1975, noe som samtidig innebar at krigen ikke medførte territorielle endringer. I mai 2005 innrømmet irakske myndigheter offisielt, for første gang, at Irak var aggressoren i 1980. Tidligere hadde Irak hevdet at krigen startet med iransk bombardement av irakiske grenseposter.
Ifølge vestlige kilder ble om lag 400 000 mennesker drept i krigen og over 750 000 såret; omkring 1/3 var irakere. Iraks økonomiske tap var rundt 452 milliarder dollar. Infrastrukturen i Irak ble betydelig skadet under krigen, men landet var styrket militært, bl.a. med bakke-til-bakke raketter. Irak hadde før krigen hatt en hærstyrke på 190 000 mann. Denne hadde vokst til nærmere en million mann ved krigens slutt, soldater som Saddam Hussein nå måtte sysselsette. Irak slet etter krigen med en utenlandsgjeld på 68 milliarder dollar, størstedelen til Saudi-Arabia og Kuwait. Det store og vel utrustede militærapparatet, samt landets økonomiske vansker, herunder uenighet om tilbakebetaling av gjeld til Kuwait og uenighet om fordeling av produksjonskvoter for olje mellom Irak og Golfstatene, var hovedårsaken til iraks angrep på Kuwait. I tillegg brukte det irakske regimet en grensetvist med Kuwait som påskudd til krig. Irak truet også land som brøt OPECs produksjonskvoter for olje. Irak anklaget også Kuwait for å stjele olje fra iraksk territorium og foreslo at landets gjeld til Kuwait ble kansellert. Forhandlinger mellom Irak og Kuwait om både territorielle uoverensstemmelser og gjeldsspørsmålet, ble holdt i Saudi-Arabia i juli 1990, men brøt sammen 1. august.
Den andre Golfkrigen (1991)
Den 2. august 1990 invaderte Irak Kuwait og annekterte det som en iraksk provins. Den overveldende irakske militærmakten møtte liten motstand, og Kuwait ble raskt inntatt. Samtidig økte frykten for en videre konflikt, idet Irak mobiliserte styrker også langs grensen til Saudi-Arabia, mens USA og Storbritannia sendte marinefartøyer til Golfen. På anmodning fra Saudi-Arabia sendte USA kampstyrker og fly dit.
Irak nektet å trekke seg ut av Kuwait, til tross for internasjonal fordømmelse, FN-vedtatte økonomiske sanksjoner og oppbygging av en flernasjonal militær styrke i Saudi-Arabia og Golf-regionen. FNs sikkerhetsråd gav i november 1990 Irak frist til 15. januar 1991 med å trekke seg ut av Kuwait. Irak tok ikke kravet til følge, og 17. januar 1991 startet den allierte styrken å bombe strategiske mål i Irak. Irak gjengjeldte med å sende Scud-raketter mot Saudi-Arabia og Israel. Dette medførte frykt for at Israel ville gjengjelde, hvilket ville ha sprengt koalisjonen på vel 30 land, hvorav mange var arabiske. Israel avholdt seg imidlertid fra å svare på angrepene, og etter fem ukers bombing av Irak gikk allierte bakkestyrker inn i landet 23. februar og knuste restene av den irakske hæren. En våpenhvileavtale ble erklært 27. februar 1991, og Irak avstod sine krav på Kuwait. Krigen la store deler av det sørlige Irak i ruiner og lammet landets infrastruktur. Dårlige sanitære forhold og mangel på rent vann førte til utbrudd av epidemier flere steder i landet. I perioden august 1990–februar 1991 ble anslagsvis 100 000 irakere drept og rundt 300 000 skadet. 2,5 mill. irakere ble tvunget til å forlate sine hjem. Kostnadene av ødeleggelsene av infrastruktur beløp seg til mer enn 170 milliarder dollar.
I mars 1991 brøt det ut opprør i det sørlige Irak. Noen dager senere begynte et nytt kurdisk opprør i nord, der kurdiske styrker tok kontroll over flere større byer. Både i Sør-Irak og i irakisk Kurdistan var det forventning til at USA skulle støtte opprørene, men så skjedde ikke – og USA inngikk i stedet våpenhvile med Irak. Dermed kunne det irakiske regimet slå ned opprørene, som førte til at 35 000 mennesker ble drept, og at ca. to millioner kurdere og sjia-muslimer flyktet til Tyrkia eller Iran. Regimet fortsatte kampen mot sjia-muslimene ved å drenere en stor del av våtmarksområdene i sør, noe som fratok befolkningen livsgrunnlaget. USA og koalisjonspartnerne grep ikke inn i sør, men intervenerte i nord, etter at både den humanitære og sikkerhetsmessige situasjonen var blitt dramatisk forverret, og hvor også Tyrkias sikkerhet var truet. Det internasjonale svaret på krisen i Nord-Irak var en humanitær intervensjon med bl.a. etablering av en såkalt sikker sone, som i praksis ble starten på kurdisk selvstyre i denne delen av Irak. En årsak til at USA på dette tidspunkt ikke ønsket å styrte Saddam Hussein, var frykten for at Irak kunne gå i oppløsning som stat, noe som ville bidratt til økt ustabilitet i regionen og økt innflytelse til Iran.
Sanksjoner og krigføring (1991–2003)
Etter Iraks anneksjon av Kuwait innførte FN nye økonomiske sanksjoner mot Irak. Disse ble opprettholdt etter at landet hadde trukket seg ut av Kuwait, fordi Irak ikke etterlevde alle FN-resolusjoner som landet hadde forpliktet seg til ved våpenhvileavtalen. Sanksjonene ble vedtatt av Sikkerhetsrådet og bestod ikke minst av strenge restriksjoner på Iraks utenrikshandel; både hva landet fikk importere og en kontroll med den begrensede oljeeksporten, samt bruken av inntektene fra denne. En firedel av inntektene gikk til å betale kompensasjon for tap påført under den andre Golfkrigen i 1991; noe til administrasjon – og resten til innkjøp og fordeling av matvarer, «olje-for-mat»-programmet. Matimporten kom først i gang i 1997, etter at Irak først takket nei pga. betingelsene – som den irakske regjering så som en krenkelse av landets suverenitet. En prinsipiell avtale om oljeeksport ble inngått i 1996, og samme år begynte Irak igjen å eksportere olje. Denne delen av sanksjonene ble møtt med sterk internasjonal kritikk, særlig fordi de gikk ut over sivile, bl.a. ble det en sterk økning i barnedødeligheten som følge av redusert tilgang på medisiner. Programmet gav også rom for omfattende mislighold og bidrog til å finansiere Saddams regime. Fra 2001 var illegal handel med Irak via de fleste naboland så omfattende at den undergravde sanksjonsregimet. Etter at Irak i 2002 for første gang anerkjente Kuwaits suverenitet, forsvant den arabiske støtten til sanksjonene.
FN stilte flere krav til Irak for å oppheve sanksjonene. Først og fremst måtte Irak anerkjenne Kuwaits territorielle integritet, dernest måtte Irak betale krigsskadeerstatning til dem som led tap som følge av annekteringen av Kuwait. Det tredje sentrale, og mest kritiske, kravet var at Irak måtte forplikte seg til å tilintetgjøre alle former for masseødeleggelsesvåpen og langtrekkende raketter, inkludert programmer og produksjonsanlegg for slike. En egen kommisjon av FN-observatører, United Nations Special Commission (UNSCOM), ledet av svensken Rolf Ekéus, ble etablert i 1991 bl.a. med norsk deltakelse. UNSCOM avdekket i 1995–96 omfattende kjemisk og bakteriologisk våpenproduksjon i Irak, hvilket reduserte muligheten for å oppheve sanksjonene. Store mengder kjemiske stridshoder ble ødelagt av FN. Iraks program for masseødeleggelsesvåpen, med så vel biologiske og kjemiske som kjernefysiske våpen, ble utviklet i 1980- og 1990-årene, og det ble påvist at landet testet kjemiske våpen i den første Golfkrigen, samt mot den kurdiske minoriteten. Eventuell bruk av slike våpen var en trussel også under den andre Golfkrigen, men Irak avstod fra å bruke dem. Etter en konflikt med irakiske myndigheter forlot FN-observatørene Irak i 1997–98, uten at oppdraget var løst.
UNSCOM ble 1999 erstattet av en ny gruppe, United Nations Monitoring, Verification and Inspection Commission (UNMOVIC), ledet av en annen svenske, Hans Blix. Spørsmålet om Irak fortsatt var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen og langtrekkende raketter stod svært sentralt i det diplomatiske spillet forut for den tredje Golfkrigen, der UNMOVIC spilte en sentral rolle. I 2001–02 hadde Norge formannskapet i den FN-komité som på vegne av Sikkerhetsrådet bestyrte sanksjonene. Rådet vedtok i 2002 å gå gjennom sitt sanksjonsregime mot Irak, og den generelle handelsblokaden ble erstattet av en mer målrettet, myntet mer spesifikt på våpen og annet materiell som kunne brukes til militære formål. Derved ble alle andre varer frigitt.
FN-sanksjonene var et instrument for å redusere det irakiske regimets muligheter til å gjenoppbygge sin militære makt og utøve innflytelse i regionen. I tillegg til sterke handelsbegrensninger gjennomførte USA og Storbritannia, og til 1998 Frankrike, en systematisk overvåking av irakisk luftrom. Det ble etablert to flyforbudssoner, i én sektor nord i landet (1991), en annen i sør (1992; utvidet i 1996), der irakisk flytrafikk var forbudt. Amerikanske og britiske fly gjennomførte en rekke bombeangrep som følge av denne patruljeringen, fremfor alt mot irakiske luftverninstallasjoner, bl.a. i 1998. Flyangrep ble også gjennomført som ledd i forberedelsene til angrepet på Irak i 2003.
I 1998 erklærte USAs president for første gang at det var amerikansk politikk å skifte ut Saddam Hussein. Allerede i 1991 forelå det planer for å videreføre krigen og fjerne presidenten. De meget omfattende sanksjonene var også ansett som et ledd i bestrebelsene på å få byttet ut Saddam, hvor tanken var at sanksjonene ville skape så stor frustrasjon og motstand mot hans regime at han ville bli avsatt.
Det kom flere meldinger om kuppforsøk i Irak i begynnelsen av 1990-årene. Etter to militære kuppforsøk våren 1995 ble luftforsvaret omorganisert. Kuppforsøkene medførte avsettelser og henrettelser innen det militære. I august 1995 hoppet to av Saddam Husseins svigersønner av til Jordan og fikk politisk asyl. Den mest prominente var general Hussein Kamal al-Majid som var minister for militærindustri i slutten av 1980-årene og arkitekten bak Iraks våpenprogram. Svigersønnene ble senere garantert amnesti og vendte tilbake til Irak, hvor begge straks ble drept. Saddam Hussein ble gjenvalgt ved en folkeavstemming i 1995, der 99,96 % av velgerne støttet forslaget om å forlenge hans presidentperiode. Valg på ny nasjonalforsamling ble avholdt 1996; også dette ble helt dominert av Baath-partiet.
Den tredje Golfkrigen (2003)
Valget av George W. Bush som ny president styrket fra 2001 kreftene i USA som gikk inn for å fjerne Saddam Hussein fra makten i Irak. Blant de sentrale “haukene” i den nye administrasjonen i Washington var visepresident Dick Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld og viseforsvarsminister Paul Wolfowitz. Terroranslagene mot USA 2001 styrket argumentene for et regimeskifte i Irak. Dette ble både satt i sammenheng med kampen mot global terrorisme og sett på som et ledd i utviklingen i Midtøsten og Golfen, som igjen var en del av bestrebelsene på å sikre USAs interesser og globale posisjon. Et strategisk argument for militær intervensjon i Irak, var å fjerne et autoritært regime og erstatte det med et demokratisk valgt – som så ville tjene som en modell for demokratisk styresett, etter vestlig tenking, i den arabiske verden.
Etter at beslutningen om å gå til krig mot Irak reelt var fattet, bygde USA opp en politisk plattform for krigen. Fra 2002 omtalte USA Irak, Iran og Nord-Korea som ”ondskapens akse” – og dermed, men hver for seg, som USAs fiender. Det var intet direkte samkvem mellom de tre statene, og det lykkes heller ikke USA å finne noen tilknytning mellom terrornettverket al-Qaida og det irakiske regimet. Påstandene om slik kontakt ble imøtegått, fremfor alt med den påpeking at mens Osama bin Laden står for en radikal og militant islamsk retning (wahhabisme), førte Saddam en i hovedsak sekulær politikk, som førte til at han i bin Ladens øyne var en frafallen. Heller ikke klarte USA å overbevise skeptikere om at Irak var i besittelse av, eller på ny skulle utvikle evne til produksjon av biologiske og kjemiske våpen, eller atomvåpen. Likevel ble dette den uttalte årsaken til angrepet i 2003.
Høsten 2002 åpnet Irak igjen for våpeninspektører fra UNMOVIC. President Bush uttalte at militære aksjoner mot Irak var uunngåelige hvis ikke den irakiske regjering etterkom FNs resolusjoner. Irak la 7. desember frem dokumentasjon for å godtgjøre at landet ikke lenger hadde masseødeleggelsesvåpen eller anlegg for fremstilling av disse. USA anså dokumentasjonen for ufullstendig og dermed en anledning til militær aksjon. UNMOVIC skrev i sin rapport fra januar 2003 at inspektørene ikke hadde funnet våpen, men at de trengte mer tid for å trekke endelige konklusjoner; en forlengelse USA ikke ville gå med på. UNMOVICs leder Hans Blix ba USA og Storbritannia om bevis på deres påstand om at slike våpen fantes, og utenriksminister Powell presenterte Sikkerhetsrådet for det USA anså som bevis på at Irak hadde holdt fakta om våpenprogrammene tilbake for FN. USAs syn ble støttet av Storbritannia, som i en rapport søkte å vise at Irak hadde revitalisert flere sentrale deler av sitt våpenprogram, og at landet var fem år fra å produsere atomvåpen. Rapporten hevdet også at Irak hadde fortsatt å fremstille biologiske våpen og at Irak hadde beholdt flere raketter som var i stand til å bære biologiske eller kjemiske stridshoder. Etterretning mente også å kunne påvise at Irak hadde begynt utviklingen av en ny rakett med rekkevidde på over 1000 km. FN forbød ikke Irak å besitte rakettvåpen, men fastsatte en øvre grense for rekkevidden på 150 km. Langtrekkende raketter ville innebære en trussel for regionen, fremfor alt Israel.
Land som Frankrike, Russland og Tyskland stilte seg kritisk til en militær aksjon. Med trussel om fransk veto mot en resolusjon med mandat til angrep, valgte USA å gå til krig uten FNs støtte. 16. mars møttes lederne for USA, Storbritannia og Spania på Azorene og oppga muligheten for en resolusjon som ville gitt FN-mandat. Bush ga 17. mars Iraks regjering et ultimatum: at Saddam Hussein og hans sønner måtte forlate Irak innen 48 timer; hvis ikke ville en militær aksjon bli iverksatt. Så skjedde ikke; FNs inspektører forlot Irak – og krigen startet. Halvannen time etter at tidsfristen gikk ut, begynte bombingen av Bagdad 20. mars 2003.
Storbritannias statsminister Tony Blair var USAs viktigste støttespiller for krigen – i et spørsmål som splittet Europa. De tyngste motstanderne var Frankrikes president Jacques Chirac og Tysklands forbundskansler Gerhard Schröder. USAs sterke press på sine europeiske allierte om å støtte en militær kampanje møtte også utstrakt folkelig motstand i Europa.
Parallelt med den diplomatiske dragkampen ble krigen forberedt på flere måter. USA bombet høsten 2002 irakiske mål – gjennom den rutinemessige flypatruljeringen – som ble ansett som en trussel mot et kommende angrep. Det var betydelig aktivitet av spesialstyrker fra flere land, og enheter fra Australia, Israel, Jordan, Storbritannia, Tyrkia og USA var aktive inne i Irak for å lokalisere mål. Flere av disse støtte sammen med irakiske styrker. Israel forberedte seg på rakettangrep fra Irak og på mulig økt aktivitet fra Hizbollah i Sør-Libanon, som fikk nye våpenforsyninger fra Iran, via Syria.
På det politiske området trappet USA opp bistanden til irakiske eksilgrupperinger, ikke minst Iraqi National Congress (INC), som var etablert med CIAs hjelp i 1992. INC var i 1990-årene en av USAs viktigste etterretningskilder for utviklingen i Irak, og INCs leder Ahmad Chalabi var en av USAs nærmeste fortrolige både forut for og en tid etter invasjonen. USA, Storbritannia og Saudi-Arabia støttet også Iraqi National Accord (INA), stiftet 1990 og ledet av Iyad Allawi, som fungerte som Iraks statsminister 2004–05. En paraplyorganisasjon, Iraqi National Forces Coalition (INFC), ble i 2002 etablert i London. Forut for krigen etablerte USA også kontakt med flere sjia-grupper i Sør-Irak og søkte å få disse til å reise seg i opprør så snart krigen startet. Andre sjia-grupper, som Supreme Council for Islamic Revolution in Iraq (SCIRI), ledet av Muhammad Baqir al-Hakim, ble støttet fra Iran.
20. mars 2003 angrep USA Irak, støttet av styrker fra Australia, Polen, Slovakia, Storbritannia og Tsjekkia. Bare Storbritannia stilte med en større styrke; ca. 45 000 soldater, mens USA satte inn ca. 225 000. Mot dette mønstret Irak ca. 390 000 soldater, hvorav størstedelen – med unntak av den vel 80 000 store republikanergarden – var dårlig utrustet. Mens Saudi-Arabia var den nærmeste allierte og det viktigste oppmarsjområdet for frigjøringen av Kuwait i 1990–91, ga landet i 2003 ikke sin tilslutning til krigen. USA fikk likevel bruke den saudiske Prins Sultan-basen, men etablerte sitt fremskutte hovedkvarter ved al-Udeid-basen i Qatar og benyttet Kuwait som oppmarsjområde. USA hadde også personell og materiell stasjonert i flere andre land i regionen: Bahrain, De forente arabiske emirater og Oman – samt i NATO-landet Tyrkia. Tyrkia avviste imidlertid å la amerikanske styrker rykke inn i Nord-Irak fra tyrkisk territorium. En hovedårsak til dette var at Tyrkia vil unngå en kurdisk statsdannelse, enten i Irak eller videre i regionen. Tyrkia har også interesse av å beskytte den turkmenske minoriteten i Irak. Samarbeid med kurdiske grupper var derimot et viktig ledd i USAs arbeid for å bygge opp et nettverk av allierte i regionen, og kurdiske tropper spilte en sentral rolle på nordfronten. I 2003 begynte USA også å trene en styrke på ca. 5000 irakere i eksil, fra to nyopprettede leire i det kurdiske Nord-Irak. Også Israel har gjennom flere år bistått den kurdiske militsen, til tross for Israels etter hvert nære samarbeid med Tyrkia.
Krigen ble innledet med luftangrep, hvorpå bakkestyrker gikk inn. Hovedangrepet ble satt inn sørfra, og de britiske styrkene inntok den sørligste delen av landet, med Iraks viktigste havneby, Umm Qasr, og regionhovedstaden Basra. Hovedtyngden av de amerikanske styrkene rykket frem mot Bagdad og møtte liten motstand, unntatt rundt Nasiriyah og Najaf. Forsvaret av hovedstaden raknet raskt, og byen falt 9. april. Deretter ble de viktigste byene i nord, Kirkuk og Mosul, tatt, med hjelp fra kurdiske styrker. .Uken etter var størstedelen av landet kontrollert av koalisjonen, og president Bush erklærte krigen for over 1. mai, og okkupasjonen gikk inn i en “stabiliseringsfase”, der på det meste rundt 30 land sluttet seg til koalisjonsstyrkene – også Norge.
Saddam Hussein slapp unna da amerikanerne inntok Bagdad. Han gikk i dekning, hvorfra han utsendte flere taler og uttalelser. Etter intensiv søking ble han tatt av amerikanske styrker i Tikrit i desember 2003. Han ble deretter satt i forvaring, stilt for retten og dømt til døden. Saddam ble hengt 2006. Hans to sønner, Uday og Qusay, ble drept i kamp med amerikanske soldater i Mosul i juli 2003.
Kritikere av den amerikanske invasjonen stilte spørsmål ved hensikten og hevdet bl.a. at et hovedanliggende var å sikre seg økt politisk kontroll i regionen – og over særlig Iraks store oljeforekomster, bl.a. for å redusere innflytelsen til Saudi-Arabia. Regionen besitter to tredeler av verdens kjente oljereserver; og Irak og Saudi-Arabia vil for mange år fremover være de største produsentene. USA avviste at krigen var et ledd i å sikre seg bedre kontroll over oljeforekomstene, og fremholdt behovet for regimeendring i flere land, for å utvikle demokratiske og stabile samfunn. Kritikere av denne tilnærmingen innvendte at demokrati ikke kan innføres gjennom okkupasjon. Et amerikansk anliggende var også å beskytte USAs venner i regionen – Israel, Saudi-Arabia og Tyrkia – fra irakiske trusler. En geostrategisk poeng for USA ved å ha et fotfeste i Irak, var også nærheten til Iran. USA har ansett Iran som en trussel siden den islamske revolusjonen i 1979 og støttet Irak under den første Golfkrigen. Forholdet til Irak endret seg først med invasjonen av Kuwait i 1990.
Uten FN-mandat var krigen mot Irak – et “forkjøpsangrep” uten at Irak først hadde angrepet USA eller andre land i koalisjonen – i strid med folkeretten. Ettersom Irak ikke hadde angrepet USA var det maktpåliggende for den amerikanske regjering å kunne påvise at Irak like fullt utgjorde en klar trussel mot USA. Følgelig ble også en del av etterretningen tilpasset behovet for å godtgjøre et trusselscenario som begrunnelse for en forkjøpskrig.
Norge besluttet å ikke delta i krigen, men Regjeringen vedtok i juni 2003 å bidra til stabiliseringen av Irak, med bakgrunn i en ny FN-resolusjon. Den norske styrken, et ingeniørkompani fra Telemark bataljon, ble derfor ikke formelt å anse som del av den amerikansk-britiske okkupasjonsstyrken, selv om det norske kompaniet sto under britisk kommando. Regjeringen la også stor vekt på at den norske deltakelsen skulle ha et humanitært tilsnitt, med vekt på minerydding og støtte til gjenoppbygging av sivil infrastruktur. Den norske deltakelsen hadde bred støtte på Stortinget, men møtte likevel kritikk. Norge trakk hjem sitt kompani etter ett år, men beholdt et titalls stabsoffiserer i Irak, og bidro videre til et NATO-program for utdanning av irakiske offiserer, bl.a. i Norge. Den norske deltakelsen ble avviklet 2005.
Okkupasjon og motstand (fra 2003)
Krigen ble erklært over 1. mai 2003, og man gikk inn i hva som ble betegnet som en stabiliseringsfase. USAs okkupasjon av Irak tok offisielt slutt i juni 2004, da styret formelt ble overgitt fra amerikanerne til en irakisk overgangsregjering. Krigen fortsatte i form av en økende motstandskamp mot de amerikanske styrkene og den nye irakiske hæren og politikorpset. Angrepene skjedde dels direkte mot militære mål, men også mange selvmordsbombeangrep krevde mange sivile liv. Sikkerhetssituasjonen i Irak i tiden etter krigen var også preget av høy kriminalitet, og det var en rekke kidnappinger; flere av de kidnappede ble henrettet. Kidnapping av utlendinger var vesentlig politisk motivert, og det ble stilt krav til deres hjemland om at de skulle trekke sine tropper ut av Irak. Den væpnede motstanden medførte at USA, slik flere kritikere av krigen på forhånd hadde advart, ble bundet opp med betydelige militære styrker i Irak, helt til uttrekkingen på tampen av 2011. President Barrack Obama kunngjorde i februar 2009 en 18-måneders uttrekkingsplan, og de siste amerikanske kampstyrkene forlot i henhold til denne Irak i august 2010. Obama erklærte da USAs kampoperasjon i Irak for å være over. Ca. 50.000 soldater ble igjen for å bistå det irakiske forsvaret, bl.a. med utdanning og trening. På det meste, under en opptrapping av kampen mot motstanden i 2007, sto ca. 170 000 amerikanske soldater i Irak.
Koalisjonsstyrkene som ble samlet for kampanjen mot Baath-regimet, kjent som Operation Iraqi Freedom, ble gradvis tynnet ut etter hvert som flere land trakk sine styrker ut. Denne flernasjonale operasjonen ble formelt avviklet i februar 2010, da bare amerikanske styrker sto igjen, og deretter opererte under benevnelsen Operation New Dawn.
Det har vært pekt på at Irak er en kunstig statsdannelse som lett kan bli utsatt for borgerkrig og gå i oppløsning i tre hovedområder: et sjia-dominert sør, et sunni-dominert sentrum og et kurdisk nord. Kurderne ønsker en egen stat, ikke kun i Nord-Irak, men i hele det kurdiskbebodde området i Midtøsten. Sjiaer og sunnier er delt etter tro, men dette skillet er tradisjonelt ikke sterkt når det kommer til politikk; da er de begge først og fremst irakere og arabere. En sterk allianse mellom Iraks arabiske sjiaer og Irans persiske sjiaer holdes derfor som lite sannsynlig, selv om det er sterke religiøse bånd mellom dem. Det moderne Irak har stort sett blitt styrt av en sunnidominert elite, som har favorisert sine egne og den sentrale del av landet, mens sjiaene – som er den største gruppen – er blitt holdt nede. Og mens sjiaene har identifisert seg med Irak som stat, har mange sunnier forfektet en pan-arabisk ideologi. Under disse politiske og religiøse skillene er Irak samtidig, og mer grunnleggende, en samfunn med sterke familie-, klan- og stammebånd. Samtidig er det et sammensatt motsetningsforhold mellom Iraks arabiske befolkning og den kurdiske, hvor de sistnevnte – under amerikansk, britisk og fransk militær beskyttelse – fikk styre seg selv i irakisk Kurdistan i nord. I tillegg til en allerede sterk kurdiske nasjonalisme har dette ført til forventninger om fortsatt selvstyre. Det er flere årsaker til motsetninger mellom arabere og kurdere i Irak, og disse ble forsterket ved at kurderne – ut fra egne, taktiske hensyn – støttet Iran i den første Golfkrigen.
Motstandsbevegelsen ble av amerikanerne ved utgangen av 2004 anslått til å bestå av 20 000 medlemmer. Disse tilhørte en rekke forskjellige grupper med ulik motivasjon: først og fremst en sekulær (nasjonalistisk og baathistisk) retning, dernest religiøs (både sunni og sjia samt jihadistisk). En viktig del av motstanden, særlig den første tiden, kom fra tidligere tilhengere av Saddam Hussein, derunder medlemmer av det oppløste Baath-partiet og offiserer fra det oppløste irakiske forsvaret. Blant disse sunniene rår også frykt for å leve under et sjia-dominert Irak. Særlig den første tiden etter okkupasjonen var motstanden sterkest i det såkalte “sunni-triangelet” mellom Fallujah og Ramadi vest for Bagdad og Tikrit i nord. Flere enkelthendelser bidro også til å samle oppslutningen om motstanden, bl.a. USAs angrep på Fallujah i april 2003 og november 2004. Avsløringen av amerikanske soldaters mishandling av irakiske fanger i Abu Ghraib-fengselet utenfor Bagdad i 2004 bidro også til motstanden; det samme gjorde vedvarende manglende sikkerhet, mangel på mat og medisiner samt usikker strømforsyning, sterkt økende priser og svært høy arbeidsledighet. Etter hvert avtok motstanden noe i omfang, og sikkerhetssituasjonen bedret seg. Like fullt ble det fortsatt gjennomført terroraksjoner, vesentlig rettet mot sivilbefolkningen, oftest i form av selvmordsaksjoner.
Både blant sunnier og sjiaer tok religiøst motiverte grupper til våpen, samtidig som moskeene ble den fremste arena for agitasjon mot okkupasjonen. En av militsene var Moqtada al-Sadrs al-Mahdi-milits, bygd opp med støtte fra Iran. Da denne sjia-lederen satte inn sin styrke for å kjempe sammen med sunnier i Fallujah, var det en indikasjon på at motstandskampen antok karakter av en folkelig reisning mot okkupasjonen. En tredje gruppe besto av utenlandske jihadister – hellige krigere – som ønsket å kjempe for islam bl.a. ved å bekjempe USA. Denne virksomheten har likevel vært mindre i omfang og har hatt langt mindre betydning enn den innenlandsk baserte motstanden. Jihadistene har spesialisert seg på angrep med selvmordsbombere, mange av dem fra Jemen og Saudi-Arabia, og har påført de amerikanske styrkene betydelig tap. Det var også disse som sto bak angrepet på FN-hovedkvarteret i Bagdad i august 2003, og som har stått bak mange kidnappinger av utlendinger i Irak. Jordanskfødte Abu Musab al-Zarqawi, med sin gruppe Jamaat al-Tawhid, sto frem som jihadistenes fremste leder, med påståtte nære forbindelser med al-Qaida. Selv om kurderne i hovedsak har sett seg tjent med den amerikanske intervensjonen, er det også kurdiske, islamske grupper som har angrepet amerikanske mål i Nord-Irak, bl.a. Ansar al-Sunna, som har utspring i Ansar al-Islam – som har kjempet for en uavhengig, islamsk republikk i Nord-Irak. Fravær av offentlig sikkerhet har også medført at flere lokalsamfunn har måttet bevæpnet seg. For å bedre sikkerhetssituasjonen i Irak, ble irakiske hær-, sikkerhets- og politistyrker bygd opp.
Som okkupasjonsmakt etablerte USA en sivil administrasjon for Irak, først ledet av Jay Garner, snart erstattet av Paul Bremer. Det statsbærende Baath-partiet ble oppløst av okkupasjonsmyndighetene, det samme ble den irakiske hæren, og arbeidet med å rekruttere og trene en ny tok til. Et irakisk styringsråd, Iraqi Governing Council (IGC), med representanter fra Iraks ulike regioner, ble etablert i juli 2003, men den reelle makten forble hos USAs administrasjon. USA og Storbritannia fikk i juni 2004 støtte fra FNs sikkerhetsråd for en plan om å overdra makten til irakiske myndigheter, og i januar 2005 ble det avholdt valg på et overgangsparlament. Sikkerhetssituasjonen særlig i de sunnidominerte delene av Irak gjorde det risikabelt å delta i valget, og de største sunnipartiene oppfordret til boikott. Med proporsjonal representasjon og med hele landet som én valgkrets, sikret sjiaene seg flertall i parlamentet, og kurderne ble sterkt representert, mens sunniene fikk uforholdsmessig få. Den sjia-dominterte listen fikk 140 av i alt 275 seter i den nye nasjonalforsamlingen, mot 75 til kurderne og 40 til sunniene. Sjiaene fikk Iraks nye statsminister, Ibrahim Jaafari, mens den mer seremonielle posten som president gikk til kurderen Jalal Talabani. Han er det første kurdiske statsoverhode i et arabisk land, og Irak ble det første arabiske land siden 740 som ble styrt av sjiaer. Valget representerte et dramatisk maktskifte, men det fant samtidig sted under en de facto militær okkupasjon, og dets legitimitet var således bestridt iht. folkeretten. Dette var også en hovedbegrunnelse for boikotten til flere av sunni-grupperingene. Sunniene ble imidlertid trukket inn i en ny nasjonal samlingsregjering. Sikkerhetssituasjonen tillot heller ikke alle velgerne å delta, og forhindret tilstedeværelse av internasjonale observatører. I det kurdiske området ble det samtidig avholdt valg til en regional forsamling og lokale råd i de tre provinsene Dhauk, Erbil og Sulaymaniya, samt i Kirkuk.
Eter hvert som den irakiske regjeringen fikk bygd opp sitt eget sikkerhetsapparat, trakk USA gradvis ut sine styrker. De siste forlot Irak 18. desember 2011. Parallelt, men uavhengig av dette, tok NATOs operasjon til støtte for opplæring av irakiske offiserer og polititjenestemenn (NATO Training Mission-Iraq, NMT-I) avsluttet per 31. desember. Ved avviklingen av det internasjonale militære engasjementet ble da anslått at over 100 000 irakiske liv hadde gått tapt - langt de fleste sivile; USA hadde mistet rundt 4500 soldater siden invasjonen 2003.
De materielle ødeleggelsene som følge av krigen var betydelige og rammet også Iraks oldtidsminner, enten som følge av krigshandlinger eller gjennom plyndringer. De største materielle utfordringer var likevel knyttet til slitasjen fra sanksjonstiden, bl.a. mot helsesystemet, samt sivil infrastruktur som også bidrar til å forverre helsesituasjonen, som ikke minst har ført til høyere barnedødelighet. En firedel av befolkningen var i 2004 avhengig av matutdeling.
Irak antas å ha verdens nest største forekomster av olje, etter Saudi-Arabia; påviste reserver er 112 milliarder fat, anslåtte ca 300 milliarder. På det meste, i 1979, produserte Irak 3,5 millioner fat olje per dag; anslått potensial er en dagsproduksjon på minst seks millioner. Mye av infrastrukturen er ødelagt og vil kreve store investeringer for å nå opp i en produksjon høy nok til å kunne nedbetale gjeld, betale erstatninger og gjenoppbygge landet. Dette kan føre til at oljeprisene faller, med konsekvenser for andre oljeproduserende land, og den regionale balansen i Golfen.
Irakisk Kurdistan
Kurdistan (Mosul-regionen) har gjentatte ganger reist seg i opprør for selvstendighet eller selvstyre. I 1970 ble det etablert en kurdisk autonom region etter en avtale mellom den irakiske stat og kurdiske ledere, og en kurdisk lovgivende forsamling ble opprettet i Erbil. Området omfattet de kurdiske delene av de irakiske provinsene Erbil, Dahuk og Sulaymaniyah. Autonomien var i realiteten sterkt begrenset, og den irakiske stat kontrollerte og undertrykte også denne delen av landet. Dette førte til militær motstand fra den kurdiske geriljaen pesh merga. Konflikten i Kurdistan toppet seg i 1974, da ca 130 000 kurdere flyktet til Iran. Under den første Golfkrigen støttet kurderne til dels Iran mot Irak, noe som førte til represalier fra Saddam Hussein. 4000 kurdiske landsbyer ble ødelagt, og innbyggerne drevet på flukt. I 1988 ble over 5000 kurdiske sivile drept av kjemiske våpen mot den kurdiske byen Halabja. I 1991 kom det til et nytt opprør som igjen ble slått ned. I frykt for folkemord flyktet mellom én og tre millioner fra sine hjem, men mange ble forhindret fra å krysse grensen til Tyrkia og ble nærmest fanget i fjellene. Overfor en omfattende humanitær krise stilte Frankrike, Storbritannia og USA militære styrker for å beskytte kurderne, bistå til og beskytte hjelpearbeidet.
Som ledd i den humanitære operasjonen, ble det etablert ”sikre soner”som ble overvåket gjennom håndhevelse av flyforbudssonen over det nordlige Irak. Dette førte i realiteten til at irakisk Kurdistan ble selvstyrt, og styrt gjennom samarbeid mellom de to partiene som siden 1970-tallet har dominert det politiske og militære liv i området: Kurdistan Democratic Party (KDP), etablert 1946 og fra 1979 ledet av Massoud Barzani, og Patriotic Union of Kurdistan (PUK), fra etableringen 1975 ledet av Jalal Talabani (Iraks president fra 2005).
En kurdisk nasjonalforsamling ble etablert i Erbil i 1992, og ved valget samme år fikk de to partiene omtrent like stor oppslutning. Rivalisering mellom KDP og PUK brøt flere ganger på 1990-tallet ut i væpnet kamp, og irakisk Kurdistan var fra midten av 1990-tallet i praksis ble delt mellom de to partiene, med hovedseter i hhv. Erbil (KDP) og Sulaymaniyah (PUK). I 1996 ble et regionalt selvstyre etablert i Erbil, med en nasjonalforsamling og regjering. Høsten 1996 kjempet KDP og PUK mot hverandre, og for en tid allierte KDP seg med regjeringen i kampen mot PUK. Irakiske regjeringsstyrker gjennomførte en større offensiv i området i 1996, og igjen året etter. Etter amerikansk mekling inngikk KDP og PUK våpenhvile i 1998.
Irakisk Kurdistan har eget flagg og egen valuta. I forbindelse med det irakiske valget 2005 gikk KDP og PUK sammen i Democratic Patriotic Alliance of Kurdistan. Også assyriske og turkmenske grupper stilte seg bak denne listen. I det parallelle valget til den kurdiske nasjonalforsamlingen fikk listen 90 % av stemmene.
Kurderne har den største ikke-statlige militærmakt i Irak, pesh merga. Under invasjonen i 2003 kjempet den sammen med amerikanerne i nord og erobret store mengder våpen fra de irakiske styrkene. Pesh merga erobret hele det kurdiske området, og etter krigen ble styrkene opprettholdt med ca. 80 000 soldater. Kurderne ser Kirkuk som sin fremtidige hovedstad, men byen ligger i et omstridt, oljerikt område, og dens øvrige etniske grupper, særlig arabere og turkmenere, avviser å gjøre byen til kurdisk sete. I tillegg til tidvis spenning mellom de dominerende kurdiske partiene er det også motsetninger mellom kurdere, turkmenere og assyrere i regionen, så vel som mellom kurdere og arabere.
Flere regionale aktører er militært og politisk aktive i irakisk Kurdistan, bl.a. nabolandene Iran og Tyrkia. Israel har i flere år vært aktiv i de kurdiske områdene og har gitt kurdisk gerilja opplæring – som et ledd i Israels bestrebelser på å demme opp for innflytelsen til anti-israelske sjia-grupper i regionen. De fleste kurdere er sunnier, og Israel ser på dem som en av svært få mulige ikke-arabiske allierte i Midtøsten. Den israelske aktiviteten i de kurdiske områdene skapte uro i Tyrkia, som også Israel samarbeider nært med.
Kurderne har vært en marginalisert og undertrykt del av det irakiske samfunn, men etter den andre Golfkrigen ble deres politiske situasjon vesentlig forbedret. Etter den tredje Golfkrigen er deres politiske innflytelse i Irak også styrket.
Utenrikspolitikk
Storbritannias innflytelse i Irak var betydelig frem til revolusjonen i 1958, da Irak for en periode orienterte seg mot Kina og østeuropeiske stater. En vennskapsavtale med Sovjetunionen ble inngått i 1972. Under den første Golfkrigen fikk Irak støtte både fra Øst-Europa og Vesten, men både Storbritannias og USAs støtte til Irak forsvant med landets invasjon av Kuwait i 1990, og Irak var siden internasjonalt isolert. Frankrike ble Iraks viktigste våpenleverandør i 1980-årene.
Irak har vært en av Israels mest kompromissløse motstandere og har hatt som mål å utslette landet. Israel gjennomførte i 1981 et bombeangrep mot Iraks atomreaktor Osirak utenfor Bagdad og reduserte derved faren for at Saddam skulle komme i besittelse av kjernefysiske våpen. Reaktoren var bygd med fransk teknologi. Irak skjøt Scud-raketter inn i Israel under den andre Golfkrigen. Også forholdet til Iran har vært preget av en grunnleggende motsetning og mistro, både før og etter krigen 1980–88. Iraks forhold til Syria har vært vekslende, fra irakisk kritikk av Syrias rolle i Libanon og Syrias deltakelse i den flernasjonale koalisjonen i den andre Golfkrigen – til Syrias støtte til Saddam forut for og under den tredje Golfkrigen. Forholdet til Syria har også vært økonomisk betinget; Syria ser seg tjent med å la Irak eksportere olje over syriske havner, noe Irak gjorde seg nytte av under sanksjonsperioden på 1990-tallet. Jordan var Iraks viktigste bindeledd til omverdenen under sanksjonsperioden, men var også et senter for irakisk opposisjon. Iraks forhold til Tyrkia har variert en del, og har særlig vært preget av det kurdiske spørsmålet. Tyrkia har fryktet signaleffekten av kurdisk selvstyre i Irak og har vært militært aktiv i irakisk Kurdistan, dels med spesialstyrker, dels gjennom regulære invasjoner – særlig rettet mot den kurdiske PKK-geriljaen.