Internetts historie

Det teknologiske grunnlaget for internett ble lagt i et prosjekt fra det amerikanske forsvarets forskningsavdeling DARPA (den gang ARPA) i annen halvdel av 1960-årene. Målet var å utvikle et effektivt datatransportnett for tilgang til de store databehandlingsanleggene ved universiteter som DARPA hadde sponset. Et viktig prinsipp som skulle utvikles var at nettverket skulle være robust ved feilsituasjoner. Det skulle ikke være et sentralt kontrollpunkt for hele nettverket, men flere autonome sentra som skulle kunne kommunisere selv om noen linjer eller sentrale enheter falt ut. Ulike maskiner skulle kunne kommunisere med felles kodesett, felles måte å etablere og avslutte samband på, og felles adressesystem for å finne maskiner og kommunikasjonslinjer i nettverket.

Løsningene for kommunikasjonen bygde på et nytt konsept kalt pakkesvitsjing, som delte utgående meldinger opp i et antall mindre pakker som alle fikk samme adresse. Pakkene skulle selv finne veien gjennom nettet, gjerne forskjellige veier, før de ble samlet igjen ved målet. Et slikt system ville kunne tilpasse seg situasjoner hvor deler av nettet var ute av funksjon i korte eller lengre perioder, slik også andre telenettverk fungerer.

Arbeidet startet med å koble sammen institusjoner som utførte forskningsarbeid for det amerikanske forsvaret. De første fire nodene («knutepunktene») ble koblet sammen i desember 1969, og nettet fikk navnet ARPANET. Etter ett år var antall noder vokst til 13, og økte til ca. 50 i 1975. To av disse var utenfor USA: én ved University College of London og én ved NORSAR på Kjeller. Hele ARPANET ble overvåket og styrt fra et kontrollsenter hos Boston-firmaet Bolt, Beranek and Newman (BBN), som hadde stått sentralt i utviklingen av pakkesvitsjene.

I første halvdel av 1970-årene begynte utviklingen av de første lokalnettene, og det ble klart at man ville få behov for en teknologi som kunne koble lokalnett sammen. For å knytte ulike nett sammen måtte det bygges portnere («gateways») som kunne rute (ta imot og videresende) informasjon til globale adresser og håndtere forskjellige pakkestørrelser. I tillegg ville man trenge en mer fleksibel og robust transportprotokoll enn den som ble benyttet i ARPANET. Dette førte til utviklingen av TCP/IP (Transmission Control Protocol/Internet Protocol), som er grunnlaget for dagens internett.

De første TCP/IP-forsøkene fant sted i 1975, og i løpet av de neste årene ble protokollen kontinuerlig forbedret og utvidet med støttefunksjoner for et bredt spekter av tjenester. Berkeley-universitetet, som hadde kontrakt med DARPA om videreutvikling av AT&Ts UNIX-system, bygde TCP/IP inn i selve operativsystemet, som etter hvert ble stilt gratis til disposisjon for alle universiteter både i USA og Europa. Det samme skjedde med operativsystemer fra andre store leverandører.

TCP/IP fikk etter hvert en så sentral posisjon at DARPA besluttet å innføre den som standardprotokoll i ARPANET. Dette arbeidet var ferdig i begynnelsen av 1983. Resultatet ble «et nett av nett» kalt internett, også dette overvåket, vedlikeholdt og administrert av BBN. Alle tilkoblinger måtte fortsatt godkjennes av DARPA.

I begynnelsen av 1990-årene ble internett åpnet for kommersiell bruk, og ble straks et forretningsområde preget av intens aktivitet. Over hele verden begynte private selskaper å selge internettabonnementer til firmaer og privatpersoner. Abonnementene kombinerte oppkoblingsmuligheter med et bredt spekter av tjenester: elektronisk post, World Wide Web, nyhetsformidling, nettprat (chat) og mye mer. Varebestilling og banktjenester ble også mulig, og stilte helt nye krav til sikkerhet på nettet. En del tvilsomme informasjonstilbud, som nazistisk propaganda, grov pornografi og ulovlig fildeling, førte til krav om regler for hva som kan gjøres tilgjengelig, og en rekke opphavsrettslige tvistemål har oppstått. I tillegg har oppførsel på internett fått mye oppmerksomhet med trolling, filterbobler og mobbing som noen fremtredende utfordringer.

Antallet brukere økte eksplosivt, særlig etter at webtjenestene slo gjennom rundt 1993–1994, og mange firmaer så raskt mulighetene for å bruke internett til å markedsføre sine produkter. Reklame ble derfor et fast innslag på nettsider. I den vestlige verden ble det raskt vanlig at private husstander hadde tilgang til internett. Skoler, internettkafeer og bibliotek sikret tilgang for de som ikke hadde internett hjemme eller på jobb. Utbyggingen av internett pågår ennå nasjonalt.

Fra slutten av 1990-årene skjedde det en konvergens mellom internett, kringkasting og telefoni, og grunnsteinene ble lagt for å samordne alle disse tilbudene i et felles nettverk underlagt internett-protokollen (IP). I 2005 hadde flere titalls tusener norske hjem IP-telefon i stedet for fasttelefon, og flere operatører tilbød «trippelnettjenester», der én bredbåndsforbindelse ga tilgang til internett, telefoni og TV med video på forespørsel. Mange radiostasjoner verden over kringkastet samtidig over internett. Gjennomslagskraften var noe hemmet av mangel på interesse for spesialiserte mottakere. Siden 2010 har sosiale medier blitt svært utbredt.

Mobiltelefoner tilbydde etter hvert tilgang til datakommunikasjon og internett, både ved å formidle data til datamaskiner, og ved spesialiserte internett-tjenester over protokoller som WAP. Lanseringen av de såkalte 3G- og 4G-mobilnettene gjorde avanserte mobiltelefoner (smarttelefoner) til fullverdige internetterminaler, og innlemmer også PC-kort som gir PC-en kontinuerlig internettilgang gjennom de mobile datatjenestene.

Fremtidsutsiktene for internett mot slutten av 1990-årene gjorde at to problemstillinger virket særdeles akutte. Den ene gjaldt tilgangen på IP-adresser. Man anslo at det i 2020 ville være behov for rundt 100 IP-adresser for hvert menneske på jorden. Den andre problemstillingen gjaldt ordninger for å prioritere mellom ulike tjenester.

For å løse dette problemet startet standardiseringsorganisasjonen for internett, IETF, arbeidet med en ny versjon av internettprotokollen kalt IP versjon 6 (IPv6). Dette arbeidet ble fullført omkring 1998, men denne protokollen ble ikke tatt mye i bruk de første årene. Dette skyldtes blant annet at begge problemstillingene langt på vei lot seg løse innenfor rammen av IP versjon 4 (IPv4). Tilgangen på IP-adresser ble til dels løst gjennom utstyr som deler ut midlertidige IP-adresser i avlukkede segmenter, mens tjenesteprioritering (også omtalt som «tjenestekvalitet» eller «quality of service») lot seg løse gjennom ordninger som identifiserer hva som må overføres. Tjenester som tale, lydmeldinger, videokonferanser og radio får prioritet over tjenester som gjerne kan vente litt, som e-post, filoverføringer med mer.

En felles lansering av IPv6 ble gjennomført 6. juni 2012, og denne protokollen er i dag standard på internett.

• Internett
• ARPANET
• IP-adresse (om overgangen fra IPv4 til IPv6)
• Internett – rettslige forhold

• Les mer om Internetts historie hos Internet Society

• Abbate, Janet. Inventing the Internet. MIT Press, 1999.
• Haraldsen, Arild. 50 år – og bare begynnelsen: Norsk IT-, tele og Internett-historie gjennom 50 år. Oslo: Cappelen, 2003.