kalt Krokrygg pga. en ryggskade han fikk som treåring i slaget ved Minne, sønn av Harald Gille og Ingrid Ragnvaldsdatter; siden 1136 konge sammen med sin halvbror Sigurd Munn. Fra 1142 delte de riket med en tredje bror, Øystein, som var født i Skottland. Mens brødrene var små, førte hirdmennene et formynderstyre og slo tilbake angrep fra Sigurd Slembe og Magnus Blinde (slaget ved Holmengrå 1139). I deres felles regjeringstid ble den norske kirken 1152/53 organisert som egen kirkeprovins med en erkebiskop i Nidaros. Rundt Inge utviklet det seg etter hvert en krets av landets fremste lendmenn, særlig fra Vestlandet og Viken (Erling Skakke, Gregorius Dagsson), som ser ut til å ha forsøkt å gjøre Inge til enekonge, og som dermed kom i konflikt med Sigurd og Øystein. Sigurd falt 1155 og Øystein 1157. Inge ble drept i et slag mot Sigurds sønn Håkon Herdebrei på isen utenfor Oslo.
Denne fasen i borgerkrigstiden i Norge preges av strid mellom tallrike småflokker, muligens sprengt ut av et bondesamfunn som ikke kunne brødfø alle. Stormenn som lå i strid, hadde lett for å samle hærflokker. Men i lendmannssamlingen omkring kong Inge lå kimen til mer varige «partidannelser». Det er en forbindelse fra den aristokratiske og kirkevennlige kretsen rundt Inge via Magnus Erlingssons kongedømme til baglerpartiet, som under biskop Nikolaus Arnesson reiste seg mot kong Sverre sist på 1100-tallet.