Industristaten er en betegnelse på industripolitikken i vestlige land i tiden etter andre verdenskrig, da man hadde stor tro på statlig tilrettelegging og styring av industri.

Fra 1940-årene vokste det frem en visjon om fremtidens nye industristat i de vestlige land. Den var bygget på tendenser man mente å se i Amerika, og Amerika var på dette område fremtidslandet. Bakgrunnen var den stadige veksten i store byråkratiserte (private) industrielle enheter. Disse syntes å kunne vokse i retning av å bli de mest sentrale samfunnsinstitusjonene.

Dette tankegodset var ikke alltid så tydelig i den offentlige debatt, men det dannet et slags bakteppe for hvordan man tenkte seg fremtiden i det Arbeiderpartistyrte regjeringsapparatet i etterkrigstiden.

Fremtidssamfunnet ville altså bestå av store og perfekt byråkratiserte industrielle enheter, eller konglomerater. Disse skulle ledes av direktører som var eksperter på industridrift. Eierne og markedet ville dermed miste mange av sine funksjoner til teknokrater og byråkratier.

Den nye industristat var altså nøye knyttet til det som er kalt direktørkapitalismen (på engelsk «managerial capitalism»).

Innhold

Visjonen ble klart uttrykt av økonomen Joseph Schumpeter i 1940-årene i hans berømte bok Capitalism, Socialism and Democracy:

«Den gigantisk og perfekt byråkratiserte industrielle enhet fordriver ikke bare de små og mellomstore bedrifter og «eksproprierer» deres eiere, i siste omgang fordriver den også entreprenøren og eksproprierer borgerskapet som klasse idet denne vil miste, ikke bare sine inntekter, men også hva som er langt viktigere, sin funksjon. De som virkelig har åpnet opp for sosialismen var ikke de intellektuelle eller agitatorene som forkynte den, men Vanderbiltene, Carnegiene og Rockefellerne».

Økonomen og liberaleren John Kenneth Galbraith sier i realiteten det samme i sin bok fra slutten av 1960-årene The New Industrial State: Den sovjetiske kommandoøkonomi og den amerikanske kapitalisme var i ferd med å gå opp i en høyere enhet – den nye industristaten:

«Ingenting er mer interessant i vår tid enn at det tidligere kapitalistiske foretaket og den tidligere kommunistiske bedrift nærmer seg hverandre under organisasjonens imperativ som selvstendige oligarkier. Ideologien er ikke relevant.» Det som bestemmer utviklingen er det han et annet sted kaller «teknostrukturen». Staten vil måtte spille en sentral rolle i dette fremtidssamfunnet.

Harvard-professoren Alfred D. Chandler skriver også om dette i sin innflytelsesrike bok fra 1977, The Visible Hand:

«… de moderne forretningsforetagender overtok for markedsmekanismen når det gjaldt å koordinere økonomien og fordele ressursene. I mange sektorer av økonomien overtok ledelsens synlige hånd for det Adam Smith kalte markedskreftene usynlige hånd».

«Managerial capitalism» er det sentrale begrep hos Chandler. Han skiller mellom forskjellige typer. I Tyskland finner han den type som i noen henseender passer på Norge, nemlig «cooperative managerial capitalism».

Industristaten i norsk utgave

Industristaten passet inn i sosialdemokratenes visjon om fremtiden. Fremtiden lå i storindustrien som skulle ledes av eksperter på industridrift, nemlig sjefene for de private og offentlige industrielle byråkratier, altså – direktørene.

Historikeren Jens Arup Seip skrev om dette at under Arbeiderpartiets regime oppdaget direktørene for de private bedrifter til deres forbløffelse at de var kommet i paradis. De fikk fortsette som direktører samtidig som planøkonomiske reguleringer gjorde at de slapp mange av de ubehageligheter som konkurransen førte med seg. Dessuten var aksjeeierne skjøvet i bakgrunnen gjennom reguleringsøkonomiske tiltak slik at de også slapp innspill fra den kanten. Aksjebørsen var så godt som død.

De strategiske beslutningene ble tatt innenfor bedriften der direktørene var de virkelige ledere. Den nødvendige kapitalen ble for en stor del kanalisert til bedriftene gjennom et system som er kalt «kredittsosialisme». Det innebar at bedriftene kunne søke om tillatelse til å utstede obligasjoner som de kunne selge til (private eller offentlige) banker og til andre interesserte.

Et av kriteriene for å få slike tillatelser var at virksomheten ble planlagt ut fra retningslinjer for industrialiseringen slik de var utformet i regjeringens nasjonalbudsjetter. Vi ser altså en slags indirekte planøkonomi, kalt «indikativ planlegging». Systemet virket bra i sosialdemokratiets hegemoniske fase.

Den typiske direktørkapitalist

En av de helt sentrale industristrateger etter krigen var den upolitiske industrimann Jens Bache-Wiig. Han eksemplifiserer nettopp direktørkapitalismen under Arbeiderparti-regimet. I mellomkrigstiden var han generaldirektør for det tyske datterselskap til det store amerikanske industrikonsern ITT, med ansvar også for konsernets engasjementer i østeuropeiske land. Han kom siden også inn i ITTs konsernledelse. Bache-Wiig kjente altså amerikansk managementtenkning og produktivitetsideologi innenfra.

Under krigen ble han først medlem av Administrasjonsrådet. Da Norsk Hydros styreformann fra starten, Marcus Wallenberg, døde i 1943 og den gamle generaldirektør Axel Aubert i 1944, overtok Bache-Wiig som styreformann og fungerende generaldirektør til 1945. Han styrte Hydro klar av nazistisk ledelse.

I 1945 var han sentral i den prosessen som endte med at den norske stat kunne overta den tyske aksjepost på 47 prosent i Hydro som krigsskadeerstatning. Han ble sittende i mange år som styreformann i Hydro. Han ble også styreformann i det heleide statsselskapet Årdal Verk, der han, som han selv sier, «så det som sin oppgave å sørge for at Årdal ikke ble noe eksperiment i sosialisme». Denne upolitiske industriekspert ble, kort sagt, en garantist for og en praktisk utøver av Arbeiderpartiet statsindustrielle engasjement.

Det industrielle system i Norge i 1950-årene til omkring 1980 var utpreget direktørkapitalistisk. I forhold til beskrivelsene ovenfor, manglet Norge allikevel de store industrielle enheter, noe som førte til bekymring. Men man mente vel at de første skritt ble tatt under den store ekspansjonsperiode frem til omkring 1970.

Utviklingen fra 1980-årene av skulle ta en annen retning. Direktørkapitalismen skulle i tidens fylde bli erstattet av finanskapitalismen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg