I 1858 gikk India over fra Kompaniet til den britiske krone og ble en koloni styrt av en visekonge. Det ble lovet adgang til embeter etter «utdannelse, dyktighet og ubestikkelighet, uansett rase eller religion», men i praksis oppnådde inderne meget sjelden høyere embeter. Etter hvert som stadig flere indere fikk høyere utdannelse i Storbritannia, gjorde kravet om delaktighet i administrasjonen seg sterkere gjeldende. Det var disse intellektuelle kretsene som 1885 tok initiativet til dannelsen av kongresspartiet (National Congress). Det forsikret til å begynne med om sin lojalitet mot britene og drøftet indre politiske og sosiale spørsmål. Fra 1890-årene vant en politisk radikal nasjonalistisk retning under ledelse av Bal Gangadhar Tilak stor innflytelse, og 1907 fremsatte kongresspartiet for første gang kravet om swaraj (selvstyre).
Utviklingen under den første verdenskrig gav selvstyrebevegelsen ny vind i seilene. India hadde stilt mer enn en million mann under våpen og bidratt sterkt til seieren; den britiske koloniarmé bestod i stor utstrekning av indiske soldater. Den fremvoksende industrien i India krevde tollbeskyttelse, og det nye industriproletariatet begynte å organisere seg. Kongresspartiet krevde større selvstyre, og ble fra 1916 støttet av Ligaen av muslimer, som var stiftet 1906 som en motvekt mot det overveiende hinduiske kongresspartiet. En forfatningsreform 1919 gav inderne et meget begrenset selvstyre, men opptøyer i Punjab tidligere på året og nedskytingen av flere hundre indere på et demonstrasjonsmøte i Amritsar skapte en bitter stemning.
Kongresspartiet under ledelse av Mohandas Karamchand Gandhi boikottet valgene og proklamerte passiv motstand, satyagraha, mot britene. Nå kom for første gang indere av alle klasser med i kampen for selvstyre. Da det ble begått voldshandlinger av mengden, avblåste Gandhi kampen, men ble selv arrestert. Han åpnet 1930 en ny «ulydighetskampanje», som nesten førte til åpent opprør. I 1930-årene ble det holdt flere rundebordskonferanser i London, der briter og indere forgjeves forsøkte å enes om videre reformer. Gandhi og tusener av hans tilhengere ble igjen arrestert.
I 1935 vedtok parlamentet i London en ny forfatning for India som gav betydelig utvidet selvstyre. Forfatningen kom bare til å tre i kraft i enkelte provinser, og ved valgene 1937 fikk kongresspartiet flertall og dannet regjering i 8 av 11 provinser.
Ved krigsutbruddet 1939 kom India automatisk med, uten at inderne var tatt med på råd. Kongresspartiet trakk da sine medlemmer tilbake fra alt samarbeid med regjeringen. Det startet en ulydighetskampanje mens japanerne nærmet seg Indias grenser. Det kom til alvorlige uroligheter, og et stort antall indiske nasjonalister, blant dem Gandhi og Jawaharlal Nehru, ble fengslet. Noen fare for et virkelig opprør, slik som japanerne hadde regnet med, var det neppe på noe tidspunkt. Men en del indiske nasjonalister, under ledelse av Subhas Chandra Bose, samarbeidet med japanerne og opprettet en «regjering» i Singapore. På den annen side deltok over to millioner indiske soldater som var vervet av britene, i verdenskrigen.